Vi Tror Deg-Stiftelsen

Kjære dere ♥

Nå kan jeg endelig dele nyheten! La meg ta dere tilbake i tid, så dere får vite hvordan alt startet. For et halvt år siden ble jeg kjent med Andrea Voldum. Nærmere bestemt på demonstrasjon «Rettssikkerhet for kvinner», 8. august 2016. I etterkant har vi blitt bestevenninner, samboere og samarbeidspartnere. Historiene våre gjorde at vi forstod hverandre fullt og helt fra første stund, og ikke lenge etter fant vi ut at vi satt med de samme drømmene og målene. Selv om vi akkurat møttes, var det som vi hadde kjent hverandre lenge.

I fjor sommer stilte jeg spørsmålstegn til å leve. Jeg kom frem til et svar. «Hvis jeg kan hjelpe andre er livet mitt verdt å leve». Jeg fortalte Andrea at min største drøm var å være der for andre voldtektsutsatte. På sikt ønsket jeg å starte et senter der man får trygghet, støtte og hjelp til å komme seg videre etter voldtekt. Det er en enorm prosess å gjennomgå politiavhør, rettssaker og behandling. Jeg følte meg hjelpesløs i denne situasjonen. Andrea var enig, og siden hun ble kjent i media i begynnelsen av august, har hun hatt en visjon –å hjelpe andre! Dette var også grunnen til at hun valgte å navngi de tre mennene som voldtok henne, for det siste hun ønsket var at noen andre skulle gjennomgå det samme. Da det stormet som verst i livet, valgte hun å stå opp og frem på en beundringsverdig måte. Dette har gitt henne prisene «Årets Jentepris» (Plan Norge), «Årets Sogning» (Sogn Avis), «Astrid Gunnestads Minnepris» (Magasinet Tara) og «Årets navn» (Dagbladet).

I etterkant av vårt første møte i august, har vi snakket sammen hver dag. Jeg kommer aldri til å glemme telefonsamtalen da Andrea spurte om jeg ville være med å starte en stiftelse. Jeg var ikke i tvil, og ga henne et stort ja! Etter det har vi planlagt og jobbet mot denne dagen. Nå er dagen her, og vi kan endelig dele det med dere. Jeg og Andrea er nå grunnleggere av Vi Tror Deg-Stiftelsen.

_P5A1365

Foto: Espen Solli / espen-solli.com

Jeg er så utrolig stolt over hva vi har fått til, og kan ikke vente til fortsettelsen på denne reisen. Dette er jo bare begynnelsen, og fremover vil dere både se og høre mye om oss. Vi Tror Deg-Stiftelsen skal være et naturlig sted å henvende seg for voldtektsutsatte og pårørende. Fremover vil vi vie hverdagen vår til å forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser og overgrep, styrke rettssikkerheten og ivareta voldtekstsofre og deres pårørende. Vi skal jobbe kontinuerlig med å fjerne stigmaet rundt å føle skam og skyld, samt få mer åpenhet rundt seksuelle forbrytelser. Vi vil også skape holdningskampanjer, medieaktiviteter og andre prosjekter for å oppfylle våre visjoner.

Dette er et viktig og betydningsfullt arbeid, og jeg hadde selv henvendt meg til denne stiftelsen om den var til da jeg ble utsatt. Det var ikke før jeg møtte Andrea at jeg virkelig følte meg forstått. Jeg har snakket med mange oppgjennom årene, men aldri hørt «Jeg forstår». Det å føle seg trodd og forstått er noe av det aller viktigste man kan oppleve etter en voldtekt, og dette vil oppleves om man henvender seg til oss.

Besøk gjerne hjemmesiden vår for å lese mer: www.vitrordeg.no.

Til slutt vil jeg si tusen takk til de som har støttet og heiet på oss. En spesiell takk til Andrea som ville starte dette med meg. Tusen takk til familien hennes, og ikke minst min egen familie. Foreldrene våre har hatt tro på oss og stiftelsen hele veien, og det er ingen hemmelighet at de har gjort dette lettere for oss. Tusen takk til venner som har vært med meg gjennom motgang og medgang. Hjertelig takk til alle som vil bidra, støtte, hjelpe og være der i tiden fremover. Det betyr så mye at ord ikke strekker helt til. Dere er gull verdt ♥

1_P5A1260

Foto: Espen Solli / espen-solli.com

June Holm
Grunnlegger
Daglig leder
Styrets nestleder

 

Nedtellingen har startet!

Hei ♥

Håper alt står bra til med dere! Jeg avslørte allerede i takketalen min da jeg vant Årets Gullpenn, at den kommende tiden skjer det ting. Nå har nedtellingen startet, og på søndag offentliggjøres det. Jeg har aldri hatt så store sommerfugler i magen. Jeg er så utrolig spent på hvordan det blir mottatt, og det meste av tanker og tid går nettopp til dette.

Det er tre dager til dere får vite hva det handler om. Frem til det, skal dere få et hint som er «VI», og dette bildet.

tre

Har du en anelse om hva det kan være?

 

Du lever i drømmene mine

Jeg kysser deg på pannen. Så våkner jeg. Dessverre. 

Jeg ville bare være der i drømmen med deg. Sitte ved siden av deg. Snakke. Holde deg i hånden. Kysse pannen din, for å kjenne om den var varm. Være der for deg. Hjelpe deg.

Vi satt nede ved fjøresteinene. Snakket, som vi pleide å gjøre. Du viste aldri om du hadde det vondt. Du var den sterke, du. Ikke minst en klippe for alle rundt deg. Men i drømmen min ga du for første gang uttrykk for at du ikke hadde det så bra. Jeg fikk for første gang mulighet til å hjelpe deg.

«Jeg ringer. Kommer sykebilen, så er jeg med deg, mormor. Jeg skal sitte ved sykesengen din hver dag, og når du er hjemme igjen skal jeg sitte med deg hver dag da også.»

Slik ble det ikke. Du fortalte ikke at du ikke hadde det vondt. Alt var bare bra, men innerst inne tror jeg du kjente på noe. Noe du ikke ville snakke om.

Hver dag stod du likevel i vinduet og vinket ned til meg på veien. Jeg skulle på skolen. Du skulle sitte i vinduet ditt. Se på fuglene som nappet fra meisebollene utenfor. Trekke drag fra din venn, Petterøe’s 3. Du skulle kose deg med en rykende kopp med pulverkaffe. Så var du klar for alt. Om noe skulle gjøres innenfor eller utenfor husets vegger, så tok du deg av det. Da vi kom hjem fra skolen var maten klar. Den beste husmorskost (eventuelt husmannskost) vi kunne tenke oss. Alltid noe å glede seg til. Hjemmelaget, med mye kjærlighet.

DSC_1173

Sett bort fra at du ikke fortalte oss barnebarna når noe var vondt eller vanskelig, så snakket vi om alt. Du snudde alt til noe positivt, uansett hva det var. Du så ikke mørkt på døden, nei. Da skulle du få møte igjen morfar. Han du hadde savnet siden før jeg ble født. Du klaget aldri over noe, du. Skulle arbeid gjøres, var det en selvfølge at du tok tak. Hadde jeg utfordringer, dømte du meg ikke eller så ned på meg. Du var så forståelsesfull, du. Åpen og kom med gode råd.

Egentlig var vi ganske like der. Jeg tror mye av grunnen til at jeg er så åpen, er takket være deg. Du var ikke fordomsfull, du. Du ville bare godt. Tenkte bare godt.

Så kom dagen. Nå nærmer det seg ti år siden. Du skulle gå over kjøkkengulvet. Der falt du om. Hjertet stoppet brått. Jeg fikk ikke vinket farvel til deg fra kjøkkenvinduet den morgenen. Jeg fikk ikke sett deg levende igjen etter det.

Det var vondt. Vondere enn jeg klarte å vise. Tårene trillende nedover kinnene mine, da jeg så deg ligge i kisten på minnestunden. Med foldet hender, og fred over hele deg. Jeg strøk deg på kinnene. Kysset deg i pannen. Utgrått holdt jeg mikrofonen i begravelsen din. Leste et dikt jeg skrev til deg.

Du var så fin. Du var så god. Du var så snill. Kjære mormor, jeg savner deg fortsatt, men i drømmene mine lever du. I dag våknet jeg midt på natten, klokken 04:18. Jeg kysset deg i pannen. Du smilte, og sa at alt skulle bli bra. Jeg skulle hjelpe deg. Kanskje jeg kunne beholde deg litt lengre da. Og som du sa da vi snakket om døden, sier jeg det samme nå. Jeg ser ikke mørkt på døden, for da får jeg møte deg et annet sted enn i drømmene mine.

DSC_1176

Jeg håper du ser meg, Mormor. Håper du vet hvordan jeg har kjempet meg fra bunnen og opp til land. Kanskje har du hjulpet meg på veien? Kanskje du smiler større enn noen gang akkurat nå, fordi du vet at jeg er sterk og at gode ting skjer. Jeg er stolt av deg, og håper du er det samme av meg. 

 

Tusen takk Thea Steen

Jeg skulle ønske du fortsatt var her. Jeg skulle ønske du kunne høre alt det flotte som er sagt om deg. Jeg skulle ønske du kunne ta mot alle prisene du har fått den siste tiden.

Takket være deg, har liv blitt reddet. Du har rørt, hjulpet og belyst et viktig tema. Du gjorde en forskjell med motet ditt, og denne forskjellen fortsetter å leve.

Jeg var så stolt av å være finalist i Årets Gullpenn sammen med deg. For meg var og er du en vinner, og jeg er så glad du også fikk en pris denne kvelden. Du fortjente det, og dette ble det mest rørende øyeblikket under Vixen Blog Awards. Jeg hadde så lyst å si mer til deg i takketalen min, men bare jeg tenkte på deg og sa navnet ditt, ble jeg så berørt at jeg var nær å bryte sammen i gråt. Det er litt lettere å sitte foran dataen å gråte, enn foran en stor folkemengde.

Takket være deg, dro jeg for å sjekke meg. Takket være deg lot jeg ikke legene få viljen sin. Og takket være deg vet jeg nå at jeg må følge med.

Jeg fikk beskjeden om å følge ekstra godt med. Jeg fikk et prøveresultat som 3 % får, og det medfører kreft innen fem år om man ikke følger med.

I går formiddag fikk jeg telefonen. Dagen etter at Thea Steen vant prisen for «Årets sterke mening». og jeg hadde enda en gang fått høre viktigheten av å sjekke seg, nå skulle jeg igjen få en bekreftelse på hvorfor det er så viktig. Legen ringte meg. Celleprøvene var ikke helt bra. Heldigvis ikke noe jeg trenger å bekymre meg for nå, men jeg må sjekke meg regelmessig og kan ikke vente 3 år. De som får dette prøveresultatet (som er på 3 %) får kreft innen 5 år om man ikke følger med. Neste sjekk ble anbefalt å gjøres allerede om et halvt år.

Jeg er så glad at jeg fikk sjekket meg. For legene mente nemlig det var unødvendig og at jeg kunne vente. Jeg dro til legen først i vår, for å få sjekket meg. Dette ene og alene på grunn av engasjementet Thea stod for. Legen sa at det var et dårlig tidspunkt, og at det var bedre at jeg ventet til høsten, siden det var en så hektisk periode med ferieavvikling og sykmeldinger på legesenteret på denne tiden. Jeg var oppgitt, men tenkte jeg fikk vente og at jeg ikke hadde så mye jeg skulle sagt.

Siden jeg reiste jorden rundt, ble høst til vinter. Jeg dro til legen for å sjekke meg før jul. Legen sier til meg at det ikke er nødvendig å gjøre det nå, for tidligere trengte man ikke å sjekke seg så tidlig som 25 år. Jeg ble igjen oppgitt, men nå skulle jeg ikke gi meg. Jeg stod på mitt. Tenkte på Thea og jeg tenkte på venninnen min som fikk livmorhalskreft flere år før hun fylte 25 år. Jeg fortalte dette, og at det ikke ble aktuelt å vente på å få sjekke meg. Legen ga etter, og jeg fikk endelig sjekket meg.

Dette ble da til telefonen jeg fikk i går, og jeg skal nå sjekke meg regelmessig. Er du 25 år, og ikke har sjekket deg enda? Hør på stemmen til Thea Steen og les om #sjekkdeg-kampanjen her. Vær så snill og ta et viktig ansvar for deg selv!

theasteen

Bilde: www.theasteen.com

 

Jeg er Årets Gullpenn 2016!

16145651_10211806468258325_503469721_o

16229996_10211806464498231_696763703_o

TUSEN TAKK! Selv om jeg nå har vunnet prisen Årets Gullpenn i Vixen Blog Awards, kan jeg ikke finne ord som beskriver hvor mye dette betyr for meg. Følelsene som rant over da akkurat mitt navn ble ropt opp, bestod av hvor ufattelig takknemlig, ydmyk, glad og stolt jeg var. Jeg husker ikke hva jeg sa i takketalen min, for jeg var helt overveldet. Ikke rart tårene kom! Dette hadde jeg aldri trodd, og jeg bøyer meg i støvet for de andre finalistene. En spesiell takk til Thea Steen og hennes viktige stemme. Hun fikk den verdige prisen Årets sterke mening, og det ble definitivt et like stort høydepunkt for meg, som da jeg vant selv.

Denne prisen har blitt min takket være dere. Dere som har stemt, støttet og hatt tro på meg. En stor takk går også til juryen som valgte nettopp meg, og den fine begrunnelsen til hvorfor jeg vant. Jeg har ikke vært den bloggeren med flest lesere og medieoppmerksomhet, men at jeg likevel kan utgjøre en forskjell og utmerke meg, betyr desto mer.

Nå er det over et døgn siden festen startet, og jeg spør meg selv om jeg fortsatt er påvirket av alkohol. Det er fysisk umulig, men denne lykkerusen har tatt så overhånd at jeg faktisk føler meg påvirket av noe. Premien fra Spa Supply til en verdi av over 6000 kroner, er også helt fantastisk!

Dette er bare starten for meg, og jeg kan ikke vente med å avsløre hva jeg jobber med om dagen. 2017 har gitt meg den beste starten på året, og jeg har ikke en gang turt å drømme om det som nå har skjedd og er på vei til å skje. Stå på, og lev lenge på disse magiske øyeblikkene –de er ingen selvfølge og så alt for viktig!

vba

Tusen takk til Hanne Erøy / www.fashioninoslo.com for flotte bilder. Tusen takk til Mia Soleim på Giardini Hårdesign for flott styling (ikke spons). Ikke minst, tusen takk til min kjære lillesøster som har designet og sydd kjolen min.

Masse kjærlighet fra meg, jeg er så glad i dere og verdsetter hver og en!

 

Sterkere enn vi tror

De gangene jeg møter motgang, klarer jeg likevel å snu det til noe positivt. Nå skal du få høre hvorfor. Det er ikke før man gjennomgår noe vanskelig, man virkelig får se hvor sterk man faktisk er. De første gangene livet bød på utfordringer, følte jeg at verden raste sammen. At jeg var svak. Med tiden viste det seg at jeg ikke var svak, men på vei til å bli en enda sterkere versjon av meg selv. For jeg klarte å reise meg selv igjen. Gang på gang! Det vet jeg at du også klarer. Kan jeg, så kan du.

Noen ganger må man tørre å være sårbar, for å være sterk. Hadde det ikke vært for at livet går litt i berg- og dalbaner, hadde vi ikke satt pris på oppturene, utviklet oss og blitt sterkere. Jeg tror også vi blir bedre mennesker av å møte motgang. Da kan man relatere seg til flere mennesker, få større forståelse og bli mer omtenksom. Slik føles det hvert fall for meg. For hver gang jeg har møtt utfordringer har jeg styrket meg selv, og brukt erfaringene mine til å hjelpe andre.

Nå vet jeg at jeg er langt fra svak. Hver gang livet har satt meg på prøve, har jeg vokst og strekt meg. Det er egentlig veldig fint å tenke på. Og til neste gang man møter utfordringer, er man enda bedre rustet.

Når livet ikke er fritt for motgang, er det spesielt viktig å ta vare på seg selv. Som jeg skrev i diktet mitt forrige uke: Du kan ikke hate deg selv lykkelig. Du kan ikke kritisere deg selv fornøyd. Du kan ikke skamme deg selv verdig. Forandringer skjer med egenkjærlighet og selvpleie. Selv om det kan være hardt å få frem det som er positivt, og enda vanskeligere å ta vare på seg selv i slike perioder, så er dette løsningen til å få det bedre. Aldri glem egenkjærlighet og selvpleie. Vakre ord, som alle fortjener å ha i livet sitt!

DSC_1099

En annen ting som er positivt, er man i tider som dette finner ut hvilke mennesker som heier på deg i motgang, og ikke bare i medgang. Du får se hvem som oppriktig bryr seg om deg, og du får se hvem som  er der når alt er et stort smil. Men man skal ikke skylde eller klandre noen, for det medfører ingenting godt. Du er den viktigste personen i ditt liv.

Jeg ser tilbake på livet mitt, og er stolt. Stolt for at jeg har tørt å kjempe, åpne meg, ta mot hjelp og gå videre. Å være sterk, det er å se lyset når det er mørkt. Slåss for noe man tror på, selv om man ikke har flere krefter igjen. Å være sterk, er å se sannhetene i øynene, selv om den er hard – ikke minst gjøre noe med det! Et annet ordtak som jeg sier til meg selv: «En sterk kvinne vil automatisk stoppe å prøve, om hun føler seg uønsket. Hun vil ikke tigge eller prøve å fikse det, hun vil bare gå fra det.» Bruker man mer energi enn man får igjen for noe, så gagner det ikke en selv. Bare tenk over det, så føles livet lettere etter hvert. Du skal nemlig ikke gi, gi og gi, uten å få tilbake.

Sykdom, psykiske- og fysiske utfordringer, urettferdighet, konflikter, relasjoner som går i oppløsning og mer. Vi har kommet oss gjennom så mye i livet og det gjør at man er rustet til å møte andre utfordringer som venter en. Tenk over alt du har kommet deg gjennom og utrettet. Det er mye, og du må være stolt. Vi er sterkere enn vi tror.

DSC_1114

aldri glem
de som var der
når du trengte
dem

det kan føles som
fortid og fremtid
men en dag
vil du ikke huske
det som gjør vondt akkurat nå

roser trenger 
både solskinn og regndråper
for å gro

livet,
du lærer av det.
det du vet, har gitt deg noe.
det du ikke vet,
er fortsatt ukjent.

Dikt skrevet av June Holm

 

Et åpent brev til Sylvi Listhaug

Stortinget
Postboks 1700 Sentrum
0026 Oslo
v/Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister

Hei Sylvi,

I likhet med deg, er jeg så heldig å få vokse opp i Norge. I tidlig alder skjønte jeg at dette var den beste gaven jeg kunne få, i tillegg til å få en familie som er inkluderende, raus, respektfull, åpen, varm og gode medmennesker. I dag vet jeg at det ikke er en selvfølge. Urettferdighet møter vi dessverre hver eneste dag.

Da jeg ble vitne til mobbing på barneskolen, prøvde jeg å stoppe det med å si fra, og fungerte ikke det, løp jeg så raskt jeg kunne for å gi beskjed til en tillitsperson. Jeg kunne også sette ned foten å si «dette er urettferdig, og urettferdighet er det verste jeg vet». Hadde noen det vondt, så tok jeg det innover meg, prøvde å hjelpe, lytte og forstå. Med årene har jeg sagt fra om det jeg mener er urett, både privat og offentlig. Jeg var tillitselev i klassen og satt i elevrådet på skolene jeg gikk på. Ytring og rettigheter er viktig, men jeg har noen prinsipp i forhold til det. Her er tre av de: 1. Det gjøres for fellesskapet. 2: Det skal ikke gå på bekostning av noe/noen. 3. Det som er ansett mest fornuftig og rettferdig.

Avsnittet over, forteller også hvorfor jeg nå tar kontakt med deg. Man kan ikke gjør alt, men man kan gjøre noe – og kanskje kan jeg gi deg en tankevekker. Jeg har ikke like stor makt over andre mennesker som deg, men jeg har også en makt som tekstforfatter, foredragsholder og profil på sosiale medier. Det er ikke helt sammenlignbart, men jeg kan relatere makten din med min, selv om det består av ulike ansvarsområder og ting å forholde oss til. På samme måte som meg, håper jeg du også tar rollene dine på alvor og at det siste du ønsker er å misbruke de.

Før eller siden opplever vi motgang, noe av det har vi ikke makt til å gjøre noe med selv. Til mer man får erfare i livet, til mer kan man relatere det til. Jeg husker spesielt en episode fra våren 2016. Jeg satt med en vond følelse, fordi jeg hadde ventet lenge med å få etterlengtet hjelp hos psykolog. Ut i samtalen sier fagpersonen at det er en vurderingssamtale, og at jeg ikke vil få hjelp. «Jeg er for ressurssterk til å bli prioritert til behandling». Det var som et slag i trynet, når jeg åpent og reflektert hadde snakket om traumer, depresjon, angst og spiseforstyrrelser. Ja, visst er jeg ressurssterk, men jeg hadde gått i alt for lang tid uten å ha det bra. Nå klarte jeg endelig å ta tak i det, men det ble nytteløst i dette tilfellet. Jeg kan trygt si at det ikke ble bedre etter denne timen, men jeg var innstilt på å ikke gi meg. Jeg var bare kommet til feil behandler.

Nå tar jeg opp dette i et brev til deg, for jeg føler jeg kan relatere meg til et menneske som ikke får riktig behandling –og i dette tilfellet er det av deg, Sylvi. Det gjelder Mahad Abib Mahamud. Når motgang oppleves, kan det ofte være hjerteskjærende, brutalt og uforståelig. Nå er det ikke jeg som har vondt, men jeg får vondt av dette. Jeg kan forstå og kjenne på hvordan det oppleves for Mahamud. Jeg tenker også på prinsippene mine om fellesskap, medmenneskelighet og rettferdighet. Jeg kan ikke – på noen som helst måte – se hvorfor han må fratas statsborgerskapet, når han har hatt det i 17 år.

Begrunnelsen er at Mahamud angivelig løy da han kom inn til Norge da han var 14 år. Etter det har han utdannet seg som bioingeniør, hatt fast jobb, stiftet familie og hatt over halvparten av livet sitt som norsk statsborger. Jeg tør å påstå at jeg aldri har delt en løgn, men jeg kan skjønne hvorfor Mahamud gjorde det da han kom til Norge. Han var ikke så heldig å få den gaven at han ble født i Norge. Han har heller ikke hatt de samme ressursene som grunnlag. Vi kan nok ikke en gang tenke oss hvilken bagasje han har båret på over landegrensene. Når han da får en unik mulighet – som kan innebære et helt nytt liv – vil han selvsagt gjøre det han kan for å få det bra. Jeg antar at både du og jeg hadde gjort det samme som Mahamud, om vi var i hans situasjon.

Verden er lagt fra rettferdig, men jeg har tro på at vi kan gjøre den bedre. Den blir hvert fall ikke bedre av å gi en person norsk statsborgerskap, for så å frarøve det. Da kan du like godt sende ut meg som ham.  Etter min mening, er det hverken fornuftig eller nødvendig å bruke ressurser på de som allerede har fått norsk statsborgerskap. Hva med å heller tenke fremover, enn tilbake i tid? Det er der fokuset bør og må ligge, for i det langsiktige løp vil det være mer handlekraftig.

Jeg klarer ikke å akseptere at det skal bli et faktum at Mahamud, og andre i hans situasjon skal bli utsendt. At du velger å kjempe denne kampen, om å få ut de som allerede har bygd seg opp et langt liv i Norge, er naturlig nok uforståelig for mange. Mahamud har blitt en ressurs for landet vårt, og virkelig tatt tak i muligheten han fikk for 17 år siden på best tenkelig måte. At du lar det her foregå og skje skremmer meg, og jeg lurer på hvor samvittigheten og empatien din er ovenfor våre statsborgere. Jeg er glad det ikke er du som har makt ovenfor meg, for da hadde jeg gått med en konstant redsel.

Svar rundt behandlingen av Mahamud, sendes på e-post til juneholm@hotmail.no. Hører jeg ikke noe i løpet av en uke, så vil jeg være med å stå i spissen for å skape en demonstrasjon foran Stortinget. Mahamud fortjener respekt og rettferdighet, og går du litt inn i rollen din, finner du garantert noe viktigere å bruke makten og ressursene på.

Alt godt ønskes deg, Mahamud og andre i lignende situasjon som ham.

Med vennlig hilsen
June Holm

IMG_92228
 

«Jeg har aldri tatt noen bakfra mens de sov»

Musikkanlegget spiller det vil vil høre, folk har skjenket glassene og vi er klar for en sjelden opplevelse. En tre dagers seiltur langs Great Barrier Reef i Australia har startet. I løpet av de neste dagene skal vi dykke og innom den idylliske øyen Whitsunday.

Solen glanser seg i solbrillene mine, håret er slått løst og jeg nyter ferien. En stor gjeng har satt seg i ring. Noen tar opp forslaget om å starte drikkeleken «Never have i ever» eller som kjent på norsk «jeg har aldri». Spillereglene kjenner du muligens til. Man skal drikke om man har gjort det man selv eller noen andre uttaler etter «Jeg har aldri….». Selv har jeg satt meg ned ved siden av ringen, og føler ikke et behov for å være inkludert. Drikkeleken starter, og latteren er i gang. Den ene påstanden overgår den andre. Så hører jeg engelskmannen uttale noe som får sinnet og frustrasjonen min til å koke. «Jeg har aldri tatt noen bakfra mens de sov». Han drikker, og det gjør en annen i ringen også. Noen blir stille, andre ler. Jeg tror ikke mine egne ører og klarer ikke å holde meg ved siden av lengre. Bare for å være helt sikker, spør jeg «unnskyld meg, hva var det du sa nå?»

Han gjentar uttalelsen sin etter å ha drukket en slurk, så ler han mer. Som at det hele var «ufattelig kult». Jeg sender et blikk jeg sjeldent sender til folk, og sier at han har utført voldtekt. For det er akkurat det han har gjort, og nå blir det kjent for de førti menneskene i ringen. De som lo, blir stille, mens han selv fortsetter sin forkastelige latter og prøver å hente seg inn igjen med å si «jeg var full, og dessuten, det var jenta som sov også». Det gjør meg bare enda mer sint, for alkohol er ikke en unnskyldning når det kommer til å utøve voldtekt. Den stakkars jenta, som uheldigvis hadde kommet i seng med feil person, var ikke i stand til å forsvare seg. Lite provoserer meg så mye som når mennesker utøver makt og kontroll ovenfor noen som er svakere eller ikke i stand til å motsette seg handlingen.

Det overrasker meg at ingen griper inn eller sier noe. Selv om jeg ser alvoret i øynene til flere i ringen, er jeg den eneste som sier noe. Jeg følte meg brått mer alene. I frykt for å ødelegge hele helgen og opplevelsen, trekker jeg meg bort fra folkemengden. Når slike ting kommer på bordet, så klarer jeg ikke å være den positive, blide og gode June. Jeg blir skikkelig forbanna! Senere på kvelden, kommer flere jenter og gutter bort til meg og sier det står respekt av at jeg turte å bryte inn. Der og da, er det liten trøst. Hadde flere sagt noe når hendelsen oppstod, hadde de det gjaldt kanskje skjønt alvoret av den begåtte handlingen.

(Teksten fortsetter under bildet)

DSC_1130

Selv om han var en voksen mann, skjønte han ikke at det var voldtekt. Han mente det var sex, og helt greit siden de begge var full. Nei, det er hverken sex eller greit å ta noen bakfra mens de sover. Selve handlingen sier så mye om respekt og holdning ovenfor et annet menneske. Derfor velger jeg også å skrive det her, for det handler om at noen ikke er bevisst på forskjellen på sex og voldtekt. Det er egentlig veldig enkelt: Sex er gjensidig. Voldtekt er når noen er påtvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold eller medikamenter. Den som begår voldtekt trenger ikke nødvendigvis bruke fysisk eller psykisk makt, også seksuelle handlinger mot personer som sover og er bevisstløse, for eksempel ved hjelp av såkalte voldtektsdop, og personer som ikke er i stand til å motsette seg handlingen er definert som voldtekt i norsk straffelov.

I etterkant av denne episoden, har jeg tenkt på den flere ganger. Det sjokkerte meg på en måte, men på en annen måte ikke. Hver eneste voldtekt, er en voldtekt for mye. Etter min mening skal det ikke ties, det skal snakkes ihjel, for bare på den måten kan vi være med på å endre holdninger, bevisstgjøre og ikke minst –få de som er utsatt til å ikke føle seg så alene om det. Jeg vet flere som har vært i lignende situasjonen som jenta som ble tatt bakfra, mens hun sov. Inkludert meg. Dessverre sitter fornærmede igjen med å føle skyld og skam, nettopp fordi de ikke var i stand til å motsette seg handlingen. Når man våkner til «liv» igjen, er det ikke vanskelig å skjønne at noe er fryktelig galt, men det er vanskelig å vite hvordan man skal gå frem med det. Denne problematikken gjør at de aller fleste holder skammen for seg selv, og ytterst få velger å gå videre med det. Sånn skal det ikke være. I dette tilfellet var voldtektsmannen stolt, men det er han og de andre som utfører slike handlinger som skal skamme seg. – Ikke de utsatte.

 

Stine Sofie Senteret

Jeg vil nå dele en historie med dere, som jeg har fått tillatelse å dele fra Ada Sofie Austergård. Det er en mor, som har tilbrakt en uke på Stine Sofie Senteret med barna sine. Her er hennes tilbakemelding:

«Allerede ved ankomst merket vi at her var det plass til oss. Å møte så mye åpenhet er en sjelden gave, det vet alle som lever med tabuer. Leiligheten var fin, og hovedhuset var fantastisk. Hele senteret, både fysisk og menneskelig, er preget av at alt som er og skjer, er virkelig godt gjennomtenkt! Vi opplevde alle at vi ble sett av dere, og at dere ville tåle det vi fortalte. 15-åringen var veldig glad for å føle seg både invitert, hørt og trodd. Stemningen var så åpen, og hun følte at alle dere stilte de helt riktige spørsmålene.

Før oppholdet på senteret, hadde 15-åringen mye selvhat. Gjennom uka fikk hun mer omsorg for seg selv, både den lille jenta som ble voldtatt, og den store jenta hun er nå. Den utviklingen har fortsatt etter vi kom hjem. Hun har fått mer selvtillit, og begynte under oppholdet «vokse mer inni seg selv». Vi visste fra før at vold og overgrep skjer med flere elever i hver klasse, men å få møte noen andre i lignende situasjon, var utrolig givende. Nå vet vi at man ikke kan se det utenpå, noe som betyr at andre heller ikke kan se det på oss. Både 11- og 15-åringen opplevde veldig sterkt at de fikk mer selvtillit under oppholdet. De kan mer enn de trodde, for som 11-åringen sier: «De voksne trodde bare så mye på meg!» 

Her i familien er vi skjønt enige om at det ble sådd mange frø i oss under oppholdet, noe som har vokst etter at vi kom hjem, og enda gjør det.

Med dyp takknemlighet, tusen takk til dere.»


Det finnes et sted,
et vakkert sted.
Der du er trygg.

Det finnes et sted,
et vakkert sted.
Der du blir varetatt.

Det finnes et sted,
et vakkert sted.
Der du får kjærlighet.

Det vakre stedet
er ikke drøm eller fantasi.
Det er Stine Sofie Senteret.

SSS

I dag ble jeg varm om hjertet. Varm og takknemlig for at Ada Sofie, tok seg tid til å skrive til meg. Hun har nemlig vært et forbilde og en inspirasjon for meg i lang tid. Jobben Ada Sofie, hennes kollegaer, bidragsytere og de frivillige gjør før Stine Sofies Stiftelse og Stine Sofie Senteret, er så viktig at ord ikke strekker helt til. Det er beundringsverdig at noen står opp for de som trenger det mest. De voldsutsatte barna.

«Jeg har fulgt med deg og synes du gjør en stor innsats for de voldtatte. RESPEKT! Du med din åpenhet bidrar til å minske tabuer rundt voldtekt. Jeg ser også at du er en fantastisk blogger. Tror nok det er mange unge jenter der ute som har blitt utsatt for vold og voldtekt som følger deg med stor interesse.» – Ada Sofie Austergård

Jeg ønsket å gi noe tilbake til Ada Sofie. Jeg har skrevet tre dikt, og et innlegg som forteller mer om Stine Sofie Senteret. Dette er et tilbud som er verdens første livsglede og mestringssenter for voldsutsatte barn og unge (0 – 18 år), deres trygge omsorgspersoner samt søsken.

Senteret ligger i Grimstad kommune og tilbyr seks dagers kursopphold med fokus på mestring og glede for hele familien. Her vil man møte andre i lignende situasjon, og sammen skape gode opplevelser i trygge rammer. Her vil man utvikle gode verktøy for hvordan man best mulig kan håndtere en vanskelig situasjon, med fokus på økt mestring i hverdagen. Viktigst av alt er at barn som har opplevd vold eller seksuelle overgrep får en uke med glede og latter.

Senteret ligger i nydelige sjønære omgivelser, og er tilrettelagt for å gi deltakerne utfordringer, mestring og lek. Omgivelsene gir unike muligheter for gode opplevelser, spennende utflukter og minner for livet.

Kostnadsfritt: Opphold på Stine Sofie Senteret er helt kostnadsfritt. Dette inkluderer også reise til og fra kursstedet. Kursene består av ulike aktiviteter for voksne og barn, med en god blanding av faglig innhold og rekreasjon.

Søknad: Alle henvendelser vil behandles med diskresjon og anonymitet. Opphold ved Stine Sofie Senteret gir gyldig fravær fra utdanning. Ønsker du søknadsskjemaet tilsendt, eller har andre spørsmål? Ta kontakt på post@stinesofiesenteret.no eller ring 45 97 38 20.

Kriterier for innvilget opphold (ett eller flere kriterier må være oppfylt)

  • Utsatt for vold, overgrep eller opplevd vold i nær relasjon i henhold til straffelovens kapittel 25 og 26
  • Anbefaling fra Statens Barnehus, fastlege, behandlende terapeut, barnevernet, bistandsadvokat, krisesenter, støttesenter mot incest og seksuelle overgrep eller tilsvarende

Aldri glem å elske henne,
den jenta du var.
For hun er der, inni deg.
Må du ha hjelp til å finne henne?
Hun som sover der fredfullt.

Aldri glem å elske ham,
den gutten du var.
For han er der, inni deg.
Må du ha hjelp til å finne ham?
Ham som sover der fredfullt.

Aldri glem de som elsker deg,
akkurat som du er.
For de er der, utenfor deg.
Vil du ha hjelp til å møte de?
Det som sover der fredfullt, vil våkne til liv.

Aldri glem Stine Sofie Senteret.



Jeg er takknemlig for at barn mellom 0 – 18 år, har muligheten til å komme til Stine Sofie Senteret. Det kan redde liv, og gi håp for fremtiden. Dette er også en av grunnene til at jeg vil gjøre en innsats for voldtektsutsatte, og skape åpenhet rundt voldtekt.

Jeg vet hva det har betydd å få hjelp, støtte og håp i denne tiden. Det er noe jeg unner alle som blir utsatt for traumer. Derfor er det for meg både naturlig og viktig å fortelle dere om dette tilbudet. Ikke nøl med å åpne deg eller sende inn et søknadsskjema. Jeg hadde selv gjort det om tilbudet var til da jeg  var 18 år.

Les og se mer om Stine Sofies Stiftelse og Stine Sofie Senteret her.


Ingen steder å gjemme seg.
Ingen å fortelle det til.

Jeg måtte stå i det.
Jeg måtte holde smerten selv.

Nå har jeg et sted.
Nå har jeg noen å fortelle det til.

Jeg møtte andre som meg.
Jeg møtte de som snudde sorg til glede.

 

Til pårørende

«Kanskje alle har det bedre uten meg». Det er en tanke jeg har tenkt flere ganger. Dessverre er det vanlig for utsatte å tenke nettopp dette. For det er ikke slik at det rammer bare en selv, og akkurat det kan gjøre ekstra vondt. Da føler man ikke bare skam, men også skyld. Skyld for at man har «forårsaket» foreldre, søsken, nære venner og kjæreste en vond periode. Man ønsket det selvsagt ikke, men det ble automatisk slik.

Sliter man psykisk, kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å skjule det for de nærmeste. Jeg har prøvd, men masken har blitt oppløst flere ganger. Selv om ikke ord har blitt sagt til enhver tid, så kan følelsene man sitter inne med gjennomskues. Det kan være lett å lese noen man kjenner.

Det var først i går pappa sa til meg «jeg har vært så redd, June. Redd for å miste deg. Det er flere ganger jeg har tenkt at du kanskje ikke kommer til å være der neste dag». Dette sier veldig mye om hvor mye det kan ramme pårørende, og da spesielt foreldre. Vi har ikke snakket mye om det som har skjedd innad i familien, men de vet alt gjennom å ha vært tilskuer i hver eneste rettsak og i enkelte avhør. De har sett meg som fornærmet. De har hørt og sett meg avgi vitneforklaringer og svare på harde påstander fra forsvarsadvokater. De har sett han som ble tiltalt og dømt, både i og utenfor rettslokalet. For en forelder, som vet at en person har påført deres datter så store konsekvenser, er ikke det enkelt å forholde seg til. Selvsagt går det inn på de rundt også, ikke bare den som er rammet.

Mamma, pappa og jeg, har alltid snakket om det meste. Men da det stormet som verst, var vi ikke så flink å snakke om det. Jeg synes det var vanskelig å snakke om det, fordi de stod så nær. Og de ønsket ikke å rippe opp i noe som var så sårt. De ville heller prøve å tilrettelegge alt på best mulig måte i det som var vår tyngste ballast hittil i livet.

I går satt vi oss ned og hadde en lang samtale. Jeg har ingen problem med å snakke, heller ikke om overgrepene, for jeg har blitt så vandt til å være åpen om det. Men når jeg snakker med foreldrene mine blir det så nært som det kan bli. Og siden vi ikke har vært så flink til å snakke om det tidligere, blir det ekstra tungt. Men i går gjorde vi noe med det. Vi gikk tilbake i tid og snakket om de årene det pågikk som verst. Det er en lang periode, fra jeg var utsatt første gangen til saken var avgjort i Norges Høyesterett tre år senere.

Det er også viktig for meg å vite at de synes det er greit at jeg er åpen. Jeg holder foredrag, blogger og i boken min vil enda mer komme frem. Jeg ønsker ikke at familien min skal få det vondt, på grunn av noe som føles viktig og meningsfylt for meg. Dette fikk vi snakket om. De synes de at jeg skal gjøre det som er riktig for meg, og de har også sett hvor mye det betyr for meg. Selv om de ikke vil legge skjul på at det vil bli tøft å lese detaljer i boken, men det hadde også blitt helt feil for de å ikke vite. Jeg tror, eller vet, at ved å snakke om livets utfordringer med nære personer, så kommer man enda tettere hverandre om man tørre å være ærlig og åpen. Det kan styrke relasjoner og gjøre at man blir enda bedre kjent med hverandre. Husk det i en vanskelig tid ♥

pårørt


Illustrasjon: Stine Nygård


Mine tips til pårørende:

– I en periode som dette, må man ikke glemme seg selv. Hvis du ikke har noe igjen til deg selv, har man heller ikke noe til de man står nær og ønsker å hjelpe. Ikke vær redd for å søke råd og støtte, for det å være pårørende er også belastende. Det er ingen fasit på hvordan man kan hjelpe noen, men ved å gjøre sitt beste skal man være fornøyd!

– Rutiner er også et nøkkelord, spesielt i vanskelige tider. Få i deg nok næring og søvn, for har du ikke dette på plass er det lett at vondt blir verre. Husk også å koble av innimellom, mosjonere og være sosial. Finn en balanse på dette, så alt fokuset ikke ligger på det vonde.

– Det å snakke ut og finne alternativer til terapi er også et viktig hjelpemiddel. Hva er det du liker å gjøre som får deg til å koble av eller få ut vonde tanker og følelser? For meg har skriving vært den beste terapien, men for andre kan det være noe helt annet som hjelper.

– Prøv å forstå situasjonen til den som har det vanskelig. Les og søk etter kunnskap, så du forstår på en bedre måte. De fleste psykiske og fysiske plager har man i dag mye informasjon om. Dette kan gi deg opplevelsen av mestring og kontroll, som pårørende. Det kan også gjøre at samtalene blir lettere, at du kan komme med gode råd, behandlingsmuligheter og andre viktige innspill.

– Vær i dialog med helsetjenesten, enten det gjelder for deg selv eller den du er pårørende til. Om vedkommende får hjelp, se gjerne hvilken hjelp som blir gitt og at det tilfredsstiller behovene. Ikke vær redd for å spørre eller snakk om situasjonen, det kan hjelpe både for deg selv og andre. Man skal ikke føle seg til bry, for dette en en viktig jobb som noen utfører, og da skal de være der for både den rammede og de rundt.

Man møter ikke livet uten utfordringer, men tro meg når jeg sier at man blir styrket av det! Jeg håper du slipper å komme i en vanskelig situasjon, men om du gjør det, så håper jeg dette innlegget kan være til hjelp.