Happy valentine’s day, spesielt for oss single

Det er ingen hemmelighet at dette er årets kjipeste dag å være singel på. Etter x antall love stories her og der, snapper om heldige kjærester som har gitt gaver til hverandre, skal ut på date, se kino og andre gledelige overraskelser, tenkte jeg at det kan ikke bare være jeg som føler meg alene, mislykket og kjip i dag. Så jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Laget en Snapchat på nesten tre minutter der jeg tok meg selv veldig lite høytidelig. Jeg er den som gjerne tar plettfrie selfies og sjelden viser meg usminket. Vel, ferdig med det! Det er jo bare med på å lage et urealistisk bilde av meg selv. Jeg bryr meg egentlig ikke før jeg går ut døra, spesielt ikke her i Oslo. De på nærmeste Kiwi-butikk har nok sett meg oftere i pysj enn i vanlige hverdagsklær, og de smiler like mye til meg fordi. I dag derimot våknet jeg hjemme hos foreldrene mine på Vestlandet, og jeg gruet meg faktisk for å gå inn på Rema 1000 «på bygda». Alle kjenner jo alle, og jeg hadde nettopp stått opp fra senga og følte meg ikke superfresh. Det burde likevel ikke gjøre at jeg skulle grue meg til å gå inn på butikken for å kjøpe med meg iskaffe, men det gjorde jeg. Av en så absurd grunn som at jeg hørte forrige gang jeg var hjemme at ei som jobber der ofte baksnakker meg. Da var det naturlig for meg å grue meg, så jeg fortalte meg selv før jeg gikk inn: «herlighet, tenk om hun er på jobb nå og forteller til folk at jeg var der usminket og stygg». Da jeg kom ut fra butikken pustet jeg lettet ut for at hun ikke var der, og det føltes som en bekymring mindre. Når jeg tenkte på det senere på dagen synes jeg det hele ble for dumt. Vi burde alle kunne gå ut døra (i akkurat den tilstanden vi ønsker), uten å være redd for hva folk sier om oss. Gruer vi oss eller føler at vi må ta på oss sminke eller finere klær for å gå ut døra, har det på en måte gått for langt. Selv foretrekker jeg å ordne meg når det er noe, men har jeg hjemmekontor, så orker jeg ikke å sminke meg for å gå på butikken!

Da jeg stod foran speilet for å ordne meg senere på dagen, bestemte jeg meg for å legge ut en story der jeg rett og slett gir blaffen. Tar meg selv lite høytidelig og viser en annen side av meg selv. Det føltes rart og nakent, men også veldig godt. Knep sammen øynene og trykket på publiser og sa til meg selv at jeg ikke fikk lov å slette disse snappene for jeg hadde godt av å gå utenfor komfortsonen min. Tro det eller ei, men jeg har aldri fått så positiv respons på noe jeg har snappet før. Jeg har heller aldri fått så mange forespørsler om dates. Mange har kjent seg igjen, fortalt det var morsomt og ledd seg ihjel. Klarte jeg å gjøre dagen bedre for en av de personene som så snappen, tenkte jeg det var verdt det, og tydeligvis klarte jeg å gjøre det for flere. Fikk til og med spørsmål om jeg skal lage standup-show eller bli komiker! Hahaha. Har aldri ansett meg selv som morsom, men det var morsomt å stå foran speilet, gi blaffen og publisere det uten å nøle etterpå. Ga meg en god følelse, og da broren min sa det var sykt flaut det jeg la ut så brydde jeg meg ikke om det, for hensikten var nettopp at jeg skulle gå ut av komfortsonen min uten å bry meg om hva andre mente, synes eller sa. Vi kan ikke ta oss selv så høytidelig hele tiden, og med det blir også livet litt morsommere. Humor kan hjelpe for så mangt si!

Så kort fortalt hvorfor jeg la ut snappene (og nå denne videoen):
1. Jeg ønsket å gjøre dagen mindre kjip for alle som er like singel som meg på Valentine’s Day.
2. Jeg ønsket å vise at jeg ikke er så selvhøytidelig som det kanskje kommer frem via sosiale medier.
3. Jeg ønsket å vise at andre kan mene hva de vil, men jeg hever meg over det.

Fikk spørsmål om jeg var bitter i stad, men er det en ting jeg absolutt ikke er, så er det bitter! Jeg er så glad på andres sine vegner, og for kjærligheten de har seg i mellom. Kjærlighet er tross alt noe av det aller fineste vi opplever, og det unner jeg alle. På denne dagen får vi single likevel trykt opp i trynet gang på gang at vi er singel og alene, noe som ikke er så festlig med mindre man lager verdens kuleste singelparty for alle kule single (idé til neste år er notert)! På bussholdeplassen tidligere stod kjærestepar etter kjærestepar foran meg å kysset, mens jeg bare satt der på telefonen, scrollet gjennom virtuelle datingsforespørsler, og tenkte på at jeg faktisk hadde fått meg en date om jeg ønsket, men så var jeg liksom ikke gira på å gå på en date med hvem som helst. Kjenner jeg er så ferdig med det å date «randoms». Skal jeg date så skal det virkelig være fordi jeg møter noen og kjenner på en gnist og interesse. Jeg og Astrid har jo sagt at vi legger ut kontaktannonse om vi er singel på Valentine’s i år, men tror vi må utsette det til neste år jeg, haha. Er ikke så desperat at vi må jakte etter det, vil heller at det skal komme til oss når tiden er inne. Tror nemlig de finnes der ute, men av en eller annen grunn har ikke veiene våre møttes enda. Noe som er ganske forståelig for jeg har ikke følt meg klar for å møte noen før nå nylig selv! Nå er jeg så ærlig med dere at det nesten føles litt skummelt, men ærlig vil jeg være og dere skal få se hvem jeg er på godt, sårt og vondt.

Dette er også et blogginnlegg utenfor min komfortsone, så elsk eller hat! Glad dere kommer innom her uansett ♥

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *