ETT ÅR SIDEN

I dag er det et år siden Vi Tror Deg vant Skamløsprisen, og i den anledning ble vi invitert for å holde innlegg for årets forsamling. En stor, flott gjeng med fagpersoner, forkjempere og andre interesserte. Else Kåss Furuseth var i år som i fjor konferansier, og da sier det vel selv at et godt utgangspunkt ligger til grunn? Den dama må være den morsomste jeg vet! Sex og Samfunn hadde laget nok et flott program, og det var god variasjon av humor, musikk og viktig påfyll!

Sammen med Andrea sa vi noen ord om stiftelsen, tiden som har gått siden oppstart og hva vi jobber med. Til slutt holdt jeg et innlegg som jeg skrev før jeg dro, og fikk så positive tilbakemeldinger på det at jeg gjerne vil dele det her også:

Tenk at det er et år siden vi stod her og tok i mot Skamløsprisen 2017 for Vi Tror Deg-Stiftelsen. Rørte, takknemlige og fortsatt ydmyke for det. Det var utvilsomt et av våre stolteste øyeblikk, og en bekreftelse på at arbeidet ble satt pris på og er viktig.

Vi ønsket mer åpenhet og diskusjon rundt voldtekt, seksuelle overgrep og trakasseringer. Ikke minst, større rettssikkerhet for utsatte og deres pårørende. Åpenbart var dette ønsket også etterlengtet av så mange andre. I startet av 2017 ble stiftelsen lansert, og det tok bokstavelig talt av over natta. Det var endelig ei tid for større åpenhet om problematikken. De fleste hadde fått nok av den store skyggen som lå over oss av skam, ikke minst tabu. Vi, og mange andre har fått høre «dette snakker vi ikke om», «er du oppmerksomhetssyk nå», og «når skal du bli ferdig med det?». Noe vi aldri bør eller burde høre, for dette er noe vi må snakke om, noe vi må rette oppmerksomheten mot og det er ikke noe vi skal bli ferdig med så lenge det fortsatt skjer. Rettferdigheten er langt fra seiret!

Vi har snakket med tusener av utsatte og pårørende siden stiftelsen ble lansert. Vi har støttet i rettssaker og vært en del av det som er en alt for lang prosess for så alt for mange. En prosess som dessverre er så krevende at de som er fornærmet lett kan føle seg tråkket på gjentatte ganger når de allerede ligger nede. Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor skal fortsatt mange oppleve å ikke bli trodd? Hvorfor skal det være bedre rettssikkerhet for tiltalte enn fornærmede? Spørsmål vi har stilt oss utallige ganger og fortsatt ikke har fått svar på.

Det er mange saker som føles opprivende. Spesielt tenker jeg på to saker fra i år, som vi ikke kan fatte og begripe. Vi har hatt kontakt med begge de fornærmede, som vi var helt sikre på kom til å oppleve rettferdighet. Dessverre fikk de ikke det. I oktober 2017 ble en journalist dømt til fire år og tre måneder fengsel for voldtekt av en ung, kvinnelig frilanser på samme arbeidsplass. Han ble også dømt for trusler, etter å ha sendt truende meldinger mot henne under etterforskningen av saken. Han ble også dømt til å betale erstatning. En sak vi fulgte, og var sikker på skulle ende med samme strafferamme da saken kom opp i Lagmannsretten i mai i år. I stedet skjedde det vi ikke trodde kunne skje. Han ble frifunnet for alt, enda hvor gode bevis det var i saken.

En annen sak, som nylig har vært oppe i Tingretten fant sted i Molde. En MFK-spiller ble tiltalt for sovevoldtekt, og det var gode bevis, blant annet lydopptak. Fornærmede måtte høre mye, og en av uttalelsene er fra Ole Gunnar Solskjær, som sier at han stoler på spilleren. Vi vil si som Sjak Haaheim i Advokatforeningen. «Voldtekt er en særdeles alvorlig forbrytelse og når fotballtreneren sier at de har valgt å stole på mannen, så kan man ikke annet enn å lese ut fra det at de legger hans forklaring til grunn – og ser bort fra hennes. Det er veldig spesielt at Solskjær implisitt tar parti i en straffesak ved å uttale at han stoler på det spilleren sier. Da blir budskapet samtidig at han ikke stoler på det fornærmede sier.» I Tingretten ble fotballspilleren frifunnet, men dømt til å betale erstatning til fornærmede. Det henger ikke på greip. Her er det noe som er uforståelig, men som dessverre gjentar seg i flere saker. Som at man har blitt litt voldtatt, men ikke voldtatt nok. Sånn skal det ikke være. En voldtekt er en voldtekt, og gråsoner må viskes bort.

To positive saker vil vi også nevne, der vi har vært til stede i rettssakene. En vaktmester på en skole i Romerike ble dømt for seksuelle overgrep mot Trude både i Tingretten og Lagmannsretten, som da gikk på barneskolen. Da hun fortalte rektor om det i tiden det pågikk, ble hun avfeid og fikk høre at det var normalt med nærkontakt i kulturen vaktmesteren var fra, og psykologer gikk heller ikke videre med det jenta fortalte de. Det tok mange år før hun klarte å gå til politiet på egenhånd. Til slutt fikk hun rettferdighet. Vaktmesteren fikk fengselstraff og aldri igjen jobbe med barn og unge.

En annen sak vi har fulgt, som i sommer endelig ble ferdig i rettssystemet ga en rettskraftig dom på 10 år. Etter tre lange og krevende runder i retten, over en tidsperiode på et år, føltes alle tårene og stresset verdt det – til slutt – for Kine. Nå kan hun se fremover, ta livet og tryggheten tilbake. Hun har valgt å være åpen, som Trude, for å fjerne skam og skyld man opplever etter et traume. Som Kine sier «jeg håper utfallet kan gi håp og mot til å anmelde og tørre å be om hjelp, for ingen skal bære på en sånn hemmelighet alene. Alle har rett på et trygt liv uten vold og overgrep – og det finnes alltid en utvei, uansett hvor mørkt det kan føles».

Arbeidet er langt fra over, men vi er på en vei. Håper flere saker ender som de to eksemplene over. Dette er hendelser som overhodet ikke skal skje, men når det skjer bør det ende med rettferdighet. Da ikke bare for to av fire saker, som nevnt over her, men for alle saker. Alle fortjener å føle seg fri og oppleve at et traume som voldtekt og seksuelle overgrep ikke blir avfeid i samfunnet, men møtt med forståelse og hjelp. Vi er stolt av at vi har slått ned noen murer, strekt ut hendene og skapt større åpenhet. Fjoråret var viktig, og vil være et grunnlag for fremtiden og alle andre murer som fortsatt må slåes ned.

Vi kan nevne mange eksempel på saker som har gjort det mer akseptert å snakke om dette. Blant annet tv-serien Skam, alle sakene som har blitt belyst og ikke minst #MeToo. Vi er stolt over å ha fått tatt del i dette, arrangert MeToo-markering foran Stortinget, fått bred mediedekning og fått snakket med og hjulpet så mange i lignende situasjoner som det vi selv har i bagasjen, ikke minst vunnet den viktige Skamløsprisen.

Til slutt vil vi takke alle som har støttet oss på denne veien, samlet inn bidrag til stiftelsen og trodd på oss. En stor takk vil vi spesielt gi til Sex og Samfunn for Skamløsdagen og deres viktige arbeid. Vi vil også gratulere de nominerte og finalistene til årets Skamløspris. Dere er forkjempere for noe større enn dere selv, og har viktige stemmer som samfunnet trenger. Årets finalister, lykke til!

Har du noe på hjertet, men ikke tør å dele det? Kanskje føler du skam og tabu rundt det? Eller er redd for at folk ikke vil høre deg? Vel, da er det viktig å snakke om det! Gjerne med noen du har tillit til. På den måten kan bagasjen bli lettere å bære, og det vil bli lettere å gå videre ❤️ Husk å ta vare på hverandre og spre kjærlighet! Fordi det gjør godt for deg og de du møter på veien 🙏🏼

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *