KJÆRLIGHET OG KJÆRLIGHETSSORG

Hei dere ❤️ Siden i går har jeg hørt omtrent hele podden til Ida Fladen. Mens jeg har stått foran speilet, ruslet i gatene og nå som jeg sitter å jobber. Kjenner det gjør litt vondt i hjertet noen ganger, samtidig som jeg også kan le (når det er meningen å le, vel og merke). Veldig mye man kan relatere seg til, enten man er i et forhold eller er singel. Gir ettertanke, samtidig som vi kan bli mer selvbevisst av å høre det. Elsker å lytte til podcaster, og denne har virkelig blitt en favoritt –så et lite eller stort tips!

Spalten åpner med noen faste spørsmål, som gir et godt innblikk i hva resten av samtalen handler om. Hallo, jeg vil også snakke om kjærlighet, både på godt og vondt! Mulig jeg er freidig, for jeg svarer sjæl. Blir jo ikke helt det samme å skrive som å forklare, men her kommer det!

Hvem var din første ordentlige kjæreste?
– Det var den første og eneste gangen (hittil) jeg har opplevd at jeg har kjent et menneske uten å kjenne det. Er vel mulig å si det? Det var som at vi smeltet i hop fra første stund, frem til vi gikk i oppløsning og ikke skulle være ett lengre. Jeg tror at når man møter en som er riktig for en, så kjenner man det på hele seg og det er ikke noe usikkerhet som runger i underbevisstheten. Sånn varte det i over fire år, men så kom det dager der vi vokste fra hverandre og vi ble enig om å avslutte. Selv om jeg ikke har noe med vedkommende å gjøre i dag, så har jeg absolutt bare godt å si om han og ønsker han alt det beste i verden. Er sikker på at han er en av grunnene til at jeg har kommet meg så langt nå.

Hvor mange forhold har du hatt?
– Jeg vil bare si ett. Noen små greier her og der, men det er ikke så mye å snakke om. Snakker for så vidt ytterst sjeldent om det forholdet jeg beskriver over også.

Hvor mange ganger har du hatt kjærlighetssorg?
– Tre ganger. Hadde faktisk ikke noe kjærlighetssorg da det ble slutt med eksen min, men kanskje fordi jeg ikke fikk tid til det? For helt tilfeldig – to uker etter bruddet – falt jeg pladask for en fyr som egentlig ikke var bra for meg (nei, jeg var ikke klar for det, men det skjedde). Han gjorde og sa alt det riktige med en gang, men så kommer det store slaget. «Bare så du vet det, jeg jobber dobbeltvakter i lang tid fremover, så du kommer ikke til å høre fra meg». Stillhet, og jeg kjente at jeg bare ville gråte der jeg satt naken i senga og han dro dongeribuksa oppover leggene sine. Tror jeg gråt da han dro også, om ikke så tok jeg det igjen over hundre ganger etterpå. Det var sånn det ble når han følte at han hadde fått en del av meg. Frem og tilbake, usikkerhet og når han kjedet seg ga han lyd fra seg. Da var jeg liksom bra nok. Så ga han meg sånne små stikk så jeg ikke skulle glemme. «Jeg elsker godteri, og du smaker best av alt i smågodtposen». Æsj, tenker jeg nå. Vi møttes sånn til og fra i ni måneder før jeg ikke orket å bli mer såret.

Ellers hadde jeg kjærlighetssorg første gang jeg ble forelsket som 16 åring. Fant ut at han hadde brukt min seng og mitt soverom for å ha sex med ei jente når jeg var på ferie, så hver kveld lå jeg i fosterstilling og gråt meg i søvn to uker i strekk. Det føltes som hjertet mitt ble dratt ut av meg. Skammet meg over å ha kjærlighetssorg fordi jeg følte meg så utrolig svak, så turte ikke å si et ord om det til noen. Han fortjente jo ikke meg etter det han gjorde, likevel hadde jeg det så innmari vondt. Føles ut som et annet liv nå, men sånn var det. Er det ikke rart å tenke på at man tidligere kunne falle for noen man aldri kunne ha falt for nå? Bra vi modnest si! Forrige kjærlighetssorg var i fjor sommer, men jeg tørket tårene bare en gang. Ble dumpet for første gang, men det gikk heldigvis fort over. Når jeg tenkte på han, så gjentok jeg de umodne og dumme tingene jeg kom på at han hadde sagt fra tiden vi delte. Hvis man klarer å tenke på disse tingene i stedet for de fine øyeblikkene, så kommer man seg over det mye raskere. Forsvarsmekanisme jeg vet, men det anbefales! Er ikke vits å dvele, selv om jeg vet det er lettere sagt enn gjort til tider.



Er du den som dumper eller bli dumpet?
Man trenger ikke å være enten eller, og jeg vet faktisk ikke hva jeg selv er. Har vært på begge sidene. Det jeg vet er at jeg er tålmodig av meg, og møter jeg den rette skal jeg gjøre alt for at det skal fungere, men det finnes selvsagt en grense og man kan ikke stå i hva som helst heller. Drømmen er selvsagt at det er kjærlighet ved første blikk og at man lever lykkelig i alle sine dager (hvem gjør vel ikke det).

Hva er din sivilstatus?
Veldig singel, og jeg føler meg dårlig på å flørte for tiden også. Haha. Kanskje jeg må gjøre noe med det? Er ikke på Tinder eller noen andre apper heller, orker bare ikke, haha. Hvis noen vil gi en lyd fra seg får de finne på noe morsomt. Sende en invitasjon i posten eller noe, neida! Ofte når noen sjekker meg opp, så tenker jeg ikke over at de gjør det en gang (eller kanskje noen timer senere, og da er det ofte for sent). Her må det nemlig inn med teskje for at jeg skal skjønne, og jeg tror han som prøver seg må være uredd også. Orker ikke noe av pingler uansett, for det har jeg alt opplevd en gang eller to for mye!     

Avslutter med et optimistisk bilde i håp om at den jeg en dag skal møte liker meg for akkurat den jeg er, og ser meg for den jeg er. Som jeg så på en quote på Instagram i går «Hvis 99 % finner deg uattraktiv, så vil fortsatt rundt 75,000,000 mennesker i verden finne deg attraktiv». Tenk på den! Det er håp for oss alle, og jeg har troa både på meg sjæl, Ida Fladen og alle andre single i podden hennes. Misforstå meg riktig, jeg er ikke på noe jakt, men lukker heller ikke alle vinduer og dører om en mulighet man ikke kan gå glipp av byr seg.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *