Innleggene jeg er mest fornøyd med i 2017

Her er en oversikt over de innleggene i 2017 jeg er mest fornøyd med! Mulig noen liker andre innlegg bedre, men dette er hvert fall listen min. Ble litt overrasket, for trodde ikke det var så mange innlegg i året som har gått. Har hatt lyst å skrive mye mer, men tid har vært mangelvare det siste året. Skulle gjerne ha vært fem steder samtidig, hatt et ekspresstog som fraktet meg alle steder og skrevet med ti armer samtidig. Vi gjør vårt beste likevel, og jeg er så fornøyd med alt det som skjedde i fjor. Det er jo ikke lite når jeg tenker meg om. Trodde jeg hadde fått med meg det meste som skjedde i nyttårsbrevet mitt, men glemte at jeg hadde vært på Stortinget, og det var jo et av mange høydepunkt. En bekreftelse på at vi ble hørt og har noe viktig å komme med! Appelen som ble holdt er et av innleggene dere kan lese om, og spriket er ikke mindre enn fra fuckboys til første besøk på Stortinget. Motgang som blir snudd til medgang er det også mye av!

– KLIKK PÅ OVERSKRIFTEN FOR Å LESE HELE INNLEGGET –

TIL DERE SOM IKKE TRODDE MEG:
Beina tripper i bakken. Blikket mitt går rundt og rundt. Hvorfor? Om jeg tripper med beina er det ikke så stille. Om jeg ser meg rundt kan jeg legge merke til lysene som skimter gjennom boligblokkene og fra gatelyktene. Sånne distraksjoner har liksom blitt en vane, kanskje en venn. En vane som får meg til å glemme, en venn som gjør meg tryggere. En taxi er på vei. Jeg håper den er her snart. Plukker opp mobilen i lomma. Enda en distraksjon, vane og venn. Føler meg brått mindre alene. Klokken har «bare» passert syv på kvelden, men vi i Norge kjenner til at døgnet er mer mørkt enn lyst på denne tiden av året. Jeg vil helst vite at jeg kommer meg trygt frem. Ikke fordi angsten skremmer meg, men fordi jeg ikke ønsker tanken om at «noe kan skje» velkommen akkurat nå.

PULS OG KRAFTIGE HJERTESLAG:
Noen biler kjører forbi, men det er ikke mange nok. Jeg kan se noen få mennesker, men det er heller ikke mange nok. Jeg ser meg rundt. Ingen på den siden, heller ingen på andre siden. Jeg går noen meter igjen. Ser meg rundt, igjen. Hjertet dunker raskere for hvert steg, så sier jeg til meg selv «ikke få angst nå, June», men så vet jeg egentlig at jeg har fått det allerede. Det er bare noen hundre meter til døren, men likevel er det for meg fjernt. For hver dør jeg passerer tenker jeg at noen kan løpe ut. På hvert gatehjørne jeg passerer tenker jeg noen kan løpe ut.

JEG HAR IKKE TAPT NOE SOM HELST, BARE VUNNET:
Man sier at man ikke skal bry seg om hva andre tenker og sier, men i dag velger jeg å «riste det av meg» med å skrive ned noen tanker, følelser og refleksjoner om nettopp dette. For meg er det verste å høre at noen ser på meg som et offer, for jeg føler jeg har kommet meg så ufattelig mye lengre enn det. Offer er et nedlatende ord. Jeg ser på meg selv som både sterk, fremgangsrik og full av andre gode ressurser. Slik burde alle se på seg selv, for det løfter en i stedet for å trykke seg selv ned i noe negativt.

«JUNE HOLM HAR VEL GÅTT OPP EN DEL I VEKT?»:
Vekt, kropp og størrelse kan være et komplekst tema. Spesielt når det kommer til å snakke negativt eller henge ut andre. Hva med å heller akseptere at vi alle er forskjellige og si oss enig i at det er flott? For det er flott at vi er forskjellig. Det er flott at vi ikke alle passer inn i samme størrelse. Det er flott at man bærer kroppen sin med selvsikkerhet uansett hvordan man ser ut. Mener du ikke dette bør du holde det for deg selv. Noen som ikke ønsket å holde det for seg selv la ut en Jodel i kveld. «June Holm har vel gått opp endel i vekt?».

JEG VELGER Å VÆRE MEG SELV. SELV OM DU SIER JEG BURDE VÆRE EN ANNEN:
Takk til deg –du som satt på fest i hjembygda mi og la ut om at «jeg ber om å bli voldtatt igjen» siden jeg gikk i utringning.
Takk til deg –du som ropte på åpen gate at jeg ikke var mye «smart» som gikk i den kjolen jeg hadde på meg.
Takk til deg –du som fortalte at bildene jeg la ut ikke var akseptabel, og at jeg aldri burde legge ut bilder i bikini, utringning eller kroppsnære klær.

LA OSS SNAKKE LITT OM LYKKE:
Hun ler fra magen og lar det aller største smilet hun har bli synlig for alle, men også synlig for seg selv. Hun tenker ikke på om noen mønstrer henne, om hun tar seg bra ut eller om noe skal komme i veien. Hun bare er, og lar seg selv være helt fri. Fri og fullkommen. Ingen får påvirke hennes lykke, for hun lever så godt med seg selv. Det var meg.

SOVEPILLER RETT I HÅNDEN:
Kanskje du ikke har hatt det helt lett den siste tiden, månedene eller årene. Du kan ha følt på depresjon, angst eller andre psykiske smerter som du helst skulle være foruten. Den dagen du først tar skrittet til fastlege, eventuelt psykolog, vil de aller fleste komme med et tilbud til deg. Medikamenter. Angstdempende, antidepressiva, sovemedisin eller noe helt annet som påvirker noe i hodet ditt.

KJÆRE FUCKBOY:
Hei, du ja! Følte du deg truffet? Eller har du fortalt løgnene dine så mange ganger at du tror på de selv? Jeg tror nemlig det, så la meg gjøre det litt mer tydelig for deg. Du vet den snappen du sendte om at du drømte om meg i natt? Ja, den ja. Jeg var litt nysgjerrig på hva drømmen handlet om, frem til jeg fikk høre at du hadde sendt akkurat den samme snappen til mange andre jenter. Du vet alle gangene du spurte om Netflix og chill? Ja, de ja. Du bryr deg egentlig ikke om film eller serier, det er bare en «finere» måte for deg å spørre «hei, vil du komme til meg for å ha sex, eller?».

MITT FØRSTE BESØK PÅ STORTINGET:
For tre måneder siden ble Vi Tror Deg-Stiftelsen grunnlagt for å stå sammen mot voldtekt. Å forebygge, avdekke, ivareta ofre og pårørende og ikke minst styrke rettssikkerheten er ikke bare viktig for oss, men også viktig for alle andre i landet vårt. Voldtekt kan ramme alle. Kanskje er det deg, kanskje er det en nær venn, kanskje er det et familiemedlem og kanskje vil den neste være din datter eller sønn. Dette gjør at voldtekt er et samfunnsproblem, og vi har alle et ansvar for å gjøre dette samfunnsproblemet mindre. Ansvaret gjelder alle, men spesielt hos dere som har muligheten til å endre strafferammer i Norge.

SKAM OG SELVSKADING:
Skam ble et faktum da jeg ble utsatt for voldtekt. Allerede dagen etter handlingen skrev jeg dagbok. Tankene var blitt til kaos i hodet. Ved å få de ned på papiret, kunne jeg kanskje rydde litt opp i de. Først syv år senere klarte jeg å lese dagboknotatene igjen. Jeg innså hva jeg følte, tenkte og slet med. Skam.

«JEG HAR ALDRI TATT NOEN BAKFRA MENS DE SOV»:
Musikkanlegget spiller det vi vil høre, folk har skjenket glassene og vi er klar for en sjelden opplevelse. En tre dagers seiltur langs Great Barrier Reef i Australia har startet. I løpet av de neste dagene skal vi dykke og innom den idylliske øyen Whitsunday. Solen glanser seg i solbrillene mine, håret er slått løst og jeg nyter ferien. En stor gjeng har satt seg i ring. Noen tar opp forslaget om å starte drikkeleken «Never have i ever» eller som kjent på norsk «jeg har aldri».

TIL PÅRØRENDE:
«Kanskje alle har det bedre uten meg». Det er en tanke jeg har tenkt flere ganger. Dessverre er det vanlig for utsatte å tenke nettopp dette. For det er ikke slik at det rammer bare en selv, og akkurat det kan gjøre ekstra vondt. Da føler man ikke bare skam, men også skyld. Skyld for at man har «forårsaket» foreldre, søsken, nære venner og kjæreste en vond periode. Man ønsket det selvsagt ikke, men det ble automatisk slik.

Om du ønsker må du gjerne stemme meg frem i Vixen Influencer Award. Jeg er nominert i kategoriene «Årets Gullpenn» og «Årets Sterke Mening».

2 kommentarer

  1. Håndballgutt

    Hei June. Vil du være med og spille håndball‍♂️I dag??

    1. Hei Håndballgutt. Hadde sikkert vært gøy, men har influensa, så tror det er best å holde seg unna håndballspilling i dag.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *