Deprimert, men ikke prioritert

Nedstemt. Tom. Likegyldig. Fraværende. Trøtt. Sliten. Lei. Tiltaksløs. Mye søvn.

Det kom i forrige uke. Egentlig helt uventet og ut av det blå. Depresjon. Jeg tror ikke det er vedvarende, bare et signal om at jeg nå må hjelpe meg selv før jeg kan hjelpe andre. Jeg har ti baller i lufta, og klarer ikke å finne en balanse, roe meg ned eller slappe fullstendig av før noe stopper meg. Jeg er «på» hele tiden, og tilgjengelig alle steder. Så får jeg dårlig samvittighet av å føle at jeg ikke strekker til. Er fortsatt dårlig på å si nei, og går på autopilot for det meste. Det har skjedd før også. Kan føles som en evigvarende sirkel det er vanskelig å bryte ut av.

Det kjipe når man har det vanskelig og vil ha hjelp er at man ikke får hjelp. Jeg var hos en utrolig dyktig lege denne uken. Han henviste meg til psykolog, men det han sa visste jeg fra før «du som er så velfungerende, ressurssterk og med selvinnsikt blir dessverre ikke prioritert». Det er som at man må låse seg selv inne i leiligheten i flere måneder, ønske å ta livet sitt eller utøve skade på andre for at man skal få hjelp. Det er ikke aktuelt å overdrive for å få hjelp. Det er heller ikke aktuelt å sette meg selv foran noen andre, noen som kanskje trenger hjelpen mer enn meg. Da klarer jeg meg vel like fint uten, men det hadde vært utrolig godt å få utløp for tanker og følelser. Det er så mye i hodet mitt i blant at det føles som det eksploderer, og andre ganger kjennes det bare helt tomt, som at jeg er ingenting. Det hadde vært godt å snakke med en profesjonell og utenforforstående. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie, men det er ikke sånn at jeg vil laste de med det (selv om det skjer til tider nå). Jeg vil helst klare meg selv. Selv om jeg har selvinnsikt, klarer jeg ikke finne årsaken til hvorfor jeg har en konstant indre uro og føler ting må skje hele tiden. Det er jo ikke bra i lengden. Dette vil jeg gjerne bli bedre på, for da vet jeg at jeg hadde fått det bedre selv også. Jeg kunne ha unngått at disse nedturene blir så store.

Det er noe dritt at jeg og andre som er i samme situasjon må vente flere måneder, kanskje over et halvt år for å få hjelp. Da jeg hadde panikkangst hver dag og tenkte på å ta livet mitt, så måtte jeg vente i tre måneder for å få hjelp hos psykolog. Det er dritt at vi ikke har bedre hjelp innen psykisk helse i Norge. Flere og flere sliter, men likevel er ikke tilbudene tilstrekkelig. Det hadde vært forebyggende å få hjelp med en gang man trenger det og/eller ber om det. Det vil også være mer økonomisk for samfunnet.

Før eller siden opplever vel alle en mildere eller mer alvorlig grad av depresjon. Jeg lurte på om jeg skulle skrive om dette eller la være denne gangen, siden jeg har tatt på meg en rolle med å hjelpe andre. Kanskje andre blir redd for å be om hjelp fordi jeg selv ikke har det så bra nå. Slik skal det ikke være, for vi er alle mennesker. Vi skal ikke være redd for å være ærlig, be om hjelp eller si fra om noe er galt. Alle har sine perioder i livet, og alle perioder kan ikke være like bra. I tillegg til det er jeg både en ærlig og åpen person. Ganske ujålete egentlig. Det er viktig for meg at det kommer frem på bloggen min også. Det er også lov å si nei i blant. Man kan ikke gjøre alt eller redde verden på egenhånd. Selv om jeg skulle ønske det var mulig.

Nå skal jeg bruke helgen og de neste ukene godt. Lytte til kroppen, si mer nei og slappe av. Jeg skal også tilbringe tid med gode venner som gir meg gleder og gode samtaler, for jeg vet det gjør godt for meg. Som noen fortalte meg, det er mulig dette bare vil vare noen dager eller uker, men om du gir alt du har med en gang du føler det er en bra dag, er det lett at du faller igjen. Tankene er heldigvis ikke så mørke som de har vært før, og jeg vet at jeg får det bra igjen om jeg bare tar vare på meg selv i en periode –så skal jeg gjøre alt jeg kan for at det ikke bare er for en periode, men for alltid. Jeg savner å ha den balansen i livet nå. Jeg er tross alt den viktigste personen i mitt liv, og du i ditt –derfor må vi ikke glemme oss selv. Dere må huske å lytte til hva kroppen sier, og sliter du med det samme som meg er det en trøst at det kommer bedre dager. Det har jeg bevist for meg selv flere ganger nå.

 

«Vær så snill. Ikke svikt henne igjen»

I sommer møtte jeg Bente og Trude. De er mor og datter. På forhånd hadde jeg noen telefonsamtaler med mor. Hun trengte å snakke med noen som forstod. Og jeg forstod, selv om saken var grusom. De hadde akkurat hatt en tøff tid i tingretten, der datteren hennes var fornærmet. Nå var saken offentliggjort i medier, selv om partene ble holdt anonyme. En svært alvorlig sak. Overskriftene lød slik «vaktmester dømt for overgrep mot barneskoleelev». Ikke bare en gang, men i følge dommen ble hun utsatt for opptil tretti overgrep på skolen. Vaktmesteren ble dømt til 6 år, men han anket på stedet.

Jeg husker første møte godt, og jeg vil muligens aldri glemme det. Det var en varm junidag, og vi sitter på brygga med sola i ansiktet. En kontrast til hva vi skal snakke om. Det som foregikk på et mørkt, teknisk rom på skolen med vanntanker. En vaktmester, som er over 30 år eldre enn den fornærmede, utfører seksuelle overgrep mot henne ukentlig. Hun er et barn, og vet ikke om handlingene som foregår er riktig eller feil.

Trude virker ikke interessert i å snakke med meg fra starten av. Steinansikt, kanskje litt kald og kan etterlate seg følelsen av å være ufølsom. Hun trekker heller ikke på smilebåndet, og jeg spør meg selv om jeg kan hjelpe Trude. Men så kommer det. Etter hvert som samtalen med meg og mor ble dypere, og jeg åpner meg mer, deltar Trude i små drypp, før dryppene ble hyppigere. Hun starter først å åpne seg opp om dyr, venner, interesser, skole og fritid. Etter hvert kommer vi innpå «det». Hva som hadde skjedd. Tillitsforhold som ble brutt gang på gang, og litt om tiden før og etter det vedvarende traumet. Trude viste nå følelser. Det var tårer, og når vi byttet samtaletema kunne hun smile og le. Jeg kjente at skuldrene senket seg og at møtet fikk betydning. Det tok bare litt tid før det føltes naturlig for Trude å åpne seg.

Siden første møtet har jeg opprettholdt kontakten med mor og datter. Tidlig spurte de om jeg ønsket å støtte dem når saken kom opp i lagmannsretten. Det svarte jeg selvsagt ja til. I mellomtiden har det blitt mange telefonsamtaler, oppdateringer om saken og både mor og datter har ringt når de har hatt behov  for å snakke om noe.

Da jeg arrangerte MeToo-markeringen foran Stortinget, på vegne av Vi Tror Deg-Stiftelsen, holdt Trude appell. En utrolig viktig og sterk appell som etterlatte inntrykk hos oss alle. Jeg holdt rundt henne mens hun leste ordene fra papiret. Tårene rant kontinuerlig ned kinnene mine. Denne gangen viste Trude også følelser, men det kom ikke med det samme. Masken som hun har holdt der i mange, mange år, har begynt å forsvinne litt etter litt det siste året. Det ekte ansiktet hennes har blitt mer og mer synlig. Spør du meg er det en seier. Man skal ikke være redd for å vise hvem man er eller for å vise følelser, men jeg skjønner også at det har vært vanskelig for Trude å vise alle følelsene hun har holdt inni seg. Kanskje var det lettere å holde alt inne enn å få det ut. Nå kunne Trude fortelle historien sin for alle. Kanskje kunne mobberne trekke seg tilbake, forstå hvorfor Trude har vært som hun var og ikke minst forstå at «problemer» ofte har en årsak. Det viktigste for Trude var ikke at folk skulle forstå henne, det var å hjelpe. Det var også derfor hun klarte å anmelde dette. Hun ønsket ikke at lillesøsteren hennes og andre som gikk på skolen skulle gjennomgå det samme som hun selv hadde blitt utsatt for. Kanskje hadde andre gjennomgått lignende og kunne klare å fortelle det til noen fordi hun gjorde det. Møter man Trude og blir kjent med henne forstår man at hjertet hennes bare er fylt med varme, godhet, omsorg og kjærlighet.

Selv om Trude har blitt sviktet gang på gang, har hun klart å stå i det på sin måte. Det forteller mye om styrken hun innehar. Fra tidlig barneårene opplevde Trude vold fra far. Ikke bare mot seg selv, men hun ble også vitne til at det blir utført mot mor. Dette preget familien i stor grad. Det som skal være trygt og fint innenfor husets vegger er det motsatte. Trude får også en lillesøster når hun er seks år gammel. Mor og døtre klarer etter hvert å rømme fra Sverige og over grensa. Når Trude begynner på skole i Norge er hun fra starten av et mobbeoffer. Familien får hjelp fra flere hold, men Trude opplever ikke at hjelpen strekker til og at hun får en trygg og fin hverdag på skolen likevel. Hun sitter med mye aggresjon. Daglig mobbing gjør det ikke bedre, og noen av barna som mobber synes det er morsomt å se henne sint. Andre barn blir redd henne og trekker seg unna. Mor har utallige møter og samtaler med skolen og hjelpeapparater. De prøver å tilpasse seg barnet, men spørsmålet er, hjelper det? Blir Trude forstått? Får hun hjelpen hun trenger? Jeg vil si nei. Trude får en ordning der hun kan gå ut fra klasserommet når hun ønsker. Hun er et lite barn som blir overlatt til seg selv. Ingen følger med henne i det hun går ut av døra til klasserommet. Noen ganger går hun også ut av skoleområdet. Hun går som regel ut av klasserommet flere ganger i løpet av skoledagen. Hun går ofte i gangene på skolen, og der møter hun ofte vaktmester. Han kjenner til problemene til Trude, og det gjør alle andre som jobber på skolen også. Ei lita jente som blir sett på som et «problembarn». Ikke et riktig ord å bruke, for jeg vil si at det ikke finnes «problembarn». Det er barn som ikke får den hjelpen og forståelsen de har behov for. Trude får et tillitsforhold til vaktmester, da han er både snill og hyggelig mot henne og behandler henne ikke som de andre på skolen gjør. Trude får hjelpe han med å utføre diverse arbeid på skolen, og da føler hun også at hun kan gjøre nytte for seg og ikke bare være et «problem». Men hva skjer videre? Inne på vanntankrommet der ingen ser? Etter at tillitsforholdet har bygd seg opp, starter alle seksuelle overgrepene. 

Trude forteller om ubehagelige episoder med vaktmester til mor, venninner og rektor. Mor ringer rektor for å fortelle om det, og han sier han skal ta tak i det. Rektor har en samtale med vaktmester, men mer skjer ikke. Mor får ikke videre oppfølging fra rektor. Trude går også til rektor for å fortelle om ubehagelige opplevelser med tre andre jenter, og i rettssaken kommer det frem at flere har gjort det samme. Rektor svarer alle med at det er på grunn av kulturforskjeller at vaktmester oppfører seg slik, da han er fra Brasil. Rektor har også fortalt til en annen vaktmester på skolen (sjefen til den dømte vaktmesteren) at han har fått klage angående hans ansatt, men at han ikke tror det kommer til å bli noe sak om det i Romerike Blad. Her sier rektor indirekte at det er noe alvorlig som foregår på skolen som det kan bli en nyhetssak om, men han ser ikke noe hensikt med å gjøre noe med det likevel. Rektorens latskap, ansvarsfraskrivelse og likegyldighet blir til konsekvenser. Store konsekvenser. De seksuelle overgrepene kunne ha blitt stoppet mye før –og mange av de ubehagelige episodene som skjedde kunne også ha vært unngått.

«Vær så snill. Ikke svikt henne igjen», var ord jeg fortalte meg selv igjen og igjen under rettssaken. Hadde det skjedd at hun ble sviktet, hadde jeg fått en psykisk knekk. Bare som støtte disse dagene i retten satt jeg der anspent, med skuldrene hevet og følte meg helt tappet av energi og krefter når dagen var over. Når det er så vanskelig for meg, så forstår man viktigheten av å være der for de som står midt oppi det. Noen kilo rant av skuldrene mine da lagretten dømte tiltalte. Så kom straffeutmålingen. Etter min mening er 4,5 år en mild dom i denne sammenhengen når det er mot barn. Dette med tanke på den lange tiden det foregikk og alle som har blitt rammet.

Selv om jeg trodde at jeg forstod, så viste omfanget seg av denne saken å være enda større da jeg satt i rettssalen. Ei jente som har blitt sviktet hele livet. Mor som prøvde å gjøre alt for jenta si, men likevel ikke fikk den hjelpen hun trengte. Dette har tappet de begge, og det vil kanskje alltid prege de. Skole og enkelte som har stått til ansvar for å hjelpe Trude er de som har sviktet mest. Det ble slik at Trude mistet tillit til skole, psykologer, systemet og mennesker generelt, og det med god grunn. Nå ble de ikke sviktet, men trodd. 

Nå håper jeg Trude og familien ikke opplever noe mer svikt. De har vært gjennom nok. Jeg håper også at historien får alle til å åpne øynene. Se, høre og tenke over ting. Det er som regel en grunn til at alle er som de er. Jeg håper alle som har mobbet, snakket stygt om Trude og behandlet henne dårlig på veien går inn i seg selv, erkjenner en stor feil de har gjort og ber henne om unnskyldning.

Innlegget er skrevet med tillatelse fra Trude og Bente.

Denne klemmen ble helt spesiell for mor og datter. Dommen hadde falt, og de ble trodd  ♥

 

Siste mulighet

Denne uken har rett og slett vært beintøff. Jeg har støttet Trude og familien hennes i rettssak gjennom Vi Tror Deg-Stiftelsen (familien har vært åpen om det, så det er greit at jeg skriver det her). Mange inntrykk, følelser og tanker. Hadde det ikke gått riktig vei i forhold til domfellelse hadde jeg fått en psykisk knekk. Det blir så nært og personlig når man står sammen i dette, holder hender i rettssalen og klemmer hverandre flere ganger om dagen. Etter lange dager i retten har det vært møter. Jeg har tatt på meg litt for mye, så da blir overskudd og tid mangelvare. Men dette er langt fra noe klaging, for jeg er utrolig takknemlig. Takknemlig for at jeg har mulighet til å gjøre det jeg engasjerer meg for. Faktisk i så stor grad at jeg til tider føler at jeg ikke strekker helt til. Prøver å balansere så godt jeg bare kan, og strekke meg så langt jeg har mulighet til. Det skal man være fornøyd med.

En annen ting jeg er utrolig takknemlig for er at dere ser at jeg har stått på, faktisk så mye at jeg har fortjent nominasjoner i både «Årets gullpenn» og «Årets sterke mening» i Vixen Influencer Awards. Det betyr så mye. Blir varm i hjertet av tanken. Hver gang jeg ser navnet mitt blant disse folka, så kjenner jeg også på glede. Utrolig gøy å være nominert sammen med så dyktige influencere. Om du synes jeg fortjener en stemme, er det nå siste mulighet! Du kan stemme her.

Om et bilde kan vise litt av min glede… 

Håper alt er bra med dere! Husk å ikke ta på dere for mye. Selv har jeg måtte bruke helgen for å hente meg litt inn så kreativitet og inspirasjon kommer tilbake til meg. Blir det for mye stopper dette opp. Heldigvis sier kroppen fra og jeg har lært meg å lytte.

 

Inspirasjon til fornuftig trening i 2018

Hva er et nytt år for deg? Mange sier blanke ark, nye muligheter og forandringer. Gjerne nyttårsforsett. For meg er det nye året en fortsettelse. Jeg tar med meg det som har gitt meg positivitet, energi, glede og lærdom. Trening er en av de tingene jeg skal ta med meg i 2018, for det har gitt meg mye. Siden jeg startet i september, føler jeg det har vært med å gjøre meg til en bedre versjon av meg selv. Slik skal det fortsette. Det var et stort steg i begynnelsen, men det har blitt gøy og nødvendig.

Hva lærte jeg av treningen da jeg kom i gang? At jeg fort kan tenke svart-hvitt, og gi alt jeg har når jeg kommer i gang, både med kosthold og trening. Det tror jeg ikke er typisk for bare meg, men mange andre også. I det langsiktige løp kan det være vanskelig å holde ut, så det er bedre å gjøre det til en overkommelig livsstil. Å finne en balanse er viktig for at ikke nyttårsforsettene skal dabbe av etter noen uker. Så hvem vil du være? Hun eller han som hadde en god start, men brå avslutning? Hun eller han som hadde en jevn overgang og holdt det gående som en livsstil? Jeg vil absolutt være hun som klarer å holde treningen og kostholdet jevnt gjennom hele året, og ha en livsstil som en sunn og fornuftig, men ikke kjedelig.

Hvert år, så starter det med avisforsider og nettsaker som utelukkende består av slanking, trening, bedre vaner og kosthold. Det er lett å la seg rive med, men i år overser jeg dette. Jeg skal ikke bli påvirket, men heller finne min løsning –da på egenhånd, uten en guide i et ukeblad, noen råd eller hva jeg skal få tillate meg og ikke. Glem å gå ned fem kilo på fem uker, eller trene hver dag i tre måneder (ja, jeg har lest om de begge). Gjør noe som gjør deg fornøyd, og som du kan leve med i hele 2018!

Små endringer kan gjøre store forskjeller. Jeg vil fortsette med å få råd fra PT om hvordan jeg kan forbedre treningen, få variasjon og gjøre øvelser riktig og med program. Det har gjort treningen for meg gøy, i tillegg til at det har vært en trygghet. Trening skal nemlig ikke være kjedelig eller et tiltak, det handler om å bruke kroppen på en måte man liker. Det finnes også utrolig mange former for trening.

Hvordan kan treningen gi deg noe nytt i 2018? Uten at det blir skummelt? En stor kontrast? Eller vanskelig å opprettholde?
1. Lag en ny spilleliste: En liten endring kan gjøre det mye gøyere som nevnt! Musikk på ørene kan gjøre at man kobler av, samtidig som kroppen er i aktivitet og presterer. Kanskje får det deg til å yte litt ekstra, samtidig som du smiler. Musikk får humøret mitt opp, og gjør det lettere å motivere meg selv!

2. Hva motiverer deg? Uansett hva jeg gjør, om det er på jobb, trening eller i fritiden, så har jeg en plan og noe som motiverer meg. Å sette seg ned, skrive en oversikt over hva man ønsker med delmål og mål kan hjelpe meg på veien. Bare sørg for at det er realistisk og overkommelig, slik at man ikke skuffer seg selv på veien. Husk også at det er bra nok å gjøre sitt beste. Har du noen «dårlige» dager, så er det aldri for sent at det snur. Ikke vent med at noe skal skje, men få det til å skje selv!

3. Få en treningspartner: «Jeg har ingen å trene med…». Den har jeg hørt, men det er bare tull! Da ser man begrensninger og ikke muligheter. Gjenoppta kontakten med noen du ikke har snakket med på en stund, og kanskje kan gamle vennskap blusse opp igjen. Spør noen i familien så dere får mer til felles. Hør med en klassevenn eller tidligere klassevenn, eventuelt kollega (det er sunt å møtes andre steder enn i klasserommet og på arbeidsplassen). Få med kjæresten eller en god venn, og prøv noe nytt sammen. Vi har mange mennesker rundt oss, både kjente og ukjente. Du kan også høre med naboen om du kan ta en joggetur med hunden deres. En treningspartner kan være en drahjelp som gir treningsøkter og aktiviteter mer mening!

4. Få en PT: Om alternativet over ikke er aktuelt, kanskje en PT kan være det? Jeg har ikke bare fått meg PT, men også en god venninne i Anette som er PT-en min! Det har gjort treningen gøyere og mer meningsfull. Jeg har også blitt tryggere takket være råd, motivasjon og instruksjoner av Anette.

5. Noe nytt: Om det er å melde seg inn i et treningssenter, få PT, kjøpe nye treningsklær eller fylle kjøleskapet med frukt, grønt og næringsrike ingredienser –det kan være noe nytt og positivt for å gi ekstra motivasjon. Om du ikke gjør det nå, så kanskje det kan være en belønning etter hvert som du har holdt på ønsket livsstil eller vist fremgang. Du vet hva som motiverer og gjør deg selv glad!

Mer inspirasjon –her er innleggene jeg har skrevet i samarbeid med Evo:
1: Alle passer inn på et treningssenter
2. Jeg føler meg endelig som meg selv igjen
3. Hvorfor trening har blitt så gøy og viktig for meg

Ønsker du enda mer inspirasjon, er jeg sikker på at rabattkoden som gir opp til 40 % rabatt på personlig trening også kan hjelpe deg på god vei. Jeg ble både motivert og inspirert av dette innlegget, og ser frem til å trene både i dag og flere ganger i løpet av uken, og da på en fornuftig måte som gjør godt for meg. Sånn har jeg bestemt meg for at det skal fortsette, og den tankegangen som har vært svart-hvitt har jeg nå lært av.

Beste tilbudet du kan få på trening får du hos Evo! De har nå fri innmelding, i tillegg til halv pris i januar, februar og mars! Dette i tillegg til 1 kartleggingstime med PT på 50 minutter. Du sparer 788 kroner. For en deal!

Håper du er klar for å ta fatt på 2018 med en realistiske og fornuftig livsstil.  Om du skal trene og være aktivitet (noe jeg håper du vil), så gjør det for deg selv, for å bry seg om egen helse og ta vare på den fantastiske personen du er!

 

For en uke siden

Jeg har sagt at 2017 ikke kunne ha avsluttet bedre, men 2018 kunne heller ikke ha startet bedre. Det er ikke ofte jeg «hverdagsblogger» lengre, men noen minner er det spesielt gøy å ha med seg. Nyttårsaften var en slik dag! La meg ta dere en uke tilbake i tid, og mimre til en dag jeg ikke vil glemme. Det var ikke i min fantasi at vi kunne samle så mange av mine favorittmennesker på denne dagen, siden vi bor spredt rundt om i land (og verden). Vel, det gikk fint, og jeg fikk den beste nyttårsfeiringen jeg har hatt. Etter dagen kan jeg også skryte på meg å ha laget en nyttårsmiddag, for det har jeg ikke kunne skryte av før. Med god hjelp av tre venninner så kom vi oss i mål! Leiligheten var festfin og vi likeså. Etter nyttårsmiddag, feiring, spill og moro, dro vi videre til Tjuvholmen for å feire mer. Eller som jeg sier når jeg blir litt brisen og blank i øynene «Tjuvis». Hele kvelden ble et minne som skal vare for alltid.

Skal jeg fortelle dere noe morsomt? Noen tror at man ikke kan bli sjekket opp på byen «nå i disse MeToo-tidene». Det er jo bare latterlig i seg selv at noen tror det. Det er helt greit å sjekke opp folk nemlig, så lenge man gjør det med å vise respekt. Noen tror også at jeg er en sånn «mannehater». Noe som er enda mer latterlig. Jeg liker nemlig ordentlige menn veldig godt. Vet ikke hvor mange ganger jeg ble sjekka opp på nyttårs. Det var mange. Jeg fikk meg nyttårskyss også, og x antall påspanderte drinker uten at jeg trengte å gi noe tilbake. Så dansa jeg mye, med mange gutter og jenter. Venner og ukjente. Det var gøy. Jeg kosa meg sånn skikkelig. Kom hjem og spiste ferdigpizza med waldorfsalat som topping. Det var ikke så verst det heller si! Hele dagen var gøy! Konklusjonen er hvert fall at den som ler sist ler best, og man trenger ikke være redd for å ikke bli sjekka opp på byen fordi man har delt #MeToo.

Bildedryss og massevis av glede:

Verdens beste jenter som jeg skal dra til USA sammen med i august ♥  Inga-Sofie ble med på feiringen til vår store glede! Ikke bare det, men vært en uke i Oslo på besøk før hun dro tilbake til New York. Er så glad for å ha disse gode og støttende venninnene i livet mitt!  


Inga-Sofie, Astrid, meg og Cecilie ♥


I stedet for stjerneskudd og raketter drysset vi sølvstjerner på bordene, hengte opp «Happy New Year» og «2018», og fylte leiligheten med ballonger. Folk rydder ut julen, vi må rydde ut nyttårsaften.   


Fine samboeren min! 

For en kveld, fest og flott bukett av gode mennesker! Det hadde ikke blitt feiring uten disse, så må gi de en stor takk for at overgangen mellom 2017 og 2018 ble helt fantastisk ♥

 

Innleggene jeg er mest fornøyd med i 2017

Her er en oversikt over de innleggene i 2017 jeg er mest fornøyd med! Mulig noen liker andre innlegg bedre, men dette er hvert fall listen min. Ble litt overrasket, for trodde ikke det var så mange innlegg i året som har gått. Har hatt lyst å skrive mye mer, men tid har vært mangelvare det siste året. Skulle gjerne ha vært fem steder samtidig, hatt et ekspresstog som fraktet meg alle steder og skrevet med ti armer samtidig. Vi gjør vårt beste likevel, og jeg er så fornøyd med alt det som skjedde i fjor. Det er jo ikke lite når jeg tenker meg om. Trodde jeg hadde fått med meg det meste som skjedde i nyttårsbrevet mitt, men glemte at jeg hadde vært på Stortinget, og det var jo et av mange høydepunkt. En bekreftelse på at vi ble hørt og har noe viktig å komme med! Appelen som ble holdt er et av innleggene dere kan lese om, og spriket er ikke mindre enn fra fuckboys til første besøk på Stortinget. Motgang som blir snudd til medgang er det også mye av!

– KLIKK PÅ OVERSKRIFTEN FOR Å LESE HELE INNLEGGET –

TIL DERE SOM IKKE TRODDE MEG:
Beina tripper i bakken. Blikket mitt går rundt og rundt. Hvorfor? Om jeg tripper med beina er det ikke så stille. Om jeg ser meg rundt kan jeg legge merke til lysene som skimter gjennom boligblokkene og fra gatelyktene. Sånne distraksjoner har liksom blitt en vane, kanskje en venn. En vane som får meg til å glemme, en venn som gjør meg tryggere. En taxi er på vei. Jeg håper den er her snart. Plukker opp mobilen i lomma. Enda en distraksjon, vane og venn. Føler meg brått mindre alene. Klokken har «bare» passert syv på kvelden, men vi i Norge kjenner til at døgnet er mer mørkt enn lyst på denne tiden av året. Jeg vil helst vite at jeg kommer meg trygt frem. Ikke fordi angsten skremmer meg, men fordi jeg ikke ønsker tanken om at «noe kan skje» velkommen akkurat nå.

PULS OG KRAFTIGE HJERTESLAG:
Noen biler kjører forbi, men det er ikke mange nok. Jeg kan se noen få mennesker, men det er heller ikke mange nok. Jeg ser meg rundt. Ingen på den siden, heller ingen på andre siden. Jeg går noen meter igjen. Ser meg rundt, igjen. Hjertet dunker raskere for hvert steg, så sier jeg til meg selv «ikke få angst nå, June», men så vet jeg egentlig at jeg har fått det allerede. Det er bare noen hundre meter til døren, men likevel er det for meg fjernt. For hver dør jeg passerer tenker jeg at noen kan løpe ut. På hvert gatehjørne jeg passerer tenker jeg noen kan løpe ut.

JEG HAR IKKE TAPT NOE SOM HELST, BARE VUNNET:
Man sier at man ikke skal bry seg om hva andre tenker og sier, men i dag velger jeg å «riste det av meg» med å skrive ned noen tanker, følelser og refleksjoner om nettopp dette. For meg er det verste å høre at noen ser på meg som et offer, for jeg føler jeg har kommet meg så ufattelig mye lengre enn det. Offer er et nedlatende ord. Jeg ser på meg selv som både sterk, fremgangsrik og full av andre gode ressurser. Slik burde alle se på seg selv, for det løfter en i stedet for å trykke seg selv ned i noe negativt.

«JUNE HOLM HAR VEL GÅTT OPP EN DEL I VEKT?»:
Vekt, kropp og størrelse kan være et komplekst tema. Spesielt når det kommer til å snakke negativt eller henge ut andre. Hva med å heller akseptere at vi alle er forskjellige og si oss enig i at det er flott? For det er flott at vi er forskjellig. Det er flott at vi ikke alle passer inn i samme størrelse. Det er flott at man bærer kroppen sin med selvsikkerhet uansett hvordan man ser ut. Mener du ikke dette bør du holde det for deg selv. Noen som ikke ønsket å holde det for seg selv la ut en Jodel i kveld. «June Holm har vel gått opp endel i vekt?».

JEG VELGER Å VÆRE MEG SELV. SELV OM DU SIER JEG BURDE VÆRE EN ANNEN:
Takk til deg –du som satt på fest i hjembygda mi og la ut om at «jeg ber om å bli voldtatt igjen» siden jeg gikk i utringning.
Takk til deg –du som ropte på åpen gate at jeg ikke var mye «smart» som gikk i den kjolen jeg hadde på meg.
Takk til deg –du som fortalte at bildene jeg la ut ikke var akseptabel, og at jeg aldri burde legge ut bilder i bikini, utringning eller kroppsnære klær.

LA OSS SNAKKE LITT OM LYKKE:
Hun ler fra magen og lar det aller største smilet hun har bli synlig for alle, men også synlig for seg selv. Hun tenker ikke på om noen mønstrer henne, om hun tar seg bra ut eller om noe skal komme i veien. Hun bare er, og lar seg selv være helt fri. Fri og fullkommen. Ingen får påvirke hennes lykke, for hun lever så godt med seg selv. Det var meg.

SOVEPILLER RETT I HÅNDEN:
Kanskje du ikke har hatt det helt lett den siste tiden, månedene eller årene. Du kan ha følt på depresjon, angst eller andre psykiske smerter som du helst skulle være foruten. Den dagen du først tar skrittet til fastlege, eventuelt psykolog, vil de aller fleste komme med et tilbud til deg. Medikamenter. Angstdempende, antidepressiva, sovemedisin eller noe helt annet som påvirker noe i hodet ditt.

KJÆRE FUCKBOY:
Hei, du ja! Følte du deg truffet? Eller har du fortalt løgnene dine så mange ganger at du tror på de selv? Jeg tror nemlig det, så la meg gjøre det litt mer tydelig for deg. Du vet den snappen du sendte om at du drømte om meg i natt? Ja, den ja. Jeg var litt nysgjerrig på hva drømmen handlet om, frem til jeg fikk høre at du hadde sendt akkurat den samme snappen til mange andre jenter. Du vet alle gangene du spurte om Netflix og chill? Ja, de ja. Du bryr deg egentlig ikke om film eller serier, det er bare en «finere» måte for deg å spørre «hei, vil du komme til meg for å ha sex, eller?».

MITT FØRSTE BESØK PÅ STORTINGET:
For tre måneder siden ble Vi Tror Deg-Stiftelsen grunnlagt for å stå sammen mot voldtekt. Å forebygge, avdekke, ivareta ofre og pårørende og ikke minst styrke rettssikkerheten er ikke bare viktig for oss, men også viktig for alle andre i landet vårt. Voldtekt kan ramme alle. Kanskje er det deg, kanskje er det en nær venn, kanskje er det et familiemedlem og kanskje vil den neste være din datter eller sønn. Dette gjør at voldtekt er et samfunnsproblem, og vi har alle et ansvar for å gjøre dette samfunnsproblemet mindre. Ansvaret gjelder alle, men spesielt hos dere som har muligheten til å endre strafferammer i Norge.

SKAM OG SELVSKADING:
Skam ble et faktum da jeg ble utsatt for voldtekt. Allerede dagen etter handlingen skrev jeg dagbok. Tankene var blitt til kaos i hodet. Ved å få de ned på papiret, kunne jeg kanskje rydde litt opp i de. Først syv år senere klarte jeg å lese dagboknotatene igjen. Jeg innså hva jeg følte, tenkte og slet med. Skam.

«JEG HAR ALDRI TATT NOEN BAKFRA MENS DE SOV»:
Musikkanlegget spiller det vi vil høre, folk har skjenket glassene og vi er klar for en sjelden opplevelse. En tre dagers seiltur langs Great Barrier Reef i Australia har startet. I løpet av de neste dagene skal vi dykke og innom den idylliske øyen Whitsunday. Solen glanser seg i solbrillene mine, håret er slått løst og jeg nyter ferien. En stor gjeng har satt seg i ring. Noen tar opp forslaget om å starte drikkeleken «Never have i ever» eller som kjent på norsk «jeg har aldri».

TIL PÅRØRENDE:
«Kanskje alle har det bedre uten meg». Det er en tanke jeg har tenkt flere ganger. Dessverre er det vanlig for utsatte å tenke nettopp dette. For det er ikke slik at det rammer bare en selv, og akkurat det kan gjøre ekstra vondt. Da føler man ikke bare skam, men også skyld. Skyld for at man har «forårsaket» foreldre, søsken, nære venner og kjæreste en vond periode. Man ønsket det selvsagt ikke, men det ble automatisk slik.

Om du ønsker må du gjerne stemme meg frem i Vixen Influencer Award. Jeg er nominert i kategoriene «Årets Gullpenn» og «Årets Sterke Mening».

 

Årets romsdaling

Noen spurte meg hva det fineste jeg fikk til jul var. At jeg har det bra og at jeg har fått mye tid med familie og venner, svarte jeg. For det er det fineste, og vi skal ikke ta noe for gitt. Jeg gjør hvert fall ikke det, for da setter man ekstra stor pris på det man har og får. Hadde noen spurt meg nå, hva det fineste jeg fikk til jul var, så hadde jeg også lagt til at jeg vant hedersprisen «Årets Romsdaling». For det ble veldig spesielt for meg.

2017 kunne virkelig ikke avsluttet bedre. Skal ærlig innrømme at jeg fikk gåsehud og kjente på en enorm takknemlighet da jeg fikk en telefon jeg aldri vil glemme. Det var redaktøren i Romsdals Budstikke. Han lurte på om jeg visste hvorfor han ringte. «Jeg tør ikke å håpe på at det er derfor du ringer», sier jeg. «Jo, det er det, det er nemlig slik at du er kåret til Årets Romsdaling 2017». Jeg måtte kjøre bilen til side og sette på blinklysene. Når jeg la på telefonen lurte jeg på om noen hadde tulleringt meg. Måtte google telefonnummeret og forsikre meg om at det faktisk var redaktøren, og ikke en annen person som utga seg for å være noen andre. Det begynte å synke inn. Jeg smilte ekstra mye, og kjente på en stolthetsfølelse.

Dette ble årets tredje pris, og den smaker minst like bra som de to andre. Føler dette er den beste bekreftelsene jeg kunne ha fått på at jeg gjør det som er riktig for meg nå. Må også si hjertelig takk til redaksjonen som nominerte meg sammen med 9 andre verdige kandidater, og så må jeg si hjertelig takk til alle som har valgt å gi sin stemme til meg.

Hvorfor denne prisen er så spesiell, er fordi jeg for 8 år siden opplevde noe som var så vanskelig at det var på grensa til å ta livet av meg. I tillegg til dette så opplevde jeg at mange ikke trodde meg og snudde ryggen til. Nå, åtte år senere, har jeg bevist for meg selv gang på gang at jeg har snudd sårbarhet til styrke. Jeg har også fått bevist utallige ganger at folk tror meg og støtter meg. Denne prisen er virkelig en bekreftelse på det! Kom til å tenke på at jeg var i Molde for nøyaktig et år siden, og da gikk jeg gjennom Storgata og fikk angstanfall som var så kraftig at jeg begynte å gråte. I år gikk jeg samme veien og smilte for meg selv, og etter besøket tenkte jeg at jeg aldri før har hatt et så hyggelig besøk i Molde. Det er en seier, og du verden så langt man kan komme seg med tiden.

Forsiden av avisen og nyhetssak i Romsdals Budstikke 30. desember 2017:


Fotograf: Erik Birkeland / Romsdals Budstikke


Premien – i tillegg til en fantastisk ære og støtte – var et kunstverk fra Arne Nøst som gjorde meg helt målløs! Det viser en sterk kvinne som står oppreist i motvind. Igjen tusen takk for all støtte! Hvis dere synes jeg fortjener det, kan dere stemme på meg til Årets Gullpen og Årets Sterke Mening i Vixen Influencers Award her.

 

Jul- og nyttårsbrev

Mitt aller første julebrev, og en start på en ny tradisjon. Det er en oppsummering av året som snart er omme. Ord og refleksjoner til ettertanke. En takk for det som har vært og gode ønsker for det som kommer.

Nå som du leser dette håper jeg du setter deg godt til rette, lar julestresset bli gjemt bak det virtuelle papiret og at du trekker pusten dypt. Når du forbereder deg til høytiden etter dette håper jeg det bare føles fint. For jul er fint. En høytid som samler familie og venner, byr på koselige tradisjoner og forberedelser, har god mat på bordet, gleder i form av ord og gaver, gjerne musikk, forestillinger, kjærlighet og mer –ja, det er hva man gjør det til, og tanken på at desember skal være stressfri og koselig i år, har sørget for at jeg har fått en fin start på desember og gleder meg til fortsettelsen. Det var kanskje ikke akkurat slik året startet. La meg ta dere litt tilbake.

Det første halvåret av 2017 bor jeg i en koffert, sover på en madrass hos ei venninne på stuegulvet hennes og reiser mye frem og tilbake mellom Tomrefjord og Oslo. Livssituasjonen var vel ikke helt optimal, men jeg gjorde det beste ut av det! Grunnen til at jeg gjorde dette var fordi jeg heller ville leve uten en krone i inntekt for å få realisert en drøm så snart som mulig, enn å ta på meg en fulltidsjobb og utsette drømmen. Det hører med til historien at jeg i fjor sa opp fulltidsjobben min som jeg ble syk og utbrent av. Dette vet dere kanskje allerede. Det å jobbe under noen og ha en typisk 08.00 – 16.00 jobb, fikk jeg langt opp i halsen, og jeg ville prøve hvordan det var å være min egen sjef.

Når jeg sa opp jobben min visste jeg ikke hva jeg skulle ta meg til med, men jeg fikk mulighet til å dra på en jorden rundt-reise på tre måneder. Det ble ikke helt tre måneder, for pengene var oppbrukt og ting går ikke alltid som planlagt. Pappa sponset flybillett hjem fra Los Angeles to uker før tiden, og jeg ringte mamma på Gardermoen for å spørre om hun kunne overføre penger så jeg fikk kjøpe meg sko. På føttene hadde jeg nemlig «flipflops» og når jeg kom ut av flyet så jeg et snødekt land. Skoene har jeg fortsatt til tross for at de ser godt brukt ut, og når jeg tenker meg om skal jeg aldri kaste de til minne om hvor mye de betydde når jeg fikk de (til tross for at jeg hadde en klump i magen for å svi av 1000 kroner på et par sko). Selv om reisen var over og gjorde meg blakk, følte jeg at det var nå reisen startet for jeg følte meg rik på ideer og tanker om hva som skulle skje videre. Jeg ville bli min egen sjef, styre dagene selv og ikke minst skape noe som var større enn meg selv.

Vel, etter 25 år uten noe spesielt bra selvtillit, møtte jeg det å bli 26 år med nettopp selvtillit! Reisen gjorde mye med meg, og avgjørelsen om å tørre å ta et annerledes valg. Jeg har i denne tiden blitt mye tryggere på meg selv, samt mer ærlig og åpen. Jeg er ikke lengre redd for hva «alle andre mener», men jeg er trygg på den jeg er og det jeg står for. Det kom også som en stor overraskelse at jeg i januar vant prisen «Årets gullpenn» under Vixen. Prisen gikk til bloggeren som utmerket seg med sin kreative, inspirerende og engasjerende bruk av språk og skrivekunst. Så fikk jeg noen betydningsfulle tilleggsord «En ærlig blogger, både fylt med gnist og stort mot, som har våget å ta opp store temaer og vanskelige spørsmål. Som både fenger og ikke minst etterlater oss litt klokere.» Da jeg mottok denne prisen visste jeg at noe større snart ventet. Jeg hadde lyst å avsløre alt i takketalen min, men måtte holde tilbake litt til. To uker etter dette (og to uker før bursdagen min) ble det offentlig. Jeg var spent, redd og nervøs, men mest av alt stolt. Vi Tror Deg-Stiftelsen ble lansert. Mottagelsen var overveldende! Alle medier skrev om det, og fra denne tiden husker jeg omtrent bare at jeg og Andrea hang sammen døgnet rundt, intervju, møter og at jeg satt til langt på natt på madrassen med dataen på fanget for å jobbe mer. Det har føltes som mer enn en fulltidsjobb, for henvendelser kommer hver eneste dag til alle døgnets tider, innhold må skapes, ting må følges opp, man må tenke fremover og ta seg av ting som skjer «her og nå». Likevel er det absolutt verdt det. Jeg har møtt fantastiske mennesker på denne reisen, lært utrolig mye, blitt mer selvsikker og kjent på en glede og giv jeg ikke har opplevd på samme måte tidligere. Hendelser som var vonde kapittel, tung bagasje og motgang, har nå blitt flotte kapittel, en bagasje jeg lett bærer og medgang.

I sommer dukket drømmeleiligheten opp, og selv om jeg fortsatt ikke hadde noen økonomisk trygghet var jeg overbevist om at jeg skulle få det til. Det føltes ikke som et alternativ at dette tilbudet skulle gå fra meg. Det var et år siden forrige gang jeg hadde «egen» leilighet og nå byttet jeg koffertlivet ut med en ny, flott toppetasjeleilighet på 98 kvm og en terrasse som er over halvparten så stor. Det var to jublende og fornøyde Tomrefjordjenter som flyttet inn i Kværnerbyen i august, og her har jeg funnet det jeg tror kalles roen. Jeg elsker å være i leiligheten, og har faktisk blitt glad i å både vaske, og lage mat for godt selskap her. Tror det er til familiens overraskelse, for disse egenskapene har ikke kommet like godt frem hos meg tidligere. Alt til sin tid si!

For å finne leilighet la vi ut en annonse på finn.no med en introduksjon om oss selv og hva vi så etter, og nå spøker vi om å legge ut en ny annonse – «Vi fant drømmeleiligheten her, nå håper vi å finne drømmemennene her også». Dukker de ikke snart opp (det holder med én for meg og én for Astrid), så skal dere ikke se bort fra en ny annonse på Finn!

Vel, i 2017 var ikke målet å finne en mann å dele hverdagens opp- og nedturer med, men neste år er det kanskje dét. Så får vi se om det blir noe jakt, eller om en prins plutselig står foran meg! Kjærlighet i form av støtte, kompliment og fine ord har jeg likevel fått i massevis, og jeg blir enormt rørt, takknemlig og ydmyk over hva venner, familie, kjente og ukjente har fortalt meg det året her. Jeg har aldri sett på det jeg har utrettet det året som spesielt stort, men den siste tiden har det begynt å gå opp for meg. Noen høydepunkter der jeg spesielt har fått merke det vil jeg trekke frem fra de fire siste månedene:

September: I sommer ble det kjent at Vi Tror Deg-Stiftelsen var nominert til å vinne Skamløsprisen 2017. Hadde et lite håp om å kanskje bli finalist, men det var ni andre nominerte som jeg beundret og heiet på også. Ble litt satt ut da vi faktisk kom til finalen, og til slutt endte med å vinne uten en gang å ha forberedt en takketale. Tale ble det likevel, vi fikk vår første sjekk og hilse på Kronprinsessen, pluss  mange andre flotte folk. Så gikk det opp for meg at stiftelsen hadde vunnet en gjev pris bare et halvt år etter lansering.

Oktober: Denne måneden skjedde det noe historisk. #MeToo ble brukt av millioner i hele verden, og jeg ble en av talspersonene for dette i Norge og initiativtaker for MeToo-markeringen som var i Oslo. Jeg hadde bare sett for meg å holde foredrag i Trondheim den uken, men det ble årets mest hektiske og mest søvnløse uke. Jeg gjestet blant annet God Morgen Norge (for femte gang i år), Nyhetskanalen, NRK Debatten og mer. Da arrangementet var omme så jeg frem til å sove lenge, men ble invitert på hastemøte på Stortinget, så det å sove ut til jeg våknet ble utsatt igjen. Jeg fikk mange takker og flotte tilbakemeldinger, en har merket seg spesielt fra ei som var til stede «June Holm har jobba dager og netter – jeg vet ikke hvor lenge –  med denne fantastisk bra markeringa. For en MAGISK person du er June! Jeg bøyer meg virkelig i støvet. Du burde få alt du ber om resten av livet. June har ikke bare arrangert denne livsviktige demoen men også starta stiftelsen Vi Tror Deg. Ta å finn stiftelsen på face og send dem all freden og kjærleiken i verden folkens! Det er the real MVPs.» Når folk setter pris på det på den måten føles det også verdt det, men jeg må også rette en spesiell takk til ei jente i Norges speiderforbund som meldte seg frivillig for å hjelpe til på markeringen, noen utrolig gode venninner og søsteren min. De hjalp til for å rigge opp, samt stå å holde den store banneren som var i bakgrunnen og #MeToo-rollupen, dette i en sur vind og kulde. De klaget ikke en gang, selv om fingrene hadde mistet følelser. Ikke før markeringen var ferdig fikk jeg vite at det ble send live av både VGTV og Dagbladet. Over firehundre personer møtte opp for å delta på markeringen og #MeToo ble virkelig tatt utifra sosiale medier og gjort til noe mer –dette er fortsatt gående, og jeg håper selvsagt det vil fortsette til større endringer skjer. Jeg er klar til å holde markering igjen neste år, så håper vi sees igjen!

November: Denne måneden var det to uker på reisefot i landet. Vi holdt foredrag for medisinstudenter i Trondheim og hadde det største foredraget vi noen gang har holdt. Det hadde aldri vært mer en 60 stk. på foredrag i regi av dem, men denne gangen møtte 120 stk. opp og salen var fullsatt. Både før foredraget, i pausen og etterpå stod en stor gjeng rundt oss for å vise sin støtte og gi positive tilbakemeldinger. På dette tidspunktet holdt jeg foredrag uten å kjenne på nervøsitet, bare trygghet og tanken om at «dette går bra». Noen dager senere ble vi invitert til Florø for å holde foredrag på et årlig seminar i regi av Senterpartiet, også her ble vi møtt av politikere som var brennende engasjert og viste sin fulle støtte. Fra mitt første foredrag, til i dag, klarer jeg å se stor utvikling og hvor mye tryggere jeg har blitt på meg selv og ikke minst en bedre formidler. De siste dagene av november var jeg i Bergen der vi var spesielt invitert til en konferanse, her fikk vi også en spesiell takk og enormt med støtteerklæringer. Støtten og ordene jeg får høre om dagen, er ord som jeg aldri hadde turt å gjenta for et år siden, i frykt for å virke selvopptatt og skrytende, men også fordi jeg ikke så noe slik i meg selv da. Nå sier jeg det fordi jeg er stolt over hva jeg har fått til og skjønner at det er en start på noe mer. Jeg kjenner meg «sulten» og at jeg gleder meg til fortsettelsen!

Desember: Med de andre månedene bak meg, var jeg bestemt på å ha en litt roligere desember. Tenke mer på de jeg har i rundt meg og meg selv. Jeg føler jeg har jobbet mye og stått på, og kjenner jeg med god samvittighet at jeg kan ta ferie og slappe mer av. Jeg jobber hver dag nå også, lørdag og søndag som mandag, men langt fra så mye. Jeg har likevel fått en fantastisk avslutning på året med å være nominert til «Årets Romsdaling» av mediehuset Romsdals Budstikke. Jeg er allerede storfornøyd med å ha vunnet to priser i år, men sier absolutt ikke nei-takk til den tredje! Det hadde i tilfellet vært veldig spesielt og en flott erklæring på at det er verdt å stå opp for seg selv og andre. For 8 år siden møtte mange meg uten å tro meg eller har respekt til meg, men nå får jeg et bevis på at dette har snudd. Det betyr mye, og tårene fyller øynene mine når jeg tenker på det. Ikke bare det, men jeg har også utmerket meg i Vixen Influencers Award 2017, og er jammen meg nominert til «Årets Gullpenn» og «Årets Sterke Mening». Herlighet så glad jeg ble, og det i et fantastisk selskap! Etter min mening har nivået aldri vært så høyt, og jeg er så heldig at jeg får være en av de og samtidig føle at det er fortjent.

2017 har bestått av aller mest oppturer, og slik håper jeg det fortsetter neste år også. Jeg kunne aldri ha gått en skole for å lære alt dette, men å bruke erfaringer som livet har gitt meg og gjøre det beste ut av det har ført meg til den versjonen jeg er av meg selv i dag, og den personen har jeg lært meg å like og fornøyd av å være. Jeg angrer ikke på noe, og skal det være snev av anger snur jeg det til lærdom. I det nye året vil jeg fortsette med det jeg gjør, men også ta fatt på nye utfordringer. Vet jeg har snakket om en bok lenge nå, og kort tid før stiftelsen ble lansert var jeg på møte med et forlag. Å utgi bøker er noe jeg har lyst til, men jeg har ikke presset meg selv noe spesielt ytterligere for å å gjennomføre det, siden jeg allerede har følt at det har vært fullt opp. Men den dagen kommer, og da har jeg mest sannsynlig mer å skrive, mer kunnskap og en bedre formidlingsevne. Andre drømmer og mål i det nye året har jeg også, og jeg håper at jeg neste år kan fylle sidene i julebrevet på samme måte som i år. Uansett hva jeg møter, så vet jeg at jeg takler det og kan få til akkurat det jeg ønsker.

Siste tid av 2017 er nå her, og jeg vil rette en stor takk til at dere har vært der for meg og støtten dere har vist. Ikke bare i år, men i mange år nå. Jeg har ikke fått strekt til på alle plan, men jeg har gjort mitt beste. 2017 har på mange måter føltes som mitt år, og er nok det fineste året jeg noen gang har hatt – slik håper jeg det fortsetter, og det unner jeg virkelig alle andre også.

De aller beste ønsker for en god jul og et godt nyttår! Kos dere med god samvittighet og ta vare op de du er glad i.

 

Hjem til jul

«Driving home for Christmas» fikk en ny betydning i år. Sammen med to venninner kjørte vi nemlig hjem til jul i natt. Farvel til Oslo som vi er så glad i, og hei til bygda som ligger hjertet vårt så nært. Bilen var full av kofferter med alt vi trenger til høytiden, gaver og andre saker. Julemusikk på anlegget mens vi kjørte gjennom vinterlandet. Snødekt bakke, og trær som henger fredelig over veiene. Jeg tror nesten vi har laget oss en ny tradisjon, for dette var hyggelig!

I år har jeg for første gang ikke stresset med jul. Jeg har sett på alt som kos, og jammen har det ikke blitt det også. Slik skal det fortsette, og nå ser jeg frem til å møte alle kjente og kjære jeg ikke har sett på lenge, og få massevis av kvalitetstid sammen med dem! Jentenes julebord som er en årlig tradisjon, julaften med nærmeste familie, 10 års reunion med de jeg gikk på ungdomsskolen med er noe av det som venter. Et møte ble helt spesielt, for da jeg kom hjem i natt var det en firbent venn som helt sikkert hadde hoppet i taket om han hadde mulighet. I stedet la jeg meg bare rett ned på gulvet, så han fikk hoppe opp på meg og vise sin kjærlighet. Herlighet så rørende og fint, og denne koseklumpen skal jeg sove med hver natt i ferien ♥

Ferie og det er etterlengtet! Jeg har egentlig ikke hatt noe spesielt ferie i år, jobbet mandag til søndag med stiftelsen. Om det ikke har vært fulle arbeidsdager, har det vært litt jobb hver eneste dag. Slik blir det nok i julen også, men jeg skal prøve å begrense meg litt og ta så godt som ferie. Nå skal jeg bare nyte alt jeg har fått til dette året, feire litt og ha det fint med alle som har støttet meg gjennom alt!

Disse bildene viser ekte smil og glede, akkurat sånn jeg føler i hjertet mitt akkurat nå! Her om dagen laget jeg og Astrid ekstra julestemning i leiligheten med å bake pepperkaker og det har lukter jul på lang vei siden det. Synes vi var ganske så flinke med dekoreringen også, men jammen meg brukte vi seks timer også. Haha! Koselig var det hvert fall ♥


Nå skal jeg dra over på andre siden av fjorden for å møte mine to bestiser der. Julia og Glenn må også få en god jul-klem før jul!

 

Hvorfor trening har blitt så gøy og viktig for meg!

★ TRENINGSOPPDATERING ★

Et av ukens høydepunkt har blitt PT-timene jeg har med Anette på EVO. Det kan selvsagt være hardt å komme seg ut døra noen ganger, men det er helt glemt når jeg har gjennomført og har mestringsfølelse og «svever» på endorfiner! Til tross for at jeg biter tennene sammen, kjenner at musklene svir og hodet vil si stopp i blant, så er smilet på plass og viljen der for å holde ut.

Vi har fokusert mest på kjernemuskulatur, men har også hatt intervalltreninger. Jeg har som regel alltid holdt meg til kondisjon når jeg har trent før, men fordi jeg har blitt tryggere på øvelser og lært mer, så har jeg blitt glad i styrke også. Det er ingen tvil om at det er lettere å lykkes, og lettere å fortsette med treningen om man har en PT. Skal ærlig innrømme at jeg ofte har startet med mye treningsmotivasjon, men så har det sklidd ut etter hvert. Ved hjelp av PT har jeg holdt det gående nå, både på egenhånd og ved hjelp. På egenhånd har jeg brukt treningsprogram, men også kondisjon inne- og utendørs. Er man usikker på noe når man trener på egenhånd, kan man spørre på neste PT-time og få både svar og råd. Er så heldig at jeg nå får gi dere en kampanjekode der du kan spare opp til 40 % på PT. Vil selv fortsette med PT over nyttår fordi disse timene har gitt meg så mye mer enn jeg først antok.

Vi kan alle kjenne til dørstokkmila, og tiltaket med å komme i gang, men med en PT er det ingen unnskyldning i verden (hvert fall ikke for meg), for det er ikke et alternativ å sluntre unna. PT var litt skummelt i begynnelsen, men så skjønte jeg fort at det ble et viktig hjelpemiddel for meg når det kommer til treningsmotivasjon, lykkes med målene mine, samt en ekstra glede og giv. Trening kan faktisk bare være gøy, og ingen får si at de hater trening, for det finnes uendelig med treningsformer og noen av de passer også for deg –det er jeg helt sikker på! Selv gleder jeg meg til å ta fatt på nye mål i januar 🙂

★ SPØRSMÅL & SVAR ★

Spørsmål: Passer PT-timer for alle?
Svar fra PT: Absolutt! Jeg vet mange sier at de må ”bli i litt bedre form” før de starter med personlig trener, men av erfaring gir bedre forutsetninger for å lykkes dersom man starter med PT. Dette skyldes nok hovedsakelig at man sammen med PT kjenner på mestring, og blir trygg på egen trening. En PT møter deg på det nivået du er på i dag!
Personlig erfaring: Ja! Det finnes utallige måter og trene på, ser man ikke dette, så kan en PT hjelpe deg med å se både muligheter og løsninger. Er du allerede godt i gang med trening og føler du gjør «alt» riktig, kan det være både trygt og godt å få en PT til å se på teknikk, variasjon og hvordan du kan forbedre resultatene dine.

Spørsmål: Hva kan du som PT hjelpe kunder med?
Svar fra PT: En personlig trener kan hjelpe deg med trening, kosthold, motivasjon, planlegging og livsstilsendring. Vi kan også vise øvelser som forebygger skader og reduserer smerter. Mange PT-er er spesialisert innenfor visse felt gjennom ekstra utdanning og kurs.
Personlig erfaring: Det viktigste for meg har vært å komme i gang, få ekstra motivasjon og et spark i baken som gjør at jeg presser meg litt lengre enn hva jeg ellers hadde gjort! Ikke minst få tilbakemeldinger fra noen andre enn meg selv, og da en person som er profesjonell, har kunnskap og god erfaring med seg innenfor trening og kosthold.

Spørsmål: Hva bør man tenke på før man får seg PT?
Svar fra PT: Jeg tenker at fordelen med PT er at man slipper å tenke så mye selv. Vi starter alltid samarbeidet med en samtale hvor man forteller litt om seg selv, og hva man kunne tenke seg å få til med trening og eventuelt kosthold. Vi kan også hjelpe til med målsettinger om man ikke helt vet hva man vil. PT-er har taushetsplikt. Hvis du er litt i tvil på om personlig trening er for deg, anbefaler jeg å spørre om en prøvetime. De aller fleste PT-er gir gratis prøvetime. Det er jo viktig at kjemien stemmer når man skal jobbe såpass tett sammen.
Personlig erfaring: Først bør man være innstilt på å kunne ta mot råd og hjelp, samt være åpen for innspill og kanskje prøve noe nytt. Man bør også lage seg tanker om hva man ønsker å oppnå. Ikke sett deg for høye mål i begynnelsen, men heller delmål og la PT’en få være med på å tilpasse og avgjøre målene i forkant og underveis.

Spørsmål: Hvordan bruker resultatene av PT-timene å være?
Svar fra PT: Dette er individuelt for hver kunde, men mitt mål som PT er i alle fall at man etter endt time skal sitte igjen med mestringsfølelse. Dette gjelder uansett om vi kjører en skikkelig svetteøkt, eller om vi har en time med mobilitet og uttøyning.
Personlig erfaring: For meg har jeg absolutt merket at kroppen har mer energi og føles sterkere og mer utholdelig. Det har gjort mye med hverdagen, søvnkvaliteten og overskuddet generelt. Jeg har nevnt det i tidligere innlegg, men før jeg begynte å trene var jeg svært utmattet, men ved å trene regelmessig og  gjøre en kostholdsendring over en periode, ble hverdagen  mye bedre enn den har vært på flere år. Så treningen – med svært god hjelp av PT – har virkelig gitt meg en større gevinst enn jeg hadde drømt om.

Spørsmål: Hva er ditt beste råd når det kommer til trening og kosthold?
Svar fra PT: Det finnes mange råd, men det jeg tenker fortjener mest fokus er søvn, kontinuitet og glede i det du gjør. Finn en treningsform som gir deg noe. Man trenger ikke kjøre hard styrketrening sammen med masse intervaller for å være i god form. Hverdagsaktivitet har mye å si! Daglige gåturer med variert lengde og varighet, og et variert kosthold, sammen med noen treningsøkter – det er ikke så mye mer komplisert enn dét hvis du først og fremst er ute etter god helse.
Personlig erfaring: Ikke gjør drastiske tiltak eller ta deg vann over hodet med det samme. Lag deg en endring over tid, og en livsstil du kan klare å håndtere.

Spørsmål: Hvordan henger fysisk aktivitet og det psykiske sammen?
Svar fra PT: Det er påvist at fysisk aktivitet også gir et sunnere sinn. Når man trener skiller kroppen ut lykkehormoner som gir oss en følelse av velvære og tilfredshet. Hvis man leser om depresjon og angst, vil man som regel alltid se at tipsene mot dette innebærer trening og kosthold. Jeg tror dessuten at mestringsfølelse har mye å si for hvordan man har det.
Personlig erfaring: Dette henger sammen som hånd i hanske. Trening har hjulpet meg fra depresjon til livsglede, og gitt større resultater enn jeg trodde var mulig. Jeg sov i en lang periode over 16 timer i døgnet, følte meg uopplagt og sliten til enhver tid, men takket være trening og kosthold ble både den fysiske og psykiske helsen min bedre. Det er så deilig å kjenne på overskudd og glede nå!

★ ØVELSER ★

Det jeg digger med å trene på et treningssenter er at man har alle muligheter samlet på et sted. De har apparater, utstyr og hjelpemiddel som gir treningen mer variasjon. Dette gir meg også inspirasjon og motivasjon. Har man PT er det mye lettere å ta i bruk apparater man kanskje aldri hadde brukt, og man lærer hvordan man skal bruke de, samt få mer ut av øktene og bedre teknikk. Nå vil jeg vise dere flere øvelser jeg har utført, og da ved hjelp av apparater eller utstyr som er på EVO.

BRÅ-STERK: Et fantastisk hjelpemiddel som gir generell styrking av overkropp, rygg og armer. Denne øvelsen er ikke tilegnet bare idrettsutøvere som vil trene seg opp for langrenn, svømming, tennis og lignende, men den styrker muskelgrupper på en effektiv og eksplosiv måte. Her viser jeg øvelsen «langrennsdrag», som er hovedøvelsen for dette apparatet, men man kan også gjøre andre øvelser med brå-sterk. Jeg ligg på magen på slideren, og drar meg opp etter armene, helt til de peker rett ned langs siden av kroppen. For maksimal styrketrening kan man dra seg sakte opp og slippe seg sakte ned igjen, men man kan også over dra seg raskt opp for en funksjonell og reaktiv trening. Magen strammes hele veien, og man kjenner godt at den gjør nytten for seg etter flere repetisjoner. Man kan også avgjøre tyngden utifra hvor høyt på ribbeveggen man plasserer apparatet (jo høyere opp, jo tyngre).

RYGGHEV APPARAT: Med dette hjelpemiddelet får man styrke og stabilisere rygg, hofter, lår og de skrå magemusklene. Det er viktig at apparatet er stilt inn, slik at hoftekammen er på linje med kanten av apparatet. Ligg så med god støtte for lårene og la​ ​overkroppen henge rett ned. Videre aktiverer man magemusklene for å holde ryggen naturlig rett. Løft opp overkroppen og strekk i hoften til overkroppen og låret er på linje. Brems kontrollert ned igjen. Her bør man unngå å overstrekke ryggen og utføre øvelsen med svai rygg fordi magemusklene ikke er aktive eller er for svake.

TREKASSE FOR TRENING: Jeg har brukt denne for både styrke, spenst, eksplosivitet og utholdenhet. Høyden kan justeres enkelt ved hvilken vei kassen legges ned. Her bruker jeg den for armhevinger/pushups. Da jeg begynte med PT-timer på EVO fortalte jeg at pushups var den verste øvelsen jeg visste om, men det har gått overraskende greit likevel og så blir det jo bedre for hver gang! Jeg har også lært at det finnes et hav av ulike varianter av pushups, med tanke på belastning og stabilitet. Selve trekassen kan også brukes til dips, utfall, hopp- og stepøvelser.

FITNESSBALL: Det finnes utallige med øvelser man kan gjøre med en fitnessball, og den kan  hjelpe deg med å trene absolutt hele kroppen.

Ikke glem rabattkoden på PT som du finner her. Ønsker du sunne oppskrifter og flere treningstips anbefaler jeg Evolution som har variert og spennende innhold.

Nå gleder jeg meg allerede til neste trening, og så håper jeg dere blir inspirert til neste økt selv, eller kanskje til å komme i gang på nyåret! Trening og PT-timer er forresten en fantastisk julegave å gi, og det med stor helsegevinst!