Puls og kraftige hjerteslag

De bløtlagte fortauene glinser av lyset fra gatelyktene, ellers er det både tomt og mørkt. Jeg titter inn gjennom butikkvinduene jeg passerer, og skulle ønske de hadde holdt belysningen på til tross for at det er kveld.

Noen biler kjører forbi, men det er ikke mange nok. Jeg kan se noen få mennesker, men det er heller ikke mange nok. Jeg ser meg rundt. Ingen på den siden, heller ingen på andre siden. Jeg går noen meter igjen. Ser meg rundt, igjen. Hjertet dunker raskere for hvert steg, så sier jeg til meg selv «ikke få angst nå, June», men så vet jeg egentlig at jeg har fått det allerede. Det er bare noen hundre meter til døren, men likevel er det for meg fjernt. For hver dør jeg passerer tenker jeg at noen kan løpe ut. På hvert gatehjørne jeg passerer tenker jeg noen kan løpe ut.

Lyden av at ujevne og slitte kofferthjul som klirrer bortover asfalten gjør ikke følelsen bedre, for kanskje det overdøver en lyd jeg burde høre. Jeg skulle helst ønske jeg kunne komme meg frem raskere også, men med en stor koffert og to vesker på hånden føles det ikke enkelt. Hva kan jeg egentlig gjøre om noen springer mot meg? Gjør meg noe vondt? Jeg vet ikke, for i løpet av sekunder kan jeg være helt forsvarsløs. Man vet liksom aldri hvordan kroppen fryser til, eller om man får ut det store skriket som alltid er med meg i tankene om noe sånt skjer.


Denne teksten skrev jeg for noen uker siden. Selv om jeg kom meg inn boligblokka kjente jeg angsten bygge seg opp og at jeg forhastet meg opp etasjene og gjennom gangene. Da jeg endelig låste døra igjen bak meg, og kunne si meg «trygg» kjente jeg pulsen min og kraftige hjerteslag. Sakte men sikkert roet det seg, men tårene kom likevel. Det er alltid like ubehagelig, og den sterke June jeg vanligvis er (og kanskje fremstiller meg som), er ikke alltid så sterk når hun er alene. Er jeg alene utendørs enten det er i byen eller på bygda så er det noe i meg som ser farer over alt, noe i meg som gjør at angsten hiver seg over meg og det virker umulig å beholde roen. Dette er noe jeg vet jeg må jobbe med og jeg håper det en gang forsvinner helt, for akkurat nå føles det som noe som alltid kommer til å være der.

Dette er en av grunnene til at jeg sjeldent er alene. Rett og slett fordi jeg føler meg både sterkere og tryggere sammen med noen. Selvsagt klarer jeg meg på egenhånd, og litt egentid er nødvendig i blant, men disse følelsene jeg får når jeg er alene, kommer aldri når jeg har mange sammen med meg eller en person som jeg stoler på i nærheten. Slik har jeg det ovenfor mine nærmeste også, jeg er livredd for at det skal skje noe mot de og jeg vil gjøre det jeg kan for å unngå nettopp det. Denne tanken har vært der spesielt etter at ei venninne nylig opplevde en overfallsvoldtekt. Jeg har så mange venninner som har blitt utsatt for dette marerittet nå at jeg er FAEN så lei. Jeg bruker typ aldri å banne, men i denne konteksten finner jeg ikke andre ord som kan legge hardt nok trykk på hva jeg føler om det.

Ta gårsdagen som et eksempel her: Vi var noen venninner ute for å ha det gøy, og det var virkelig gøy helt til vi måtte skille lag. Julia ville dra for å spise og så tilbake til hotellrommet, og Astrid ville være igjen på utestedet (hun hadde da møtt flere venninner, så hun var ikke alene). Julia presiserte flere ganger at jeg bare måtte fortsette den morsomme kvelden, men jeg ville ikke gå tilbake alene og det ønsket jeg heller ikke at hun skulle gjøre. Det var som at hodet mitt «splittet» seg, og det føltes som at uansett hva jeg gjorde så ble det feil. Tanken på at vi begge skulle gå alene hjem gjorde at jeg slo følge, så håpet jeg intenst at Astrid fikk slå følge med noen og kom seg trygt hjem igjen hun også. Denne angsten ligger der å gnager, spesielt på kveldstid. På en måte er jeg glad for at jeg tenker litt lengre enn akkurat «her og nå», men på en måte skulle jeg ønske at jeg bare kunne slippe meg selv helt fri og ikke tenke på hverken angst eller bekymringer også.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *