VLOG: MIN OPPLEVELSE AV PANIKKANGST

Jeg kunne holdt dette for meg selv, så ingen hadde fått vite om det. Igjen så vil jeg vise hvem jeg er, være ekte og ikke fremstille meg selv urealistisk. Vi har alle våre opp- og nedturer. Jeg velger å være åpen om både utfordringer og gleder, for det er livet. Det er selvsagt ubehagelig å dele, og jeg har tenkt, sovet på det og veid fordeler og ulemper med det. Jeg kom frem til at jeg er utrolig tøff om jeg tør å dele, men skal ikke legge skjul på at det er noe av det mest personlige jeg har delt offentlig. Føler også det blir noe helt annet når man viser det på film enn skriver om det også.

Ulempen er at noen skal bli skremt, men igjen, de menneskene som blir det, har ikke nok bagasje eller utvidet forståelse for andre mennesker. Jeg tror også vondt blir verre av å legge et lokk over slike vanskelige opplevelser, følelser og tanker. Det er viktig å snakke om det som gjør vondt og være åpen om det også, for jeg vet at det kan gjøre alt mye lettere. Fordelen er at noen kan føle seg mindre alene, samt få trøst av at jeg deler og viser meg selv så blottet og ekte.

Det er selvsagt ikke ønskelig å oppleve dette selv, eller at andre skal gjennomgå det samme. Dessverre er det mange som er i samme situasjon eller har vært det. Enten mildere eller verre. Det må deles og snakkes om for å prøve å finne løsninger som kan gjøre det bedre. Som jeg har sagt før, så mener jeg ikke at det er riktig for alle å dele det «for hele verden» eller et stort publikum, men jeg er ikke i tvil om at det er riktig å dele det med minst en person. Enten det er en god venn man er trygg på og stoler på, eller om det er en fagperson. Det gjør godt å få det ut.

Her er en angsthistorie fra meg. Dette skjedde i går kveld da jeg var på vei til butikken. Med det samme jeg kom inn i leiligheten igjen begynte jeg å filme. Ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg tenkte det ville gjøre meg godt. Det var vondt å se den første gangen, men til flere ganger jeg har sett den, til lettere har det blitt. Tror det er viktig å sette ord på følelsene når det er så tett på den vonde opplevelsen, for det kan være vanskeligere å fiske opp følelsene og tankene man har rundt det når man har distansert seg fra det.  Jeg ser helt jævlig ut og har det jævlig, men hva så. Livet er ikke bare perfekt.

Det er nesten to år siden jeg hadde et angstanfall som dette. Angst har jeg hatt flere ganger, men ikke så intenst og jeg har klart å «beherske» det og ikke la «faren» jeg ser for meg ta fullstendig overhånd. I 2016 slet jeg mye med angst, og da jeg begynte å få det bedre skrev jeg dette innlegget.

Jeg opplever ikke angst når jeg er sammen med andre, men ofte når jeg er ute alene, spesielt på kveldstid. Hadde jeg gått på butikken med noen i går kveld, vet jeg dette ikke hadde kommet. Men igjen, jeg kan ikke være avhengig av andre hele tiden. Jeg må se og oppleve at det angsten kommer av (og tror er farlig), egentlig ikke er det. Jeg føler det å lære seg å mestre angsten er som å nå et mål eller trene frem mot noe.

Grunnen til at jeg i perioder har angst, og i verste fall panikkangst er fordi jeg fikk PTSD etter en overfallsvoldtekt i 2009. Jeg fikk i etterkant av dette påvist PTSD (posttraumatisk stresslidelse), men jeg lar ikke denne diagnosen definere meg og stort sett føler jeg meg helt frisk. De periodene jeg har opplevd mest angst og depresjon er selvsagt en stor påkjenning og krevende, men jeg vet at jeg også denne gangen skal komme meg helt ut av det. De gode dagene og øyeblikkene betyr spesielt mye, og det er selvsagt de som holder meg oppe når i det som kan oppleves som en følelsesmessig berg- og dalbane. Husk at jeg er ingen fagperson eller ekspert på dette, men jeg har lært mye om det med årene.

Kilde: Rådet for psykisk helse / Mer om angst på hjemmesiden deres her.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *