Sovepiller rett i hånden

Kanskje du ikke har hatt det helt lett den siste tiden, månedene eller årene. Du kan ha følt på depresjon, angst eller andre psykiske smerter som du helst skulle være foruten. Den dagen du først tar skrittet til fastlege, eventuelt psykolog, vil de aller fleste komme med et tilbud til deg. Medikamenter. Angstdempende, antidepressiva, sovemedisin eller noe helt annet som påvirker noe i hodet ditt.

Kanskje du sitter der med tårer nedpå halsen. Har stotret frem noe ord om hvor jævlig livet har vært i det siste, hvordan du føler deg og hva du tenker. De ser deg sårbar. De vil muligens hjelpe. De tenker enkleste og raskeste løsning. De foreslår medisin. Du har tillit og hører på rådene deres. Nikker forsiktig, tørker noen tårer og sier noe sånt som «hvis dere mener det, så».

Vel, jeg hadde ikke hatt én psykologtime før en plastpose med sovepiller ble lagt i hånden min og en resept på antidepressiva lå klar til meg på apoteket. Jeg hadde aldri bedt om det eller foreslått medisin, men jeg tenkte hvis legen og psykologen sier det så er vel det riktig, da. På det stadiet var jeg så langt nede at jeg tok «dårlig fisk som god fisk».

Bare en uke før disse medikamentene ble sluppet i hånden på meg, hadde jeg møtt opp til en vurderingstime hos en psykolog (etter tre måneders ventetid). Jeg hadde sett frem til å få utløp for alt. Etter en lang periode med både angst og depresjon føltes livet på randen av uutholdelig. På slutten av timen får jeg ord slengt mot meg som et slag i trynet. «Du er alt for ressurssterk til å få hjelp». Ikke bare det, men jeg hadde ikke noe behov for hjelp, for det fantes faktisk drapsmenn, voldtektsmenn og mennesker som er godt voksne og aldri i livet har hatt en jobb. Jeg burde ta det som et kompliment. Men jeg ville ikke ha noen kompliment, jeg ville ha hjelp. Selv om jeg har utdanning, jobb og godt nettverk betyr ikke det at jeg har mindre rett på det enn kriminelle og de som er ufør. Hun ga meg til slutt en liste med private psykologer i Oslo, og ga beskjed om at jeg bare måtte begynne å ringe rundt for det var enda lengre ventetid hos private. Jo, takk for den Lovisenberg DPS.

En uke senere har jeg hatt flere angstanfall. Jeg som ikke helt visste hva angst var, hadde hvert fall blitt godt kjent med det nå. En traumepsykiater på Oslo Legevakt forstod og skjønte meg med en gang. Han ristet på hodet av psykologen jeg møtte uken før. Han sendte meg til Lovisenberg DPS igjen, men denne gangen til akutteam. Jeg tror de forstod at den vurderingssamtalen uken før var en feilvurdering (noen ganger burde pasienter vurdere psykologer). Det er på denne timen jeg blir tilbudt sovemedisin og en plass på Oslo Hospital.

Jeg spør om sovepillene er avhengighetsskapende. Et klart og tydelig nei, får jeg til svar. Jeg har jo egentlig aldri slitt med å sove. Sovner som regel noen minutter etter hodet treffer puta og gjennom natten sover jeg også greit. Men jeg som de fleste andre kan periodevis få mindre søvn og slite med mareritt. I mitt tilfelle hadde jeg stresset fra morgen til kveld i noen år, og det hadde nå medført alle disse psykiske plagene jeg satt med.

En time før jeg skulle legge meg tok jeg en sovepille. Kveld etter kveld. Det gjorde meg ikke bare så døsig at det var umulig å holde meg våken etter inntaket, men også sløv dagen etter. Noe som igjen gjorde at vekten min gikk opp. Ikke bare tre kilo, men gang det med fem. Da noen påpekte at jeg hadde gått opp i vekt, fikk jeg nærmest sjokk da jeg så tallet på vekten. Det var femten kilo på et halvår det, og jeg hadde aldri før veid så mye. Hadde noen funnet en pille som gjorde at man gikk ned 15 kilo like raskt som jeg gikk opp, hadde de årlig hatt en milliardinntekt. Bare for å nevne det.

For lengst hadde jeg prøvd å slutte på pillene, men det var jo ikke like enkelt som de som anbefalte meg sovepillene skulle ha det til. Jeg fikk psykiske og fysiske plager etter få dager uten. Tok jeg en pille, så gikk det over igjen nesten like raskt. Så forhørte jeg meg med flere psykologer, psykiatriske sykepleiere og andre fagpersoner. Du må ikke finne på å slutte på de pillene på egenhånd, sa de alle. Ja, men de sa at de ikke er avhengighetsskapende, svarer jeg. De alle svarte med det samme (forøvrig Google også), de er avhengighetsskapende, og du trenger en avvendingsplan. Da jeg ringte tilbake til Lovisenberg DPS for å spørre om de kan hjelpe meg med avvending får jeg nærmest kjeft tilbake i telefonen. Klarer jeg ikke å slutte på sovepillene på egenhånd, burde jeg vurdere å sjekke hvorfor jeg hadde behov for det. Her hintet hun altså frempå at jeg var psykisk syk. Det er faktisk ikke alle som har en psykisk lidelse selv om de ønsker å snakke med noen i blant, faktisk er det menneskelig å ikke møte livet helt problemfritt. Derimot er det ikke menneskelig å være så uhøflig og frekk som hun var. Hun foreslår også at jeg kan gå til fastlegen min, så hun får søkt meg inn til en psykolog igjen. Nei, takk –jeg ville bare slutte på de sovepillene, jeg.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri tatt i mot noen medikamenter. Jeg trengte bare noen å snakke med i en tung periode for å ikke bære alt helt for meg selv, og for å få litt hjelp til å plassere tankene mine. Så var jeg utbrent i tillegg, så den beste hjelpen var mye, mye hvile.

Etter å ha gått på antidepressiva i et år og sovemedisin i nesten et år, kan jeg si at jeg har vært helt uten de i to måneder –noe jeg er veldig glad for. Overskuddet, livsgleden og energien har ikke vært så bra på lenge, og jeg føler «gamle» June blomstrer for hver dag som går. Vel, jeg kommer helt sikkert til å ha en drittdag eller to igjen (helt sikkert flere også), men da er jeg rustet for å møte de, og jeg tror neppe det går så langt at jeg vil ta mot noen medikamenter igjen! De jævla medikamentene som de alt for lett slenger rundt seg til hver og én.

Det var min utblåsning om medikamenter. Jeg er ikke kritisk til medisin altså, men jeg er kritisk til at de skrives ut i hytt og pine, da jeg er overbevist om at det ikke gjøre helsesituasjonen i landet noe bedre. Så tenk deg om to ganger (helst tre), neste gang du sitter som pasient og får forslag om medisinering. Husk også at det er dette legemiddelindustrien får penger av.

Jeg er forberedt på kritikk etter dette innlegget, men jeg synes det er så viktig at jeg måtte få det ut. Så vil jeg gi en takk til noen som fortjener det, og det er den fantastiske traumepsykiateren jeg møtte på Oslo Legevakt, de på Oslo Hospital og alle andre som ikke har dømt meg etter denne perioden. Ikke minst de som har støttet og heiet på at den «vanlige» June skal komme tilbake. Den sterke, positive og livsglade jenta som jeg egentlig er, og heldigvis viser fra min beste side nå –og det helt fri for dritt som angstdempende, sovemedisin og antidepressiva.

5 kommentarer

  1. Hvilken sovemedisin gikk du på?
    Gikk kiloene fort av? Har gått opp mye selv sv sovemedisin nå..

    1. Jeg kommer ikke til å skrive her hvilken sovemedisin jeg gikk på. Kiloene har ikke gått fort av i ettertid, så må en lang periode med trening og bra kosthold til for å få til det.

  2. Utrolig viktig tema, June! Takk for at du tar det opp! <3

  3. Vil bare si at jeg syns det er sinnsykt fint at du tar opp dette. Kjæresten min opplevde selv i fjor å bli prakka på medisiner som skulle hjelpe mot mange og hyppige panikkanfall. De var utrolig avhengighetsdannende til tross for at legen sa de ikke var det. Legen informerte heller ikke om at noen av bivirkningene kunne være depresjon eller selvmordstanker, ikke spurte han kjæresten min om han slet med dette heller. Han opplevde i tillegg mindre hallusinasjoner da han tok pillene. Han dro opprinnelig dit for å bli referert til psykolog, men ble vare bedt om å ta medisinene. Og legen refererte ikke videre før han hadde vært og mast to ganger til om at han ikke ville ha disse pillene. Syns det er helt tullete at det er sånn det er i dagens samfunn hvor en har så mye kunnskap om psykiske problemer og lidelser

  4. Veldig bra innlegg. Har selv jobbet i hjemmesykepleien, og har sett hvilke plager sovemedisin, og evt. andre beroligende midler kommer med. Virker ut som det er det «letteste» alternativet til de (legen) som skriver ut resepten, da pasienten egentlig har behov for utredning og annen type hjelp enn medikamenter.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *