Helt ærlig, hvordan var studentlivet?

Forrige uke skrev jeg innlegget «helt ærlig, hvor bra har du det?». Jeg håper dere som er studenter har tatt Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) nå, hvis ikke kommer en påminnelse om å ta den og svare helt ærlig. Dette for å kartlegge hvordan studentene i Norge har det og for å gjøre tilbudene for studenter bedre i fremtiden. Undersøkelsen blir gjennomført hvert fjerde år, og nå har du mulighet til å skape resultatene for 2018. Ta undersøkelsen her!

Jeg går ikke på skole lenger, men det er ikke alt for mange år siden jeg gjorde det. 16 år av livet har jeg vært student. Det jeg liker best ved denne undersøkelsen er at den oppfordrer til å være helt ærlig, og noen av de viktige temaene den tar for seg er selvfølelse, seksuell trakassering, angst, mobbing, selvskading, rus og andre viktige faktorer som kan være med å påvirke ens psykiske helse og studietilværelsen. Personlig mener jeg skolen skal ha mer fokus på psykisk helse og hvordan man kan gjøre det bedre for studentene og få mer åpenhet. SHoT gjør det enklere å kartlegge hvordan man skal gå frem for å gjøre hverdagen for landets studenter bedre. Om noen synes det ligger langt inne, vil jeg være ærlig om egne erfaringer og hva som kan gjøres for å forbedre skolen vår.

Dette er en oppfølging fra forrige uke. Helt ærlig, hvordan var studentlivet?

Ungdomsskolen startet og jeg satt meg selv nye og høye krav. Det ble en slitsom start, men likevel var det som en giv. Jeg ble sulten på å prestere og oppnå noe. Jeg skulle ha toppkarakterer, og fikk jeg ikke det fant jeg en måte å straffe meg selv. Kanskje sitte enda lengre med leksene etter skolen, eller ta meg en lengre treningsøkt enn planlagt. Fikk jeg toppkarakteren ble det ikke noe jubel, for det skulle bare mangle når jeg hadde jobbet slik for det. Det endte med at ingenting gjorde meg lykkelig.

Signalene fra skolen og de rundt meg var at skulle man lykkes i livet måtte man gjøre det bra på skolen. Jeg ønsket ikke å skuffe noen. Hadde alltid vært en flink pike, og flinkere skulle jeg bli. Men hvorfor snakket vi ikke i plenum om sunn fornuft når det gjaldt kravene vi hadde til oss selv? Hvorfor skulle vi bli behandlet ulikt utifra resultatene våre? Hvorfor tok helsesøster oss aldri med på samtaler for å snakke om psykisk helse? Dette er tanker jeg har gjort meg opp i ettertid.

Jeg slet med spiseforstyrrelser og depresjon det meste av ungdomsskolen. Jeg gikk med en maske, men etter hvert tok jeg den av for å hjelpe meg selv og mine nærmeste. Kontaktlæreren min ble informert og gjorde en fantastisk jobb videre. Hun ble en erstatter for helsesøsteren, og stilte opp en gang i uken for å ha samtaler med meg. Det var en trygghet, lettelse og et stort steg i riktig retning. I tillegg søkte jeg også hjelp hos BUP. Jeg ønsket ikke at noen på skolen skulle vite om situasjonen, men dette hadde nok også vært annerledes om vi snakket åpent om psykisk helse.

De høye kravene var det vanskelig å kvitte seg med, og de ble også med meg på videregående skole. Da ble også kravene til meg selv høyere i forhold til utseendet og det sosiale. Det kunne føles som en evig runddans fra ungdomsskolen startet og til jeg var ferdig med høyskole. Periodevis bedre og periodevis verre. Det gjaldt ikke bare meg, men de aller fleste av oss. På videregående var heldigvis helsesøster oftere til stede, og vi hadde mulighet til å få samtaler om psykisk helse, kropp, seksualitet og andre viktige tema vi hadde på hjertet. Tanker jeg har gjort meg opp i ettertid er hvor det ble av seksualundervisningen og grensesettingen. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi vi skulle ha lært mye om dette på skolen, men det har vi ikke gjort. I stedet har vi måtte lære oss det på egenhånd, når det kanskje føltes for sent for mange. Skolen når ut til både barn, unge og voksne, og er i en unik posisjon til å påvirke i en positiv retning. Med åpenhet kan vi også  skape større forståelse og respekt til hverandre. Ikke minst, vi kan skape en skole som flere trives på!

Har man ikke en god fysisk eller psykisk helse, kan dette nemlig gå utover alt man skal lære seg på skolen. Løsninger for å gjøre dette bedre i fremtiden er pensum som tilpasser seg studentenes helse og utfordringer. Aktive grep for mer åpenhet, bedre tilbud og hjelp på skolen. Jeg krysser fingrene for at skolen oppleves bedre for alle i fremtiden, og for at det skal skje er ditt svar på undersøkelsen viktig. Ta studentenes helse- og trivselsundersøkelse her.

Del gjerne egne erfaringer i kommentarfeltet!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *