Til dere som ikke trodde meg. Til dere som sa det var løgn og oppspinn.

Beina tripper i bakken. Blikket mitt går rundt og rundt. Hvorfor? Om jeg tripper med beina er det ikke så stille. Om jeg ser meg rundt kan jeg legge merke til lysene som skimter gjennom boligblokkene og fra gatelyktene. Sånne distraksjoner har liksom blitt en vane, kanskje en venn. En vane som får meg til å glemme, en venn som gjør meg tryggere.

En taxi er på vei. Jeg håper den er her snart. Plukker opp mobilen i lomma. Enda en distraksjon, vane og venn. Føler meg brått mindre alene. Klokken har «bare» passert syv på kvelden, men vi i Norge kjenner til at døgnet er mer mørkt enn lyst på denne tiden av året. Jeg vil helst vite at jeg kommer meg trygt frem. Ikke fordi angsten skremmer meg, men fordi jeg ikke ønsker tanken om at «noe kan skje» velkommen akkurat nå.

Taxien kommer. Destinasjonen er NRK. Sjåføren spør om jeg skal på TV. Ja, svarer jeg. Han spør hva jeg skal. Snakke om #MeToo, sier jeg. Så fnyser han, sier litt stille at det er mye oppspinn og løgner. Jeg hadde med det samme lyst å si at han bare kunne sette meg av så jeg kunne bestille en ny taxi eller kanskje ta beina fatt for å ønske den overnevnte tanken velkommen, men jeg trakk pusten og fortalte meg selv at det ikke var en god løsning.

Nå har jeg kommet til et punkt der jeg egentlig føler meg ferdig med historien min. Vil ikke repetere mer, for jeg har ikke behov for det. Vil ikke at noen skal se på meg som et offer, for det er det motsatte av hva jeg føler. Jeg vil bare bruke min erfaring og kunnskap til en forandring. Det i håp om at andre skal slippe å oppleve, og i håp om at andre skal få hjelp om ulykken uheldigvis skjer.

En vilt fremmed person på venstresiden min, kjører en bil jeg sitter i. Tanken slår meg, mannen er hvem som helst og han kan gjøre «hva faen han vil med meg». Men jeg velger å tro på han, og håper at han også kan tro. Problemet er nemlig ikke at det er løgner der ute. Problemet er at man ikke blir trodd og tatt på alvor. Jeg har til gode å oppleve at en person som har kommet til meg – for å fortelle historien sin – ikke har virket troverdig. Ofte har de fortalt meg i detaljer om noe som er så grusomt at det ikke kan diktes opp. De har også fortalt meg om etterreaksjoner som ikke kommer uten å faktisk ha opplevd noe grusomt. Jeg trenger for så vidt ikke å forklare, for jeg så blikkene, jeg hørte stemmene og jeg las mellom alle linjene. For noen har det vært naturlig å dele, for andre har det vært et stort steg.

Hvem er det som ønsker å oppleve et traume? Eller kanskje bruke lang tid og store deler av livet til å komme seg videre? Jeg vet ikke om noen. Hvem er det som ønsker å oppleve frihetsberøvelse? Eller noe som gjør at man mister fullstendig kontroll og makt over egen kropp? Jeg vet ikke om noen. Hvem er det som ønsker å være krenket? Eller hvem er det som setter seg selv i en krenket situasjon, uten å faktisk være det? Jeg vet ikke om noen.

De jeg har snakket med vil ut av en situasjon som nettopp er traumatisk, frihetsberøvende og krenkende. Noen har ringt meg midt på natten. Minutter etter at hendelsen har funnet sted. Noen har skrevet på en e-post i mange dager. Mange år etter at hendelsen har funnet sted.

Etter et dypt åndedrag, og noen sekunder for å avgjøre «skal, skal ikke», så sier jeg det.

«Vet du hva? Jeg blir lei meg når du sier at det er oppspinn og løgner, for jeg har opplevd å høre det om meg selv. Det i en sak som politiet valgte å anmelde. Det i en sak som retten valgte å dømme tre ganger (tingrett, lagmannsrett og meddomsrett). Det i en sak der Høyesterett valgte å øke normalerstatningen for grov uaktsom voldtekt i landet. Likevel fikk jeg høre at jeg var en løgner, at jeg var oppmerksomhetssyk og at jeg faktisk fortjente å dø fordi jeg hadde laget et stort oppspinn. Det gjorde mitt livs verste mareritt til et enda større mareritt, derfor synes jeg du skal være forsiktig med å si at det er løgner og oppspinn der ute.»

Kanskje ikke helt ordrett, men det var det jeg fortalte. Ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg hadde et håp. Håp om at han kunne få større forståelse på et samfunnsproblem, som forøvrig er så stort at alle kjenner noen som er rammet av det. Slike fordommer og holdninger ødelegger så mye, og når jeg hører om det våkner en kjempe til liv inni meg. Hvorfor den våkner? For det siste man fortjener å oppleve når man allerede ligger nede er å bli tråkket på igjen og igjen. Slik føltes det nemlig da jeg hørte hva folk snakket om bak ryggen min, når jeg fikk tilsendt anonyme kommentarer og når stygge ord ble slengt etter meg. Nå skjønner jeg at dette er et tegn på uvitenhet, svart/hvitt-tankegang og at man er trangsynt. Eller kanskje man føler seg truffet.

I denne tiden fant jeg ut at mange venner ikke var venner. At folk var mye mer opptatt av sladder og ryktespredning enn personen som rammes av det. Når man ikke har snakket med ei av sine «nærmeste» venninner på lang tid, og får spørsmålet «hvordan går det med saken?», i stedet for «hvordan går det med deg?», så forstår man det. Helt greit å spørre om saken, men kanskje ikke det første å spørre om flere måneder uten kontakt. Jeg visste også at svaret jeg ga ville bli kopiert og videresendt. Det var mye i denne tiden som fikk meg til å stille spørsmål om videre eksistens, og om jeg egentlig var verdifull.

Jeg kom aldri tilbake til byen, skolen og andre personer jeg daglig hadde omgått tidligere. Jeg visste at «alle» hadde hørt om det, snakket om det og laget seg opp en mening om det. Uten å ha spurt meg eller hørt min forklaring. Mange tenkte at gjerningspersonen aldri kunne gjøre noe slik, og da ble jeg automatisk en løgner for disse menneskene. Selv uten å ha sagt stort om det, men det som ble sagt til noen av de nærmeste ble plutselig kjent for de aller fleste i byen og på bygdene utenfor. Grunnen til at jeg på et tidspunkt valgte å dele offentlig – en liten del av hva som hadde skjedd meg – var i hovedsak fordi jeg hadde fått høre hva folk sa om meg og saken. Jeg ønsket å ta tilbake litt «kontroll», for man føler virkelig at man mister kontroll når man blir utsatt for noe slik, og en historie der man er fornærmet har blitt «allemannseie».

Folk burde faktisk ikke blande seg inn i slike saker, og tenke seg godt om før man velger å snakke bak ryggen til noen, sladre og spre rykter. For hvem er man egentlig til å gjøre det? Var du der? Vet du hva som skjedde? Vet du egentlig best? Det er en privatsak, og det burde ikke være sånn at overgrep og trakasseringer blir til noe mer vondt enn det allerede er.

Jeg skulle selvsagt ønske at jeg slapp å dele det, men det føles som den eneste løsningen for å få andre til å forstå at man aldri skal si at seksuelle overgrep og trakasseringer er «løgn og oppspinn». For hvem ønsker å bli utsatt for slike handlinger? For så dele det? Det er superkult, er det ikke? Det synes hvert fall ikke jeg, jeg synes det både er trist og sårt.

Det eneste man ønsker er å ha kontroll over egen kropp, og ved å dele kan man føle at man slår sprekker i det glassburet man har oppbevart stillheten og skammen. Man kan også føle at man tar litt av denne kontrollen tilbake. Om vi ikke sier fra om det, er det også større sjanse for at trakasseringene og overgrepene får fortsette å leve videre –fordi det ikke blir slått ned på. Derfor synes jeg det er viktig og nødvendig at det nå har fått mer fokus. Jeg føler også – for første gang – det er et riktig tidspunkt å fortelle hva disse ryktene gjorde med meg. Det var ikke jeg som laget løgner og oppspinn. Det var dere som ikke trodde meg, og som stod bak ryktene og alt unødvendig «sladder». Om det kan kalles sladder.

Heldigvis er det en tid for alt. Jeg er glad jeg etter hvert klarte å finne tilbake til verdien av livet, og jeg er glad jeg kom til et punkt der jeg anså meg selv som verdifull igjen. Nå har flere sagt unnskyld, og jeg føler også at jeg får respekt og tillit. Det setter jeg selvsagt pris på, selv om det bare skulle mangle.

Taxisjåføren ble våt i øynene. Jeg gikk ikke ut med det samme han stod utenfor inngangen. Vi fortsatte å prate, til tross for at andre bestillinger kom inn. Han beklaget seg, og sa at jeg gjorde en viktig jobb. Han ønsket meg også lykke til før jeg gikk ut av taxien. Det var ikke vanskelig å skjønne at det skjedde noe med tankegangen hans, og at det ga inntrykk. Den tankegangen og det inntrykket vil jeg gjerne gi til flere, og håper dette innlegget kanskje kan medføre det.

Tenk dere om.

Stem gjerne på meg i Vixen Influencer Awards i kategoriene «Årets Gullpenn» og Årets sterke mening».

Det kan du gjøre her ♥

2 kommentarer

  1. Sterk lesning! Du er fantastisk! <3

  2. Din venn

    Stå på. begynte å få tårer på slutten. Tenk at du klarte å få han til å forandre mening ved fortelle sannheten 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *