Å VÆRE SINGEL ER IKKE STAKKARSLIG

Jeg husker da jeg ikke visste hva kjærlighet var, men trodde jeg visste. Naiv, umoden og uredd. Mens jeg pusset på en brødfjøl på barneskolen, spurte jeg sløydlæreren min nysgjerrig; Når møtte du kjærligheten? Når giftet du deg? Når ble du far? Jeg lyttet ivrig, og kunne fortelle han at jeg skulle møte drømmemannen før jeg var tyve og ha giftet meg og fått barn før jeg var femogtyve. Nå er jeg 27 år og er fullt klar over at det langt ifra er krysset av på check-listen. Føler meg hverken trist eller utålmodig av den grunn, men sånn har det ikke alltid vært.

I tenårene hadde jeg et håp om at den første kjærligheten skulle vare for alltid. Så da jeg først kysset og hadde overnattingsbesøk, var det ikke fordi jeg så på det som et engangstilfelle, men fordi jeg trodde det skulle vare for alltid. Seksten år og litt vel urealistisk. Selv om det ble til noen måneder med utallige tekstmeldinger, kyss i skolegangene og at jeg fikk prøve meg som jenta i guttegjengen bittelitt. Det endte fort med å bli min første kjærlighetssorg. Det var så vondt at jeg får vondt av meg selv når jeg tenker tilbake på det. Jeg gråt meg til søvn i nøyaktig fjorten dager, før jeg bestemte meg for å drite i surmulingen, for det gjorde alt bare verre. Jeg glemte av det litt etter litt. Heldigvis. Livet kom tilbake, ble spennende igjen.

Så gikk man inn i sitt første ordentlig forhold. År ble til flere år. Vi delte leilighet, økonomi og fikk en hund å ta vare på. Dette var riktig, frem til et visst tidspunkt. Jeg flyttet ut og følte meg bra, men så følte jeg meg ikke bra likevel. Alt svingte som en pendel, frem og tilbake. Jeg la meg hver kveld og kjente på tomrommet, og da jeg våknet igjen prøvde jeg desperat å fylle det. Jeg utsatte kjærlighetssorgen med å dra på mange dater og holde meldingsloggen varm. Tiden stod aldri stille, og jeg ble som en duracellkanin som ikke kunne lytte til meg selv, for det turte jeg ikke.

Min første singel-bursdag innså jeg at det ikke var noen som brydde seg eller ville gjøre stas på meg. Ingen ballong og kake på sengekanten, ingen overraskelse eller gave. Noen meldinger på Facebook-veggen og en telefon fra foreldrene mine, det var det. Det var egentlig ikke noen som brydde seg sånn som eksen min ville gjort. Jeg gråt, og det ble ikke mindre tårer etter hvert som jeg spurte folk om å henge med meg. På bloggen latet jeg likevel som at dagen var helt perfekt. Så kom jeg meg et år videre, og det var ikke så farlig med det likevel. Vel, jeg laget selskap med en venn og det kom over to hundre gjester, men jeg skjønte at jeg ikke trengte en viss person der for at bursdagen min skulle være fin –selv om de som var der selvsagt gjorde dagen min finere.

Nå ser jeg ikke på tidligere relasjoner som bortkastet tid, men jeg er takknemlig for tiden vi delte. Det har gitt meg minner og erfaringer jeg skal ta med meg videre. Likevel er det noe som har gitt meg erfaringer i mye større grad, og det er tiden som singel og selvstendig. Tiden jeg har turt å lytte til meg selv, se meg selv og jobbe for meg selv. Da jeg gikk ut av forholdet klarte jeg nærmest ikke å ta beslutninger på egenhånd, nå har jeg lært meg det og blitt så enormt mye mer selvsikker. Jeg har også lært meg hva jeg skal se etter i en eventuell partner, og hva jeg fortjener. Tomrom kjenner jeg ikke på et sekund, heller ikke noen form for tristhet. Jeg synes ikke man skal stakkarsliggjøre det å være singel, for det er en verdifull tid det også.

Jeg har trengt tiden for meg selv, og føler meg fortsatt ikke klar for å finne noen. Jeg tenker det får komme som en overraskelse når jeg minst venter det. Jeg har forhåpentligvis god tid på å oppleve den virkelig store kjærligheten i livet, og jeg har tro på at den kommer –bare ikke helt enda. De to siste årene er de årene jeg har vokst og lært mest, og jeg vil ha enda mer tid med meg selv før jeg inngår en relasjon. Det er så deilig å kjenne, og jeg vet at jeg vil sette pris på denne tiden når jeg vil knytte meg følelsesmessig til noen. Nå koser jeg meg veldig på egenhånd, og ser verdien av det!

Alt som ikke var greit da, er greit nå. Det er det viktigste. Ikke minst se verdien av å være selvstendig. Kjærlighet kan være det fineste og det vondeste, men man kommer seg tilbake til hektene. Poenget er at singellivet ikke trenger å være stakkarslig. Alt kommer til sin tid.

For alle dere andre – jeg er så klart utrolig glad på deres vegner! Kjærlighet er det fineste vi kan oppleve i livet, hvis det er ekte og gjensidig. Hvis det er lidenskap og kjemi. Men ikke ta deg til takke med noe for å fylle et tomrom, eller for å «bare» ha noen der. Bruk tiden godt på deg selv, hvis du ikke er klar for noen eller ikke har møtt den rette enda.

1 kommentar

  1. Fine ord som alltid! Bra du har det bra, slik situasjonen er – føler mange inkl meg sjølv har noke å lære, vertfall etter eit brudd.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *