Kjære angst

Du kom, og du gikk. I begynnelsen kjente jeg ikke til deg. Visste ikke hvem du var, og hva du ville meg. Jeg beskrev deg som en tung murklosse på brystkassen min. Du startet med å være fem kilo, så ble du til ti kilo, og etter hvert tyve kilo. Det i veldig lang tid. På dette tidspunktet trodde jeg det var noe galt med pusten min. Jeg visste fortsatt ikke hvem du var, bare at du preget meg hver eneste dag. Du gjorde meg stresset. Du gjorde meg ukonsentrert. Du gjorde meg redd. Så tok du over hverdagen min. Jeg kontaktet lege. Noe var galt med meg, men jeg visste ikke hva.

Jeg satt på en enkel trestol. Dro fingrene mine hardt, men sakte opp og ned mellom halsen og brystet mitt. Beina mine trippet i hurtig takt. Øynene mine ble fylt med tårer. Til slutt rant øynene over. Det dryppet saltvann fra ansiktet mitt. Jeg følte meg hjelpesløs, fortvilet, utsatt og altfor sårbar. Legen satt heldigvis foran meg denne gangen. Hun var hvitkledd, med forståelse og kunnskap. Så sa hun ordet. Angst.

Du – murklossen, som var blitt tyve kilo – var angst. Du – alle de uhåndterbare følelsene – var angst. Jeg hadde hørt om deg før. Noen venner har også slitt med deg. Jeg visste ikke at du ville komme til meg også. Hvorfor kommer du? Til meg, til andre? Noen ganger var du så intens at jeg trodde du skulle ta livet av meg. Pusten min snevret seg nemlig sammen. Ble kortere og hyppigere og kraftigere. Hyperventilasjon. Kroppsdelene mine mistet følelsene i seg. Det ble svart. Som at jeg mistet kontrollen. Som at du tok over meg. Jeg trodde jeg skulle dø.

Jeg fikk snakket om deg med venner, psykologer og andre fagpersoner. Jeg fikk til og med undervisning om deg. Vi ble bedre kjent. Du er egentlig ikke farlig, selv om jeg følte du var det og trodde du var det. Du ga meg en sånn uutholdelig følelse. Som at hodet og kroppen min ikke hang sammen lengre. Men det var akkurat det det gjorde. Det hang sammen. Kanskje til og med sterkere enn noen gang. Det var et tydelig bånd mellom hodet og kroppen min. Båndet ga meg varselsignaler om fare. Dette måtte jeg lære meg å håndtere. For varselsignalet var ikke reelt. Bare noe som skremte meg. Utløste panikk og redsel. Først vant du på en måte over meg. Nå er det jeg som vinner over deg. For jeg vet hvem du er, og hva du gjør med meg. Nå er du «bare» angst, og jeg vet at du ikke er farlig.

Før var vi fiender. Nå er du på en måte min venn. For jeg vet hvordan jeg skal samarbeide med deg for å få det bra igjen. Du får nemlig ikke overtaket når du bygger deg opp lengre. Du krevde ditt, men lærte meg at jeg er sterkere enn deg. Du kan egentlig bare gi opp. Dra deg langt bort fra meg, og alle andre mennesker.

Du er ubehagelig, men ufarlig. Du kom fordi jeg har levd med for mye stress og belastning over lang tid. Hadde du ikke kommet, så hadde jeg ikke skjønt dette. Jeg håper du er borte for godt, men om ikke så vet jeg hvordan jeg skal håndtere deg. Andre kan også håndtere deg med behandling og hjelp av egen innsats. Jeg følte meg unormal og syk, da jeg ble kjent med deg. Men faktisk er du en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Dessverre må om lag 30 prosent av de flotte menneske i landet, bli rammet av deg, og du kommer gjerne i kombinasjon med depresjon. Nå skal jeg fortelle deg noe, kjære angst, du er ikke kommet for å være en «livslang følgesvenn». Du er en «venn» som kommer for å gå. Heldigvis.

FullSizeRender(6)

Her smiler jeg ekte, som at jeg har vunnet over deg.
Kjære angst, takk for det du har lært meg.

3 kommentarer

  1. Martine

    <3 <3 <3

    Du beskriver det spot on, rått og ærlig, akkurat slik det er. Tusen takk for at du åpner opp rundt temaet, så kanskje enda flere kan forstå!

    Stor klem

    1. juneholm

      Så glad du setter pris på innlegget mitt <3 Tusen hjertelig takk for flotte ord!

      Stor klem tilbake 🙂

  2. Hei June,
    Scrollet tilfeldigvis nedover facebookveggen min og fant dette innlegget som jeg delte for 5-6 måneder siden. Dette er et tema som lenge har vært tabubelag, så jeg er utrolig glad for at du setter så gode ord på lidelsen i åpenhet. Det satte i gang en tankeprosess hos meg iallfall, og jeg regner med du har hatt innvirkning på andre i samme situasjon også.

    Lykke til videre, og god jul!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *