Til pårørende

«Kanskje alle har det bedre uten meg». Det er en tanke jeg har tenkt flere ganger. Dessverre er det vanlig for utsatte å tenke nettopp dette. For det er ikke slik at det rammer bare en selv, og akkurat det kan gjøre ekstra vondt. Da føler man ikke bare skam, men også skyld. Skyld for at man har «forårsaket» foreldre, søsken, nære venner og kjæreste en vond periode. Man ønsket det selvsagt ikke, men det ble automatisk slik.

Sliter man psykisk, kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å skjule det for de nærmeste. Jeg har prøvd, men masken har blitt oppløst flere ganger. Selv om ikke ord har blitt sagt til enhver tid, så kan følelsene man sitter inne med gjennomskues. Det kan være lett å lese noen man kjenner.

Det var først i går pappa sa til meg «jeg har vært så redd, June. Redd for å miste deg. Det er flere ganger jeg har tenkt at du kanskje ikke kommer til å være der neste dag». Dette sier veldig mye om hvor mye det kan ramme pårørende, og da spesielt foreldre. Vi har ikke snakket mye om det som har skjedd innad i familien, men de vet alt gjennom å ha vært tilskuer i hver eneste rettsak og i enkelte avhør. De har sett meg som fornærmet. De har hørt og sett meg avgi vitneforklaringer og svare på harde påstander fra forsvarsadvokater. De har sett han som ble tiltalt og dømt, både i og utenfor rettslokalet. For en forelder, som vet at en person har påført deres datter så store konsekvenser, er ikke det enkelt å forholde seg til. Selvsagt går det inn på de rundt også, ikke bare den som er rammet.

Mamma, pappa og jeg, har alltid snakket om det meste. Men da det stormet som verst, var vi ikke så flink å snakke om det. Jeg synes det var vanskelig å snakke om det, fordi de stod så nær. Og de ønsket ikke å rippe opp i noe som var så sårt. De ville heller prøve å tilrettelegge alt på best mulig måte i det som var vår tyngste ballast hittil i livet.

I går satt vi oss ned og hadde en lang samtale. Jeg har ingen problem med å snakke, heller ikke om overgrepene, for jeg har blitt så vandt til å være åpen om det. Men når jeg snakker med foreldrene mine blir det så nært som det kan bli. Og siden vi ikke har vært så flink til å snakke om det tidligere, blir det ekstra tungt. Men i går gjorde vi noe med det. Vi gikk tilbake i tid og snakket om de årene det pågikk som verst. Det er en lang periode, fra jeg var utsatt første gangen til saken var avgjort i Norges Høyesterett tre år senere.

Det er også viktig for meg å vite at de synes det er greit at jeg er åpen. Jeg holder foredrag, blogger og i boken min vil enda mer komme frem. Jeg ønsker ikke at familien min skal få det vondt, på grunn av noe som føles viktig og meningsfylt for meg. Dette fikk vi snakket om. De synes de at jeg skal gjøre det som er riktig for meg, og de har også sett hvor mye det betyr for meg. Selv om de ikke vil legge skjul på at det vil bli tøft å lese detaljer i boken, men det hadde også blitt helt feil for de å ikke vite. Jeg tror, eller vet, at ved å snakke om livets utfordringer med nære personer, så kommer man enda tettere hverandre om man tørre å være ærlig og åpen. Det kan styrke relasjoner og gjøre at man blir enda bedre kjent med hverandre. Husk det i en vanskelig tid ♥

pårørt


Illustrasjon: Stine Nygård


Mine tips til pårørende:

– I en periode som dette, må man ikke glemme seg selv. Hvis du ikke har noe igjen til deg selv, har man heller ikke noe til de man står nær og ønsker å hjelpe. Ikke vær redd for å søke råd og støtte, for det å være pårørende er også belastende. Det er ingen fasit på hvordan man kan hjelpe noen, men ved å gjøre sitt beste skal man være fornøyd!

– Rutiner er også et nøkkelord, spesielt i vanskelige tider. Få i deg nok næring og søvn, for har du ikke dette på plass er det lett at vondt blir verre. Husk også å koble av innimellom, mosjonere og være sosial. Finn en balanse på dette, så alt fokuset ikke ligger på det vonde.

– Det å snakke ut og finne alternativer til terapi er også et viktig hjelpemiddel. Hva er det du liker å gjøre som får deg til å koble av eller få ut vonde tanker og følelser? For meg har skriving vært den beste terapien, men for andre kan det være noe helt annet som hjelper.

– Prøv å forstå situasjonen til den som har det vanskelig. Les og søk etter kunnskap, så du forstår på en bedre måte. De fleste psykiske og fysiske plager har man i dag mye informasjon om. Dette kan gi deg opplevelsen av mestring og kontroll, som pårørende. Det kan også gjøre at samtalene blir lettere, at du kan komme med gode råd, behandlingsmuligheter og andre viktige innspill.

– Vær i dialog med helsetjenesten, enten det gjelder for deg selv eller den du er pårørende til. Om vedkommende får hjelp, se gjerne hvilken hjelp som blir gitt og at det tilfredsstiller behovene. Ikke vær redd for å spørre eller snakk om situasjonen, det kan hjelpe både for deg selv og andre. Man skal ikke føle seg til bry, for dette en en viktig jobb som noen utfører, og da skal de være der for både den rammede og de rundt.

Man møter ikke livet uten utfordringer, men tro meg når jeg sier at man blir styrket av det! Jeg håper du slipper å komme i en vanskelig situasjon, men om du gjør det, så håper jeg dette innlegget kan være til hjelp.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *