Jul- og nyttårsbrev

Mitt aller første julebrev, og en start på en ny tradisjon. Det er en oppsummering av året som snart er omme. Ord og refleksjoner til ettertanke. En takk for det som har vært og gode ønsker for det som kommer.

Nå som du leser dette håper jeg du setter deg godt til rette, lar julestresset bli gjemt bak det virtuelle papiret og at du trekker pusten dypt. Når du forbereder deg til høytiden etter dette håper jeg det bare føles fint. For jul er fint. En høytid som samler familie og venner, byr på koselige tradisjoner og forberedelser, har god mat på bordet, gleder i form av ord og gaver, gjerne musikk, forestillinger, kjærlighet og mer –ja, det er hva man gjør det til, og tanken på at desember skal være stressfri og koselig i år, har sørget for at jeg har fått en fin start på desember og gleder meg til fortsettelsen. Det var kanskje ikke akkurat slik året startet. La meg ta dere litt tilbake.

Det første halvåret av 2017 bor jeg i en koffert, sover på en madrass hos ei venninne på stuegulvet hennes og reiser mye frem og tilbake mellom Tomrefjord og Oslo. Livssituasjonen var vel ikke helt optimal, men jeg gjorde det beste ut av det! Grunnen til at jeg gjorde dette var fordi jeg heller ville leve uten en krone i inntekt for å få realisert en drøm så snart som mulig, enn å ta på meg en fulltidsjobb og utsette drømmen. Det hører med til historien at jeg i fjor sa opp fulltidsjobben min som jeg ble syk og utbrent av. Dette vet dere kanskje allerede. Det å jobbe under noen og ha en typisk 08.00 – 16.00 jobb, fikk jeg langt opp i halsen, og jeg ville prøve hvordan det var å være min egen sjef.

Når jeg sa opp jobben min visste jeg ikke hva jeg skulle ta meg til med, men jeg fikk mulighet til å dra på en jorden rundt-reise på tre måneder. Det ble ikke helt tre måneder, for pengene var oppbrukt og ting går ikke alltid som planlagt. Pappa sponset flybillett hjem fra Los Angeles to uker før tiden, og jeg ringte mamma på Gardermoen for å spørre om hun kunne overføre penger så jeg fikk kjøpe meg sko. På føttene hadde jeg nemlig «flipflops» og når jeg kom ut av flyet så jeg et snødekt land. Skoene har jeg fortsatt til tross for at de ser godt brukt ut, og når jeg tenker meg om skal jeg aldri kaste de til minne om hvor mye de betydde når jeg fikk de (til tross for at jeg hadde en klump i magen for å svi av 1000 kroner på et par sko). Selv om reisen var over og gjorde meg blakk, følte jeg at det var nå reisen startet for jeg følte meg rik på ideer og tanker om hva som skulle skje videre. Jeg ville bli min egen sjef, styre dagene selv og ikke minst skape noe som var større enn meg selv.

Vel, etter 25 år uten noe spesielt bra selvtillit, møtte jeg det å bli 26 år med nettopp selvtillit! Reisen gjorde mye med meg, og avgjørelsen om å tørre å ta et annerledes valg. Jeg har i denne tiden blitt mye tryggere på meg selv, samt mer ærlig og åpen. Jeg er ikke lengre redd for hva «alle andre mener», men jeg er trygg på den jeg er og det jeg står for. Det kom også som en stor overraskelse at jeg i januar vant prisen «Årets gullpenn» under Vixen. Prisen gikk til bloggeren som utmerket seg med sin kreative, inspirerende og engasjerende bruk av språk og skrivekunst. Så fikk jeg noen betydningsfulle tilleggsord «En ærlig blogger, både fylt med gnist og stort mot, som har våget å ta opp store temaer og vanskelige spørsmål. Som både fenger og ikke minst etterlater oss litt klokere.» Da jeg mottok denne prisen visste jeg at noe større snart ventet. Jeg hadde lyst å avsløre alt i takketalen min, men måtte holde tilbake litt til. To uker etter dette (og to uker før bursdagen min) ble det offentlig. Jeg var spent, redd og nervøs, men mest av alt stolt. Vi Tror Deg-Stiftelsen ble lansert. Mottagelsen var overveldende! Alle medier skrev om det, og fra denne tiden husker jeg omtrent bare at jeg og Andrea hang sammen døgnet rundt, intervju, møter og at jeg satt til langt på natt på madrassen med dataen på fanget for å jobbe mer. Det har føltes som mer enn en fulltidsjobb, for henvendelser kommer hver eneste dag til alle døgnets tider, innhold må skapes, ting må følges opp, man må tenke fremover og ta seg av ting som skjer «her og nå». Likevel er det absolutt verdt det. Jeg har møtt fantastiske mennesker på denne reisen, lært utrolig mye, blitt mer selvsikker og kjent på en glede og giv jeg ikke har opplevd på samme måte tidligere. Hendelser som var vonde kapittel, tung bagasje og motgang, har nå blitt flotte kapittel, en bagasje jeg lett bærer og medgang.

I sommer dukket drømmeleiligheten opp, og selv om jeg fortsatt ikke hadde noen økonomisk trygghet var jeg overbevist om at jeg skulle få det til. Det føltes ikke som et alternativ at dette tilbudet skulle gå fra meg. Det var et år siden forrige gang jeg hadde «egen» leilighet og nå byttet jeg koffertlivet ut med en ny, flott toppetasjeleilighet på 98 kvm og en terrasse som er over halvparten så stor. Det var to jublende og fornøyde Tomrefjordjenter som flyttet inn i Kværnerbyen i august, og her har jeg funnet det jeg tror kalles roen. Jeg elsker å være i leiligheten, og har faktisk blitt glad i å både vaske, og lage mat for godt selskap her. Tror det er til familiens overraskelse, for disse egenskapene har ikke kommet like godt frem hos meg tidligere. Alt til sin tid si!

For å finne leilighet la vi ut en annonse på finn.no med en introduksjon om oss selv og hva vi så etter, og nå spøker vi om å legge ut en ny annonse – «Vi fant drømmeleiligheten her, nå håper vi å finne drømmemennene her også». Dukker de ikke snart opp (det holder med én for meg og én for Astrid), så skal dere ikke se bort fra en ny annonse på Finn!

Vel, i 2017 var ikke målet å finne en mann å dele hverdagens opp- og nedturer med, men neste år er det kanskje dét. Så får vi se om det blir noe jakt, eller om en prins plutselig står foran meg! Kjærlighet i form av støtte, kompliment og fine ord har jeg likevel fått i massevis, og jeg blir enormt rørt, takknemlig og ydmyk over hva venner, familie, kjente og ukjente har fortalt meg det året her. Jeg har aldri sett på det jeg har utrettet det året som spesielt stort, men den siste tiden har det begynt å gå opp for meg. Noen høydepunkter der jeg spesielt har fått merke det vil jeg trekke frem fra de fire siste månedene:

September: I sommer ble det kjent at Vi Tror Deg-Stiftelsen var nominert til å vinne Skamløsprisen 2017. Hadde et lite håp om å kanskje bli finalist, men det var ni andre nominerte som jeg beundret og heiet på også. Ble litt satt ut da vi faktisk kom til finalen, og til slutt endte med å vinne uten en gang å ha forberedt en takketale. Tale ble det likevel, vi fikk vår første sjekk og hilse på Kronprinsessen, pluss  mange andre flotte folk. Så gikk det opp for meg at stiftelsen hadde vunnet en gjev pris bare et halvt år etter lansering.

Oktober: Denne måneden skjedde det noe historisk. #MeToo ble brukt av millioner i hele verden, og jeg ble en av talspersonene for dette i Norge og initiativtaker for MeToo-markeringen som var i Oslo. Jeg hadde bare sett for meg å holde foredrag i Trondheim den uken, men det ble årets mest hektiske og mest søvnløse uke. Jeg gjestet blant annet God Morgen Norge (for femte gang i år), Nyhetskanalen, NRK Debatten og mer. Da arrangementet var omme så jeg frem til å sove lenge, men ble invitert på hastemøte på Stortinget, så det å sove ut til jeg våknet ble utsatt igjen. Jeg fikk mange takker og flotte tilbakemeldinger, en har merket seg spesielt fra ei som var til stede «June Holm har jobba dager og netter – jeg vet ikke hvor lenge –  med denne fantastisk bra markeringa. For en MAGISK person du er June! Jeg bøyer meg virkelig i støvet. Du burde få alt du ber om resten av livet. June har ikke bare arrangert denne livsviktige demoen men også starta stiftelsen Vi Tror Deg. Ta å finn stiftelsen på face og send dem all freden og kjærleiken i verden folkens! Det er the real MVPs.» Når folk setter pris på det på den måten føles det også verdt det, men jeg må også rette en spesiell takk til ei jente i Norges speiderforbund som meldte seg frivillig for å hjelpe til på markeringen, noen utrolig gode venninner og søsteren min. De hjalp til for å rigge opp, samt stå å holde den store banneren som var i bakgrunnen og #MeToo-rollupen, dette i en sur vind og kulde. De klaget ikke en gang, selv om fingrene hadde mistet følelser. Ikke før markeringen var ferdig fikk jeg vite at det ble send live av både VGTV og Dagbladet. Over firehundre personer møtte opp for å delta på markeringen og #MeToo ble virkelig tatt utifra sosiale medier og gjort til noe mer –dette er fortsatt gående, og jeg håper selvsagt det vil fortsette til større endringer skjer. Jeg er klar til å holde markering igjen neste år, så håper vi sees igjen!

November: Denne måneden var det to uker på reisefot i landet. Vi holdt foredrag for medisinstudenter i Trondheim og hadde det største foredraget vi noen gang har holdt. Det hadde aldri vært mer en 60 stk. på foredrag i regi av dem, men denne gangen møtte 120 stk. opp og salen var fullsatt. Både før foredraget, i pausen og etterpå stod en stor gjeng rundt oss for å vise sin støtte og gi positive tilbakemeldinger. På dette tidspunktet holdt jeg foredrag uten å kjenne på nervøsitet, bare trygghet og tanken om at «dette går bra». Noen dager senere ble vi invitert til Florø for å holde foredrag på et årlig seminar i regi av Senterpartiet, også her ble vi møtt av politikere som var brennende engasjert og viste sin fulle støtte. Fra mitt første foredrag, til i dag, klarer jeg å se stor utvikling og hvor mye tryggere jeg har blitt på meg selv og ikke minst en bedre formidler. De siste dagene av november var jeg i Bergen der vi var spesielt invitert til en konferanse, her fikk vi også en spesiell takk og enormt med støtteerklæringer. Støtten og ordene jeg får høre om dagen, er ord som jeg aldri hadde turt å gjenta for et år siden, i frykt for å virke selvopptatt og skrytende, men også fordi jeg ikke så noe slik i meg selv da. Nå sier jeg det fordi jeg er stolt over hva jeg har fått til og skjønner at det er en start på noe mer. Jeg kjenner meg «sulten» og at jeg gleder meg til fortsettelsen!

Desember: Med de andre månedene bak meg, var jeg bestemt på å ha en litt roligere desember. Tenke mer på de jeg har i rundt meg og meg selv. Jeg føler jeg har jobbet mye og stått på, og kjenner jeg med god samvittighet at jeg kan ta ferie og slappe mer av. Jeg jobber hver dag nå også, lørdag og søndag som mandag, men langt fra så mye. Jeg har likevel fått en fantastisk avslutning på året med å være nominert til «Årets Romsdaling» av mediehuset Romsdals Budstikke. Jeg er allerede storfornøyd med å ha vunnet to priser i år, men sier absolutt ikke nei-takk til den tredje! Det hadde i tilfellet vært veldig spesielt og en flott erklæring på at det er verdt å stå opp for seg selv og andre. For 8 år siden møtte mange meg uten å tro meg eller har respekt til meg, men nå får jeg et bevis på at dette har snudd. Det betyr mye, og tårene fyller øynene mine når jeg tenker på det. Ikke bare det, men jeg har også utmerket meg i Vixen Influencers Award 2017, og er jammen meg nominert til «Årets Gullpenn» og «Årets Sterke Mening». Herlighet så glad jeg ble, og det i et fantastisk selskap! Etter min mening har nivået aldri vært så høyt, og jeg er så heldig at jeg får være en av de og samtidig føle at det er fortjent.

2017 har bestått av aller mest oppturer, og slik håper jeg det fortsetter neste år også. Jeg kunne aldri ha gått en skole for å lære alt dette, men å bruke erfaringer som livet har gitt meg og gjøre det beste ut av det har ført meg til den versjonen jeg er av meg selv i dag, og den personen har jeg lært meg å like og fornøyd av å være. Jeg angrer ikke på noe, og skal det være snev av anger snur jeg det til lærdom. I det nye året vil jeg fortsette med det jeg gjør, men også ta fatt på nye utfordringer. Vet jeg har snakket om en bok lenge nå, og kort tid før stiftelsen ble lansert var jeg på møte med et forlag. Å utgi bøker er noe jeg har lyst til, men jeg har ikke presset meg selv noe spesielt ytterligere for å å gjennomføre det, siden jeg allerede har følt at det har vært fullt opp. Men den dagen kommer, og da har jeg mest sannsynlig mer å skrive, mer kunnskap og en bedre formidlingsevne. Andre drømmer og mål i det nye året har jeg også, og jeg håper at jeg neste år kan fylle sidene i julebrevet på samme måte som i år. Uansett hva jeg møter, så vet jeg at jeg takler det og kan få til akkurat det jeg ønsker.

Siste tid av 2017 er nå her, og jeg vil rette en stor takk til at dere har vært der for meg og støtten dere har vist. Ikke bare i år, men i mange år nå. Jeg har ikke fått strekt til på alle plan, men jeg har gjort mitt beste. 2017 har på mange måter føltes som mitt år, og er nok det fineste året jeg noen gang har hatt – slik håper jeg det fortsetter, og det unner jeg virkelig alle andre også.

De aller beste ønsker for en god jul og et godt nyttår! Kos dere med god samvittighet og ta vare op de du er glad i.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *