FRA INNSIDEN OG UT

Jeg hadde stått flere timer foran speilet. Enda hvor lenge jeg forsøkte å fikse på det, så ble vondt bare verre. Angsten begynte å gnure seg langt inn i sjelen min. De ventet på meg, og hadde gjort det lenge. Noe som gjorde at stresset også bygde seg opp. Dra uten meg, fikk jeg sagt til slutt. Svaret jeg fikk tilbake var ikke som håpet. De skulle dra sammen med meg. Jeg måtte komme meg ut den døren, men stegene føltes langsomme og dørstokken stor. I det jeg trekte pusten dypt og kom meg over, kjente jeg den friske pusten slå meg i ansiktet. Nå var jeg så nær. Jeg tenkte at jeg klarte det, til slutt. I det jeg tar i dørhåndtaket for å sette meg i bilen, ser jeg speilbildet mitt i vinduet. Det eksploderer, igjen. Jeg skriker, både i form av et langsomt «nei» og i form av tårer.  

Jeg løper tilbake til badet, speilet. De såre, blå øynene møtte meg. Hvorfor er du så hard mot deg selv? Fikk ingen svar tilbake. Leitet etter det, men fant det ikke. Det føltes som noen hadde tildelt meg en last som jeg måtte lære meg å bære. Selv om jeg ikke visste hvor lasten kom fra. Det var jo ingen som hadde fortalt meg det, eller hintet om det. Likevel var det sannheten. Min sannhet. At jeg var jævlig stygg. Så stygg at jeg ikke burde synes i offentligheten. Jeg så på meg selv på en måte jeg aldri kan være i stand til å se på et annet menneske. Det eneste mennesket jeg hatet, var meg selv. Det eneste mennesket jeg ble sint på, var meg selv. Det eneste mennesket jeg hadde som fiende, var meg selv.

Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det ble sånn, men det var sånn. Lenge. I flere år. Jeg hadde nesten glemt det, men nå i senere tid kom noen av disse følelsene tilbake til meg. På langt nær så tyngende som de var, men jeg kjente de igjen. Det tok meg tilbake til jenta jeg var, og alle disse dagene som ble til år.

Nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde da. Jeg har lært, vokst og utviklet meg. Kjenner følelsene som noe som ikke skal få vedvare, men som går over. Men det kan gjøre vondt der og da, bare vit at det ikke skal være sånn for alltid. Det skal aldri få ta over, hverken for deg eller meg. Vi kan sammenligne det med en sannhet som ikke finnes. Det er nemlig ikke sånn som du tror. Husk det.


Det er ikke riktig at vi skal gå rundt med dårlig selvbilde. Enten noen har skapt det for oss eller om vi har skapt det på egenhånd. Dessverre tror jeg de aller fleste som vokser opp i dag, har opplevd å ha et dårlig selvbilde. Kanskje for en dag, en periode eller over lang tid. Kanskje mange vil gå så langt som å bruke ordene hat, fiende og aggresjon. Vi er heller vår største kritiker enn vår egen støttespiller.

Tro meg når jeg sier det blir bra. For som jeg har sagt før, vi fortjener bare å ha det bra. Vi må bare jobbe med det, og det er en kontinuerlig prosess. Som en klok mann fortalte meg, det å være i et forhold er en kontinuerlig prosess om å tilpasse seg hverandre. Nå kom jeg akkurat på at det er ikke bare et forhold som må tilpasses. Vi må også tilpasse oss selv. Vi må jobbe med alt frem til vi oppnår resultatet vi ønsker, og det viktigste vi kan jobbe med er oss selv –og da tenker jeg fra innsiden og ut.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *