Jeg strekker ikke til

Jeg kjenner følelsene mine så mye bedre nå. Den likegyldigheten jeg noen ganger kunne ha, den er ikke der lengre. Forsvunnet. Borte. Ikke-eksistensiell. Alt føles ekte, både på godt og vondt. Nå kjenner jeg det tydelig, og flere episoder der jeg har hatt det «akkurat sånn» tidligere, kommer tilbake til meg. Det er følelser jeg har hatt fra jeg var ei lita jente. Det er stikk av dårlig samvittighet og at jeg ikke strekker til. Jeg vil, men klarer det ikke. Det er så mye jeg vil omfavne meg, få gjort unna og ikke minst føle at jeg mestrer så himla godt. Men jeg klarer det ikke. Hvert fall ikke alt på en gang.

Fra jeg var lita jente har jeg fått høre at jeg er ambisiøs, målrettet og har alt for store drømmer. Det har jeg alltid satt pris på å høre, og det gjør jeg fortsatt. Det er jo meg, og en del av den jeg har blitt. Jeg kan huske tilbake til da jeg og Inga-Sofie var i syv-åtte årsalderen å satt i fjæresteinene og fantaserte om alt vi skulle utrette i verden. Allerede da sa vi at vi ikke skulle ha noe 08 – 16 jobb, og jeg vet ikke om det er tilfeldig eller ikke, men vi er her begge to nå. Vi har formet oss på veien, men likevel latt drømmer bli oppfylt de siste 20 årene. Nå deler vi fortsatt drømmene, og det er fint, men noen ganger holder jeg litt tilbake for jeg vet hva hun vil svare. «Nå har du vel nok som det er?» eller «Ikke ta deg vann over hodet nå». Det er godt å ha noen som sier det rett frem, ublottet og ærlig. Innerst inne vet jeg at det er sant, men å innse at man skal sette begrensninger til seg selv vil jeg likevel ikke innse. Jeg burde være litt snillere med meg selv noen ganger, og ikke være så hard. Ja, jeg er selvsikker, trygg og fornøyd om dagen, men likevel skal jeg alltid strekke meg litt lengre, bli bedre og se at det er flere mål som skal nåes.


Jeg vil være der for de jeg har rundt meg, samtidig som jeg har en lang liste med gjøremål som også skal skje i løpet av tiden jeg har fått tildelt.  Livet er dyrebart og jeg må gjøre det beste ut av det. Nå sitter jeg i Oslo, og har brukt det meste av dagen til skriving, svart på e-poster og vet at jeg har enda flere jeg må besvare og sende ut. Jeg burde ta noen telefoner, og så kjenner jeg at jeg vil sette meg ned å skrive brev til alle de jeg er så glad i. For vet de det egentlig? At jeg tenker på de, savner de og vil ha de rundt meg mye oftere? For jeg er her, bryr meg og tenker på de. Så har jeg en bok jeg helst skulle vært ferdig med, en annen bok jeg burde være godt i gang med, noen kampanjer og prosjekter jeg vil planlegge og sette dato på, noen ideer til kule konsept jeg kan få til og slik fortsetter regla.

Jeg satt ikke på noen alarm da jeg la meg i går, for kjente at jeg trengte søvn. Da jeg våknet fikk jeg likevel dårlig samvittighet. Jeg burde ikke ha sovet så lenge. Jeg burde ha trent mer. Jeg burde ha skrevet mer. Jeg burde ha pleid meg selv og de rundt meg mer. Jeg burde ta alle sjanser jeg fikk og gjøre de til det beste. Jeg burde også nyte mer. Alt i alt, jeg burde gjøre så mye mer.

Husker jeg nevnte dette til mamma en gang, at jeg ikke strekker til og har veldig dårlig samvittighet for det. Hun sa «kan du ikke skrive et blogginnlegg om det?». Det gjorde så godt at hun sa det, for da var det som at hun hadde innsett at det med bloggen er en del av meg. Ikke noe som bare tar tiden min, som jeg ikke har nok av tydeligvis. For dette er kvalitetstiden jeg må ha med meg selv, for å få ut nettopp disse tankene som noen ganger kverner i topplokket og for å bevart minner jeg vil beholde. Bloggen har på en måte blitt et avløpsrør for følelser jeg vil få ut og sortere. Det får meg til å føle at jeg kan puste dypere, senke skuldrene og få utrettet enda litt mer av det jeg vil utrette. Bloggen min har også tatt meg dit jeg er i dag, men jeg vil den skal ta meg lengre og vise at jeg former meg i takt med sykluser. Det er egentlig fint. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg tenker at det ikke bare kan være jeg som har det sånn.

Det er mange som sitter der med dårlig samvittighet for noe akkurat nå og føler at de ikke strekker helt til. Jeg vil bare fortelle dere noe, og det er at dere ikke er alene og det er heller ikke unormalt å ha det sånn. Kanskje fordi vi følger med på andre og ser at «de får til så mye mer», kanskje fordi vi er flinke pinker, kanskje fordi vi har for store drømmer. Jeg har et forslag til både deg og meg. La oss sette oss ned i løpet av dagen og lage en liste og planlegge litt, for disse tankene tar dessverre alt for mye plass i hodet. Kanskje så mye plass at det føles som et kaos nå og at vi ikke helt vet hvor vi skal begynne for å få til alt. Vi må være realistiske med oss selv, og heller sette realistiske delmål enn skyhøye mål.

Jeg skal gjøre det nå og prøve å være snill med meg selv. Håper det kan gjøre at jeg får følelsen av å strekke mer til og at den dårlige samvittigheten kan gi slipp. Dette innlegget gjorde godt å skrive, og da mamma nevnte jeg burde skrive det følte jeg at jeg virket sårbar om jeg publiserte det. Nå vet jeg at det ligger styrke i å være sårbar. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *