Skam og selvskading

Skam ble et faktum da jeg ble utsatt for voldtekt. Allerede dagen etter handlingen skrev jeg dagbok. Tankene var blitt til kaos i hodet. Ved å få de ned på papiret, kunne jeg kanskje rydde litt opp i de. Først syv år senere klarte jeg å lese dagboknotatene igjen. Jeg innså hva jeg følte, tenkte og slet med. Skam.

Utdrag fra dagbok
18. oktober 2009:

Jeg har lyst å sove, så jeg kan glemme og forsvinne fra det jeg føler akkurat nå. Sjokket gjør at jeg ikke er i stand til å falle i noen dyp søvn. Tårene renner kontinuerlig fortsatt, og jeg har aldri følt meg så tom. Med bare føtter setter jeg meg opp av senga. Går stegene ut til kjøkkenet, og over stuegulvet. Tar i dørhåndtaket til badet, og stiller meg til veggen. Der blir jeg stående. Jeg slår hodet mitt inni flisene. Dunk. Dunk. Dunk. Hardt nok til at det gjør vondt, men ikke så hardt at jeg forsvinner. Jeg ser meg selv i speilet. Føler meg like tom på utsiden, som på innsiden. Jeg skyller ansiktet mitt under varmt vann. Prøver å få bort mascaraen som har lagt seg rundt øynene, og stripene som har formet seg mellom lag av sminke.

Handlingen, og den siste kommentaren hans går i reprise i hodet mitt. “Hvis du sier dette til noen, tør du ikke å tenke på hva som vil skje med deg.” Kan ikke dette bare forsvinne fra meg? Jeg føler meg ikke som den June jeg var noen timer tidligere. Jeg føler meg tom, ekkel, skitten, skamfull, ødelagt, svak og uverdig.

Jeg vil prøve å vaske bort smerten. Finner et håndkle og setter meg på huk i badekaret med glovarmt vann, som er på fullt trykk. Jeg spyler og skrubber med håndkleet. Hvor lenge vet jeg ikke, men lenge nok til at vannet har blitt kaldt og blodet renner fra huden min. Blodet blandes inn i det klare vannet, og skylles ned i sluken. Håndkleet vrir jeg opp i vannet, og tar det med meg på rommet igjen. I nederste skuffe på rommet mitt har jeg en pakke med smertestillende. Jeg har hørt at Paracet kan dempe psykisk smerte. Jeg presser ut tablett etter tablett fra plastikken, og lar de ligge på kommoden til jeg har fylt et glass vann. Jeg svelger ned til vannet er tomt og tablettene er borte.

Jeg legger meg under den rosa dyna. Det våte handkleet legger jeg over underlivet. Så prøver jeg å falle i søvn, i den sengen jeg nylig har blitt voldtatt i. Men søvn føles fjernt, og jeg ligger våken i det som føles som en evighet. Tenker, gråter, tenker mer og gråter mer. Det sier kanskje seg selv at det ikke ble mye søvn den natten, selv om jeg ble døsig av tablettene. Panikken, redselen og angsten var fortsatt i meg. Jeg hadde også smerter i underlivet, og en type kroppsvondt som jeg ikke helt kan sette ord på. Det var så mye i hodet på en gang, samtidig som jeg kjente på en tomhetsfølelse jeg ikke hadde opplevd tidligere. Kroppen var utmattet, og jeg var tom for tårer.

Da jeg våkner igjen føler jeg på de samme følelsene jeg hadde før jeg falt i søvn. Jeg spør meg selv, hva jeg har gjort for å fortjene dette. Det føltes naturlig å prøve å finne svar. Men jeg finner ikke svar. Så gjentar jeg det samme som jeg gjorde den natten. For jeg føler meg ikke renere, heller mer skitten. Jeg slår hodet i veggen, igjen. Dunk. Dunk. Dunk. Skyller ansiktet i kaldt vann, før jeg igjen setter meg på huk i badekaret for å prøve å vaske bort smertene. Til mer jeg skrubber, til bedre føler jeg meg. Det skal ikke mye til før blodet renner denne gangen. Da jeg sier meg ferdig, innser jeg at det ikke er noe jeg kan gjøre for å fjerne smertene, endre på situasjonen eller ta bort hendelsen fra livet mitt. Skrubbingen gjør godt der og da, men det føles fortsatt like vondt når jeg gir meg.

Det er så mange tanker jeg ville få ut av systemet, men mest av alt håper jeg på å bli meg selv igjen. Bare være den gamle June. Hun som gikk der bekymringsløst og tenkte at hun hadde en fin kveld på byen.

Jeg går tilbake til senga. Rommet mitt har svarte vegger i utgangspunktet, men nå føltes det virkelig svart der. Jeg ville rive ned familie- og vennebildene som henger på rekke bortover veggen. Jeg følte at jeg hadde sviktet hver og en av de, og meg selv inkludert. Jeg klandrer bare meg selv. Prøver fortsatt å finne svar på det som har skjedd. Fortjente jeg det? Kunne jeg ha gjort noe for å unngått det? Hvorfor dro jeg ut den kvelden i det store og hele?

Jeg kunne ikke forandre noe, men jeg følte skam og ønsket svar. Jeg lå der og fikk handlingen i reprise. Det han hadde sagt under voldtekten var blitt til stemmer i hodet mitt. Jeg så meg selv ligge der med hånden hans foran munnen min. Redsel i øynene, og tårer som renner nedover ansiktet.

 

bb4d2943074369.57e269c514452

Illustrasjon: Stine Nygård

Du kan ikke hate
deg selv lykkelig.
Du kan ikke kritisere
deg selv fornøyd.
Du kan ikke skamme
deg selv verdig.
Forandringer
skjer med
egenkjærlighet og selvpleie.

Skam ble til selvskading. Det var for meg en naturlig reaksjon, selv om det føles helt uutholdelig. Dessverre vet jeg at mange opplever det på samme måte. Selvskading er tabu, men ved å snakke om det kan vi få det bedre, samt hjelpe hverandre.

Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser noen år i forveien. De blusset opp igjen kort tid etter voldtekten. En intens trang ble rutiner i hverdagen min. Inntak av mat. Fingrer i halsen. Oppkast. En liten følelse av lettelse, før skammen kom tilbake. Da enda mer intens.

Skading i form av å slå hodet i veggen og skrubbing, vedvarte i et halvår. Perioder mer intenst. Da spesielt like etter voldtektene. Bulimien var også i perioder mer intens, men i to år var jeg veldig syk. Nå er det nesten fire år siden jeg ble fri. Fri for spiseforstyrrelser. Fri for denne typen selvskading.

I fjor innså jeg også at jeg hadde drevet en form for selvskading. Rovdrift av meg selv. Det var ikke noe rom for en pause, avslapping, ro eller «å ikke gjøre noe». Dagene gikk i ett. Fra morgen til kveld. Grunnen til dette var at jeg ville flykte fra egne tanker og følelser. Dette gjorde at jeg ble utbrent våren 2016. Ikke før jeg kom i den situasjonen, og tok meg tid til å se tilbake, innså jeg at også det var en form for selvskading. Jeg måtte lære den harde veien, men først da ble jeg bevisst.

Jeg er ikke stolt av det vonde jeg har gjort mot meg selv. Jeg er stolt av at jeg har klart å bli fri fra det.

Skammen og selvskadingen er det som har vært aller vanskeligst for meg å snakke om. Jeg har aldri delt det her på bloggen eller snakket mye om det. Muligens fordi dette var smerter jeg utsatte meg selv for. Det var jeg som stod bak det, og ikke en handling jeg ufrivillig ble utsatt for. Likevel var det en innvendig smerte jeg hadde behov for å få ut. For sekunder eller minutter, klarte jeg å få ut denne innvendige smerten. Det som likevel har hjulpet mest er å snakke om det. Timene jeg har brukt sammen med en psykolog, eller ved å åpne meg til andre som forstår. Man trenger ikke å bære på skammen alene.

Deler jeg historien min,
til noen som reagerer
med empati og forståelse,
vil ikke skammen overleve.

I dag kjenner jeg ikke på skam. Jeg kjenner på styrke. En styrke, som gjør at jeg har et engasjement og behov for å hjelpe andre. Gjennom skriving, foredrag og holdningsskapende arbeid! Forhåpentligvis vil det medføre mindre skam og selvskading.

2 kommentarer

  1. Torstein

    Takk for at du deler, June. Det smerter intenst å lese det vonde du har vært gjennom. Samtidig er en visshet i meg om at det faktum at du deler dette med offentligheten, vil både hjelpe andre som har vært utsatt for noe tilsvarende, samt at din tekst vil sette tabubelagte tema på dagsorden i samfunnet. Takk, June. <3

  2. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *