Din utro jævel

La oss snakke litt om utroskap, for jeg tror det er nødvendig. Selv sitter jeg her med flere erfaringer og kjenner også til mange andres. Utroskap er lavmål og noe noe av det verste man kan gjøre mot et annen menneske, og jeg unner ingen å måtte oppleve det.

Mitt første møte med kjærligheten startet sånn her: Jeg er 16 år, akkurat startet på videregående skole og han jeg synes er skolens kjekkeste tar kontakt. Etter mange tekstmeldinger frem og tilbake er det kyss i skolegangene, og vi henger sammen i de fleste friminuttene. Det ble også flere kvelder og helger sammen, og jeg ble invitert på middager til familien hans. Jeg var forelska for første gang, og det var fint (den korte tiden det varte).

Mitt første møte med kjærligheten avslutter sånn her: Jeg har vært forelska i to måneder, og er på familieferie i Frankrike. Venninnene jeg bor sammen med arrangerer fest der vi bor, og jeg får en telefon «typen din har hatt sex med ei jente på rommet DITT». Jeg legger igjen noen ubesvarte anrop på telefonen hans, så sender jeg en melding om at det er over og ut. Han fortjente ikke en mer verdig avslutning etter hva han hadde gjort. Resten av skoleåret går vi forbi hverandre i korridorene uten «å se hverandre». Hver kveld i to uker lå jeg i fosterstilling i senga mi og gråt meg i søvn, men så ble jeg heldigvis ferdig med det. For to år siden var jeg i et annet forhold, og avsluttet det da han ikke var helt tro til meg. Nok en gang kommer man seg videre, selv om jeg så inderlig håper at jeg slipper å oppleve det igjen. Han fikk senere ny kjæreste, men likevel inviterte han meg på flere besøk uten at jeg responderte. Har heldigvis ikke hørt noe på et halvt år nå, etter jeg advarte om at jeg kom til å offentliggjøre han som en «utro jævel» på bloggen min om han kontaktet meg igjen. Utroskap er så utrolig vondt og sårende, og jeg finner meg hverken i å bli behandlet på den måten selv eller at andre skal bli det.

_________________________________________________________________________

For to dager siden tikket det inn en melding på Instagram, og siden profilen hans var lukket på Instagram valgte jeg å søke han opp på Facebook. Hva finner jeg der? «I et forhold med XXXXXX» og det har de vært i ni år. Jeg søker opp kjæresten hans på Instagram, og kan se et lykkelig par som har vært på ferie sammen i sommer og alt ser ut som velstand. Jeg velger å konfrontere han med det, og hva får jeg tilbake «Kommer nylig fra et vanskelig brudd». Sorry, men ikke noe sympati å få fra meg, når jeg vet det bare er løgn! Denne jenta kan å gjøre research og vil helst unngå å være både dum og naiv.

Er man vitne til utroskap synes jeg man skal si fra til de det gjelder. Hadde blitt enda mer knust om noen visste kjæresten min var utro, uten at noen sa fra til meg. Så jeg sendte melding til kjæresten hans (og printscreen av det han sendte meg). Han det gjelder hater meg nok nå, men det gjør meg faktisk ingenting for jeg har ingen interesse av å date noen som har kjæreste –og det burde heller ingen andre ha!

_________________________________________________________________________

La meg ta dere noen år tilbake igjen. Det var ikke mange frosker jeg hadde kysset, og en gutt kommer bort til meg på en konsert. Jeg ble litt sånn mo i beina og satt ut over alle komplimentene han gir meg. Vi danser til den levende musikken og så blir dans til kyss. Ei jente kommer stormende bort og prøver å rive oss fra hverandre. Hun kan fortelle at det er kjæresten hennes, mens han rister på hodet og forteller meg at hun er en «gal ex-kjæreste». Hvorfor jeg valgte å tro på ham, og ikke jenta har jeg angret på senere. Neste mandag på skolen følte jeg meg som «den store, stygge ulven» der jeg gikk og fikk alle «blikkene» mot meg. Det var jo ikke min feil, men likevel føler man litt sånn når man vet at noen blir såret av det hele. De var kjærester og er det fortsatt.

Et års tid senere koser jeg meg med jentene på et utested. Plutselig kommer en profilert fotballspiller målrettet mot meg, tar tak i meg og setter strupen sin mot min. Jeg hadde ikke så mye sjans til å hverken stride mot eller reagere før det hele er over. Nå tror du kanskje jeg er verdensmester i å rote meg borti feil gutter, og det var jeg overbevist om selv også da flere har fått med seg det lille scenarioet og spør om det faktisk stemmer. For han har vært utro, og den gravide kjæresten hans står utenfor og gråter over hva hun har fått høre. Jeg fikk vondt langt inn i hjertet, og lurer fortsatt på hvor empatien hans var/er.

For noen måneder siden ringte en fyr meg å lurte på om jeg ville møte han ute på byen. Jeg spør hvorfor han ønsker det, og han svarer at han har mye mer lyst på meg enn sin egen kjæresten. Jeg legger på telefonen med det samme og blokkerer nummeret hans. Jeg har mange eksempel jeg kan nevne på mannfolk med kjæreste, forlovede og/eller ektefelle som har tatt kontakt. Hovedpoenget er at dette IKKE er greit. Har du kjæreste, så har du kjæreste og da vil ikke jeg (forhåpentligvis ikke du heller) være noe annet enn venn med deg (og da en venn som kjæresten din kan regne med).

Dere med kjæreste: Hold dere til én person (med mindre dere er åpen om at andre forhold er greit og begge parter aksepterer det) .
Dere som blir vitne til utroskap: Si fra en gang for mye enn for lite!

 

Hva har skjedd siden sist?

Hei dere! Tusen takk for tålmodigheten og at dere fortsatt klikker dere inn ♥ Måtte ta en liten «sommerferie» fra bloggen, men nå gledet jeg meg til å oppdatere dere igjen. Etter mye tid med familie og venner både på Vestlandet og over grensen har jeg nå kommet tilbake til Oslo og startet hverdagen igjen, og det i en splitter ny leilighet. Jeg og kjære Astrid har flyttet sammen, og jeg kunne ikke bedt om en bedre samboer. Er så fornøyd med vårt nye hjem at jeg ikke visste det var mulig å trives så godt et sted. Alt har nå kommet på plass, og jeg gleder meg til å vise frem leiligheten til dere!

Så lenge jeg kan huske har jeg vært en rastløs sjel, men for første gang har jeg klart å finne roen. Jeg trives så utrolig godt her at jeg nesten er redd for å gro fast og ikke komme meg ut, haha. Dette var så etterlengtet etter å ha bodd i en koffert det siste året. Nå har jeg alt på et sted, i tillegg til at jeg har funnet roen og har konsentrasjon her. Så deilig at jeg ikke får beskrevet det!

Astrid, jeg, Inga-Sofie og Cecilie ♥ 

I helgen var det samling av gode venner og en liten feiring av leiligheten vår. Gleder meg til å oppdatere dere ofte fremover!

 

Endelig feriefølelse

De siste dagene har jeg for første gang på evigheter sluppet alt jeg har i hendene, nytt feriefølelsen og bare vært June. Da mener jeg helt til stede, uten bekymringer og tanker om ting jeg bare må gjøre. Noen dager var det som skulle til og jeg føler meg bedre allerede. Husker ikke sist jeg klarte å koble slik av, og det har vært så godt! Det positive med at jeg ble utbrent i fjor er at jeg nå lytter mer til meg selv, kjenner etter og ikke presser på når jeg kjenner det har vært for mye. Likevel har jeg det med å gi det jeg har og gjerne litt til, så disse dagene var høyt nødvendig. Sommerens beste dager med stor sol og fine temperaturer har blitt utnyttet til det fulle. Aller beste Inga-Sofie er endelig i byen og vi har vært sosiale, badet, grillet, solet oss og kost oss fra morgen til sent på kveld. Oslo-sommer er fint, men nå kjenner jeg at hjertet mitt lengter til de som er hjemme på Vestlandet også.

Jeg håper dere alle nyter ferien hvor enn dere er i verden ♥ Det er så viktig å koble av og ikke la negativitet få påvirke oss, spesielt nå som det er ferietid og man skal hente seg inn og lade batteriene. Det har jeg selv fått kjenne på og gjort noe med denne uken. Vi fortjener bare det beste, og ingen skal få lov å trekke oss ned! Jeg har vel ikke fått sagt det ordentlig tidligere, så GOD SOMMER!

 

Uken som gikk: 27 og 28

Akkurat nå:
Jeg prøver å komme meg igjen, men hver muskel i kroppen gjør vondt, hodet verker og jeg føler meg skikkelig slapp. Det er bakdelen med å ha det gøy en helg, men så dårlig kommer jeg ikke på at jeg har vært noen gang før og det på dag to. For dere som følger meg på Snapchat og/eller Instagram så har jeg vært i Tønsberg i helgen og det var gøy, men hadde det ikke så gøy i går og nå, haha. Håper det gir seg raskt, for Inga-Sofie er på besøk og jeg har så mye jeg må gjøre, så har ikke tid til å føle meg sånn her! Nå skal kroppen få god behandling og jeg skal være snill med meg selv ♥

Ukens høydepunkt:
Jeg og Astrid har endelig fått oss leilighet, og ventingen viste seg å bli verdt det. Har vært på flere visninger de siste månedene, men ingen leilighet så bra som denne. Uten tvil en drømmeleilighet, og vi gleder oss stort til å flytte inn fra begynnelsen av august.

Andre høydepunkter:
Jeg oppdaterte dere ikke på forrige uke som gikk, så her må jeg svare flere ting. Det var utrolig gøy å få være bryllupsfotograf forrige helg. Fra denne uken så var det fredagen i Tønsberg. Inga-Sofie kom fra San Fransisco til Norge (har ikke sett henne siden begynnelsen av mars), og vi satt i en båt i hyggelig selskap helt til klokken seks om morgenen. Dro ikke på festivalen i år (rett og slett fordi det ikke var et must å se noen av artistene), men heldigvis nok som skjer på brygga denne helga, så verdt å være der likevel. Var også hyggelig å være spontan og henge med Silje på onsdag. I tillegg til dette har jeg fått beskjed om noen høydepunkter som vil skje for meg fremover, og det gleder jeg meg til å dele med dere senere.

Ukens nedtur:
Det må være hvordan kroppen min hadde det i går (og i dag). Vet ikke om jeg er fyllesyk eller om jeg har blitt syk av for mye stress. Nå skal jeg hvert fall gå inn i meg selv og «rydde opp» i det som ikke føles helt bra.

Ukens matopplevelse: 
I fjor spiste jeg og Inga-Sofie en burger i Tønsberg tre dager på rad, og denne lørdagen gjentok vi denne matopplevelsen og det var minst like godt som vi husket det. Så saftig og god, med digg tilbehør.

Ukens film/serie:
Jeg og Astrid så på serien «Stemmer i hodet» som går på NRK nett-tv. Egentlig en veldig ubehagelig serie å se, men den er viktig og bevisstgjørende. Tror slike serier vil føre til mer forståelse og aksept i samfunnet, og det er så ufattelig viktig at vi godtar at vi er forskjellige og har ulik bagasje med oss.

Ukens kjøp:
Ble en lite shoppingssmell mens jeg ventet på toget til Tønsberg på fredagen! Sko, jakke, badedrakt, topp og litt sminke fra Mac. Slik kan det gå! Dette skjer ikke så ofte da, så jeg burde egentlig bare unne meg det og ikke har dårlig samvittighet et sekund.

Ukens musikk:
Stavangerkameratene – Bare så du vett det
Astrid S – Such A Boy
Martin Garrix, Troye Sivan – There For You

Ukens leser: Madelen som la igjen denne hyggelige kommentaren «første gang jeg er innom, og jeg ble nesten slått litt i bakken. Dette er noe helt annet sammenlignet med blogg-Norge. Du skriver så ektefølt og fantastisk. Dette er en blogg jeg kom er til å følge».

 

Rastløs og spontan

Jeg har alltid vært rastløs, spontan, positiv, distré og selv hvor mørkt det har vært så har jeg klart å trekke på smilebåndene. I dag har det vel og merke ikke vært mørkt, men jeg har kjent på alle disse egenskapene mine. Startet dagen med å sitte x antall timer foran dataskjermen for å jobbe, og plutselig sa det bare stopp. Det måtte skje noe, og ikke lenge etter følte jeg meg fresh og gikk ut døra. Denne rastløsheten kjenner jeg ekstra på nå om sommeren, så takk og lov for at noen mennesker er like spontane som meg, for det gjorde at kvelden ble utrolig hyggelig! Møtte skjønneste Silje for å spise pizza, drikke et glass vin og så snakket vi om alt mulig i flere timer. Silje er ei jente jeg blir inspirert av. Som meg får hun ting til å skje, og nå håper jeg på at vi kan få noe til å skje sammen også. Vi møtes allerede igjen i morgen, og jeg gleder meg til det!

Jeg er litt hekta på farger om dagen, og hva gjør vel ikke et gult skjørt med humøret! Føler meg litt sånn «June 6 år», med mest mulig farger å til og med påsveiset røde, lilla og grønne striper i håret. Haha. Husker det kostet noen hundrelapper for hver stripe på frisøren og det var mye penger ekstra for hver frisørtime på den alderen, men du verden så fornøyd jeg var. Tok ikke lange tiden før flere i skolegården fulgte den «trenden». Nesten litt nostalgisk å tenke tilbake på.

Disse «hverdagsinnleggene» er det uvant å dele for meg nå, for jeg gjør det ikke så ofte. Det blir liksom så «enkelt», at jeg føler det blir både rart og kjedelig. Hvis jeg kan si det? Haha. Før skrev jeg de på fem minutter, mens jeg kunne bruke flere dager på å skrive lengre, personlige innlegg med refleksjoner og tanker. Nå har det nesten blitt omvendt. Skriver ikke de personlige innleggene på fem minutter vel og merke, men det føles så naturlig å skrive de, mens å skrive et hverdagsinnlegg ikke har hvert helt hverdagslig det siste året. Får bare gjøre det oftere, så kommer nok dette mer av seg selv også. Men nå skal jeg finne senga og sove godt. Og dere, jeg setter pris på dere –hver og én!

 

La oss snakke litt om lykke

Hun ler fra magen og lar det aller største smilet hun har bli synlig for alle, men også synlig for seg selv. Hun tenker ikke på om noen mønstrer henne, om hun tar seg bra ut eller om noe skal komme i veien. Hun bare er, og lar seg selv være helt fri. Fri og fullkommen. Ingen får påvirke hennes lykke, for hun lever så godt med seg selv. Det var meg. Det var sol, fine mennesker og gode samtaler. Det var regn, egentid og selvpleie. I begge situasjonene smilte jeg for meg selv. Jeg kunne også bryte sammen av latterkramper fordi en fin og rar og morsom tanke dukket opp. «Bare fordi» det var lykke inni meg. Det var lykke med kjole, plettfri hud og krøller i håret. Det var lykke med gamle filler av noen klær, gusten hud og håret i en dott. Jeg lot meg selv skinne uansett hvor jeg var eller hvordan jeg så ut, og det ønsket jeg å gjøre for alltid.

Det som er ekte betyr mye, og jeg kommer på mye. Jeg husker samtalene rundt middagsbordet i barndommen. Det er fullstendig avkobling og en kommunikasjon som flyter fritt. Det er viktig, det er fornuftig og det er sunt. Alt uten kritiske blikk eller ord. Jeg husker følelsen av lykke og frihet da jeg galopperte over de grønne, langstrakte engene. Lot tanke fly og jeg følte meg fri. Jeg husker kjærligheten jeg har hatt til alle dyrene mine. Vi kunne ikke kommunisere med ord, men likevel føle at vi forstod hverandre. Jeg husker alle samtalene vi hadde selv om vi nylig hadde blitt kjent. Det føltes naturlig og ekte, som at vi hadde kjent hverandre en evighet. Vi kunne se hverandre inn i øynene, ikke si noe og bare føle det var sånn det skulle være. Jeg husker da vennene var samlet og vi slo oss løs sammen. Bare var oss selv, men likevel sammen. Jeg husker de gangene jeg har koblet fullstendig av, kjente pusten min flyte gjennom kroppen og at alle følelsene mine var i vater. Både innvendig og utvendig. Jeg husker sola som glinset mot huden der jeg lå. Følte at nå falt alle brikkene på plass i livet mitt, og det var som at jeg fikk bekreftelse etter bekreftelse på at jeg var på riktig sted. Jeg husker snøen som falt fra himmelen, og at jeg bøyde hodet bakover med munnen åpen og lot små, kalde prikker få fylle tungen min. Det var ingenting som ventet på meg og bekymringer uteble. Jeg husker vi lå der tett inntil hverandre. Hud mot hud. Du kunne se meg blottlagt, og det gjorde ingenting. Fordi jeg visste du så på meg og tenkte at jeg var smellvakker der jeg lå. Jeg kunne også se på deg der du lå, og tenke det samme om deg. Jeg visste, og du visste. Ord ble ikke sagt, men det var så himla fint. Så himla fint at vi begge håpte det kunne vare for alltid. Det uperfekte ble perfekt. Jeg husker jeg hadde det litt vondt, men så lot jeg fingrene mine gli over tastaturet og ordene ble plutselig til mange. Så følte jeg meg litt friere. Litt bedre. Litt lykkeligere.

Hvor kommer din lykke fra? Er det deg selv? Eller er det noen andre? Tenk over det neste gang du kjenner på denne gode følelsen inni deg. Hvem skaper det for deg? Jeg håper det er deg selv. Det smilet du fortjener å ha i ansiktet ditt skal være der på ekte. Du tenker ikke over at det skal imponere noen eller være en fasade. Det bare er der fordi det er sånn. Sånn rett fra hjertet, og innenfra. Det er du selv som skal gjøre deg lykkelig. Ingen andre. Den dagen du innser at lykke er noe du skaper selv, for deg selv, så har du kommet langt. I hovedsak skaper du din egen lykke. Er ikke denne lykken der, så spiller hverken penger, karriere eller andre mennesker noen som helst rolle. Selvsagt kan det påvirke deg på en positiv måte, men det betyr ingenting om du ikke har det bra på innsiden selv. De gangene jeg kjenner på lykke er det så ekte. En motsetning av noe overfladisk, en fasade og et inntrykk man prøver å gi. Slik tenker man ikke på når lykke oppstår, for det hele føles så naturlig at man nesten ikke helt skjønner hvor det kommer fra. Kjenner du ikke på det nå, så tro meg når jeg sier at denne lykken kommer. Kanskje før du vet ordet av det. Ta vare på det som er ekte, og spesielt den lykken som er helt ekte.


lykke var ikke deg,
lykke skaptes av meg.
det var ikke du,
men jeg.

fordi jeg trodde du var noe,
som du ikke var.

hun ga til seg selv og ga til andre.
hun ville ikke ha noe tilbake.

det var lykke,
lykke å gi.

om solen alltid skinte
om bølgene bare forsvant
om gresset alltid blomstret
om alle bare smilte
hvem hadde jeg og du vært da?

håper du svarer: lykkelig

vi kan godt være
alene,
så lenge vi er lykkelig.
vi kan godt være
sammen,
så lenge vi er lykkelig.

Dikt skrevet av meg selv, for meg selv.
Fordi det gjør meg litt lykkelig.

Hva er lykke for deg?

 

Barndom betyr alt

Jeg husker det så godt. Bekymringsfri, lykkelig, leken og med store drømmer. Jeg hadde fått en gave jeg ikke kunne velge selv, med trygge rammer, kjærlighet og frihet. Om sommeren var det kilende grasstrå mellom tærne, og en frisk pust i ansiktet da jeg husket på lekestativet. Rundt meg var det fuglekvitter, ro og harmoni. På vinteren akte jeg med en hjelpende hånd, og jeg fikk sitte i fred og ro å foreta meg det jeg ønsket. I stua kunne jeg høre gitarspill og pappas stemme som sang:

«Det er godt å være til når man får være frisk,
å få stå opp om morgen er ei gave fra Gud.
Livet det inneholder så mange gode ting
som vi må ta vare på og ikke minst forstå.

Du har mange du er glad i
å om det stormer litte grann,
så vet du at når det stilner,
vil sola kikke frem.»

Det var godt å ha en mamma og pappa som stilte opp. Det var godt å leke med de andre barna. Det var bare godt å være barn, og det var godt å få være meg. Jeg er heldig som kan se tilbake på barndommen jeg har. Det er trist og urettferdig at ikke alle barn skal få være like heldig som meg. Alle fortjener en fin barndom. En barndom legger rammer for videre liv.

Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #BarndomBetyrAlt

Bidra i Redd Barnas sommerkampanje om flyktningbarn: https://www.reddbarna.no/nyheter/barndom-betyr-alt


Jeg har blitt spurt av Redd Barna til å dele, og det håper jeg dere også vil gjøre på deres sosiale medier. Sammen kan vi gjøre en forskjell!

 

Jeg strekker ikke til

Jeg kjenner følelsene mine så mye bedre nå. Den likegyldigheten jeg noen ganger kunne ha, den er ikke der lengre. Forsvunnet. Borte. Ikke-eksistensiell. Alt føles ekte, både på godt og vondt. Nå kjenner jeg det tydelig, og flere episoder der jeg har hatt det «akkurat sånn» tidligere, kommer tilbake til meg. Det er følelser jeg har hatt fra jeg var ei lita jente. Det er stikk av dårlig samvittighet og at jeg ikke strekker til. Jeg vil, men klarer det ikke. Det er så mye jeg vil omfavne meg, få gjort unna og ikke minst føle at jeg mestrer så himla godt. Men jeg klarer det ikke. Hvert fall ikke alt på en gang.

Fra jeg var lita jente har jeg fått høre at jeg er ambisiøs, målrettet og har alt for store drømmer. Det har jeg alltid satt pris på å høre, og det gjør jeg fortsatt. Det er jo meg, og en del av den jeg har blitt. Jeg kan huske tilbake til da jeg og Inga-Sofie var i syv-åtte årsalderen å satt i fjæresteinene og fantaserte om alt vi skulle utrette i verden. Allerede da sa vi at vi ikke skulle ha noe 08 – 16 jobb, og jeg vet ikke om det er tilfeldig eller ikke, men vi er her begge to nå. Vi har formet oss på veien, men likevel latt drømmer bli oppfylt de siste 20 årene. Nå deler vi fortsatt drømmene, og det er fint, men noen ganger holder jeg litt tilbake for jeg vet hva hun vil svare. «Nå har du vel nok som det er?» eller «Ikke ta deg vann over hodet nå». Det er godt å ha noen som sier det rett frem, ublottet og ærlig. Innerst inne vet jeg at det er sant, men å innse at man skal sette begrensninger til seg selv vil jeg likevel ikke innse. Jeg burde være litt snillere med meg selv noen ganger, og ikke være så hard. Ja, jeg er selvsikker, trygg og fornøyd om dagen, men likevel skal jeg alltid strekke meg litt lengre, bli bedre og se at det er flere mål som skal nåes.


Jeg vil være der for de jeg har rundt meg, samtidig som jeg har en lang liste med gjøremål som også skal skje i løpet av tiden jeg har fått tildelt.  Livet er dyrebart og jeg må gjøre det beste ut av det. Nå sitter jeg i Oslo, og har brukt det meste av dagen til skriving, svart på e-poster og vet at jeg har enda flere jeg må besvare og sende ut. Jeg burde ta noen telefoner, og så kjenner jeg at jeg vil sette meg ned å skrive brev til alle de jeg er så glad i. For vet de det egentlig? At jeg tenker på de, savner de og vil ha de rundt meg mye oftere? For jeg er her, bryr meg og tenker på de. Så har jeg en bok jeg helst skulle vært ferdig med, en annen bok jeg burde være godt i gang med, noen kampanjer og prosjekter jeg vil planlegge og sette dato på, noen ideer til kule konsept jeg kan få til og slik fortsetter regla.

Jeg satt ikke på noen alarm da jeg la meg i går, for kjente at jeg trengte søvn. Da jeg våknet fikk jeg likevel dårlig samvittighet. Jeg burde ikke ha sovet så lenge. Jeg burde ha trent mer. Jeg burde ha skrevet mer. Jeg burde ha pleid meg selv og de rundt meg mer. Jeg burde ta alle sjanser jeg fikk og gjøre de til det beste. Jeg burde også nyte mer. Alt i alt, jeg burde gjøre så mye mer.

Husker jeg nevnte dette til mamma en gang, at jeg ikke strekker til og har veldig dårlig samvittighet for det. Hun sa «kan du ikke skrive et blogginnlegg om det?». Det gjorde så godt at hun sa det, for da var det som at hun hadde innsett at det med bloggen er en del av meg. Ikke noe som bare tar tiden min, som jeg ikke har nok av tydeligvis. For dette er kvalitetstiden jeg må ha med meg selv, for å få ut nettopp disse tankene som noen ganger kverner i topplokket og for å bevart minner jeg vil beholde. Bloggen har på en måte blitt et avløpsrør for følelser jeg vil få ut og sortere. Det får meg til å føle at jeg kan puste dypere, senke skuldrene og få utrettet enda litt mer av det jeg vil utrette. Bloggen min har også tatt meg dit jeg er i dag, men jeg vil den skal ta meg lengre og vise at jeg former meg i takt med sykluser. Det er egentlig fint. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg tenker at det ikke bare kan være jeg som har det sånn.

Det er mange som sitter der med dårlig samvittighet for noe akkurat nå og føler at de ikke strekker helt til. Jeg vil bare fortelle dere noe, og det er at dere ikke er alene og det er heller ikke unormalt å ha det sånn. Kanskje fordi vi følger med på andre og ser at «de får til så mye mer», kanskje fordi vi er flinke pinker, kanskje fordi vi har for store drømmer. Jeg har et forslag til både deg og meg. La oss sette oss ned i løpet av dagen og lage en liste og planlegge litt, for disse tankene tar dessverre alt for mye plass i hodet. Kanskje så mye plass at det føles som et kaos nå og at vi ikke helt vet hvor vi skal begynne for å få til alt. Vi må være realistiske med oss selv, og heller sette realistiske delmål enn skyhøye mål.

Jeg skal gjøre det nå og prøve å være snill med meg selv. Håper det kan gjøre at jeg får følelsen av å strekke mer til og at den dårlige samvittigheten kan gi slipp. Dette innlegget gjorde godt å skrive, og da mamma nevnte jeg burde skrive det følte jeg at jeg virket sårbar om jeg publiserte det. Nå vet jeg at det ligger styrke i å være sårbar. 

 

Uken som gikk: 26

Akkurat nå: 
Funnet senga, men skal sitte å skrive i flere timer kjenner jeg. Er så motivert nå, og vil bare skrive i ett til en bok er helt ferdig. Drømmen er å stå der om noen uker med noen hundre utprintet A4 ark som jeg føler er klar til å binde inn. Optimistisk, til tross for at jeg har helt enormt med materiale nå. Men det frister veldig å bare låse seg inn for å bli ferdig.

Ukens høydepunkt:
Jeg vil si det igjen og igjen. Palmesuuuus 🌴

Andre høydepunkter:
Det meste har skjedd denne helgen, men var selvfølgelig superkos når Julia var i byen i begynnelsen av uken også. Så fikk jeg meg en overraskelse da jeg så at det var mange morsomme og fine minner som lå lagret på Snapchat. Har aldri sett gjennom før og visste ikke jeg hadde så mye lagret, men det gjorde virkelig den dagen bedre.

Ukens nedtur:
Jeg elsker og hater dette spørsmålet. Det får meg til å tenke på ting jeg ikke vil tenke på eller vil glemme akkurat nå. Men igjen, så vil jeg være ærlig og åpen her, og tror det er mye av grunnen til at dere vil lese. Jeg leser ikke overfladiske blogger selv, og det siste jeg ønsker er å fremstille alt perfekt for det vil vel få kjenne seg igjen i. Konklusjon, jeg har hatt noen nedturer, men ikke noe jeg føler er interessant for dere.

Ukens matopplevelse: 
Yaya’s med Julia og Mari var definitivt den beste matopplevelsen i uken som gikk. Dere kan lese mer om det her.

Ukens kjøp:
Jeg har sett for meg et skjørt i hodet ganske lenge nå, og plutselig var det der rett foran meg og halvpris av 999,-. Da måtte jeg selvsagt kjøpe to ulike farger, haha.

Ukens musikk:
Ariana Grande – Love Me Harder
James TW – When You Love Someone (tror aldri jeg kan bli lei av denne)
Julia Sheer, Jon D – Little Talks

Ukens gode initiativ:
Jeg så ei jente som satt på fortauet å gråt. Gikk bort å satt med ned med henne for å prøve å hjelpe. En situasjon som kanskje mange trekker seg unna og vil unngå, men jeg klarer ikke å se noen ha det vanskelig uten å bry meg.

Ukens tanke: 
Selv om man prøver å sveve på oppturene, vil man alltid få noen nedturer. Disse nedturene vil ikke vare for alltid, og før man vet ordet av det kan det snu. Men hva hadde vel livet vært uten dette? Det alt hadde blitt ganske monotont å kjedelig etter hvert om det ble for en vane at alt gikk smertefritt også.

 

Palmesus var magisk

Woop! Palmesus har virkelig vært  M A G I S K 🌴💕 Nå er jeg tilbake i Oslo og det er med blandet følelser det hele nå er over, men jeg kommer til å leve på denne opplevelsen helt til neste år. Har kost meg skikkelig og hatt det SÅ gøy. Mye bra folk, god stemning, fest og moro fra morgen til kveld. Skulle ha dokumentert så mye mer, men minnene sitter klistret og forblir likevel.

Fredag hadde vi hele dagen i Kristiansand, og startet rolig på hotellrommet før festivallivet tok av for fullt. Jeg tok ikke et eneste bilde på festivalområdet, men det betyr bare at det ikke var et sekund til å tenke på det fordi jeg koste meg sånn. På lørdagen møttes en fin gjeng på brygga allerede klokken 11 på formiddagen, og vi ble kjørt med ribber over til Langøya der MTV hadde Bomb at the Beach. Haha, for en båttur og seks hylende jenter med saltvann i håret. Her var det stemning helt til vi ble kjørt tilbake igjen og var klar for festival og afterparty.

Dro med Jeanette, Andrea og Kjersti, og da vi kjørte tilbake i går var det fire reduserte jenter i bilen. Må le litt når jeg tenker på kontrasten fra bilturen ned til Kristiansand kontra tilbake til Oslo i går. Det betyr at helgen har levert, og vi har gitt alt. Har allerede begynt å glede meg til neste år, for dette tenker jeg blir et av sommerens høydepunkter!

Anna, Andrea og jeg på Bomb at the Beach.

Så gøy jeg hadde det med disse fine jentene! Har du vært på Palmesus? Var jo så heldig å få møte noen av dere der, og jeg håper dere har kost dere like mye som meg! 💕