Husker du det?

Husker du det? Du brukte morgen til kveld utendørs. Om du ikke var høyt oppe i trærne så snudde du steiner i fjæren for å lete etter småkrabber. Eller kanskje du var på skattejakt i skogen eller følte deg litt «rampete» da du tok en lang sykkeltur. Det var så fint, og vi likte oss aller best utendørs.

Husker du det? Da dagen hadde blitt til innetid var det bare å åpne skuffen med tegnesaker, se i spillhyllen eller å tømme lekekassen utover stuegulvet. En kveld for alt dette var ikke nok, men da var det fint at det kom en ny dag for å gjenta det.

Husker du det? Da du bare dukket opp på døren til vennene dine uten å ha avtalt noe, og om de ikke var hjemme var det bare å sykle videre til neste hus, ringe på døren, smile pent og spørre om han eller hun var hjemme så vi kunne leke.

Husker du det? Du var ikke så mange årene, men huset var styrt av deg og du fylte det med venner. «Typ, hjemme alene, kom til meg». Vi hadde fest i den forstand at godteri og brus stod på bordet, og det var ikke noen pekefinger til stede. En kassett i musikkspilleren og det ble dans til langt over midnatt. Vi følte oss så voksne, selv om vi lagt fra var det.

Husker du det? Da skøytene hang rundt skuldrene etter skolen og du skulle bruke resten av dagen på å være isprinsesse. Alle var med, og det var bare synd kvelden kom for da ville foreldrene våre på et tidspunkt stå der med bilene og lyse mot skøytebanen. Da visste vi at vi måtte hjem. Ikke fordi vi hadde fått en tekstmelding eller et anrop, for telefoner hadde vi ikke. Vi hadde også helt glemt å se på klokkene på håndleddene våre fordi vi hadde det så gøy sammen.

Husker du det? Da du lå der bekymringsfritt i gresset, så opp mot himmelen og trekte frisk luft langt ned i lungene. Du så opp mot himmelen og tenkte verden var så stor, men det var fint å være en del av den.

________________________

Jeg håper du husker det. Jeg håper du aldri glemmer det. Og jeg håper du av og til finner frem det barnet i deg, det som en gang var deg og kanskje fortsatt er deg (men som har gjemt seg langt inni der et sted). Det kan være så lett å glemme. Kanskje du kaller det tidspress, hverdagsjag, tidsklemma, stress eller «bare en periode», men så blir det livet.

Så husk å le fra magen, føl deg litt gal og barnslig, gjør noe du ikke har gjort på lenge og kos deg mellom alle slagene –for plutselig kan det være for sent. Jeg vil at vi alle skal sitte der som gamle og mimre tilbake på gode minner. Vi skal se tilbake på alt vi gjorde og ikke tenke på «hva vi ikke gjorde» –for plutselig kan det være for sent. Hvert sekund teller og det er nå du har det!

Med skjønne fadderjenta mi, Jenny  ♥

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *