FREMSNAKK OG FOREBYGGING AV PSYKISK HELSE

«Å gå til psykolog er som å dra til personlig trener med hodet sitt.»

Det ble ufarliggjort og mindre skummelt av å tenke, si og skrive det. Jeg synes ikke det å gå til psykolog er skummelt, men jeg synes det er skummelt å dele det (selv om jeg har delt langt mer personlige ting før). Det har vel bare kommet til et punkt der jeg har gått så lang tid uten å ha det helt bra, at jeg vet at folk vil mene sitt på grunn av det. Jeg vet folk har snakket om åpenheten min angående de mer «tabubelagte temaene» før. Jeg skriver det i gåseøyne, for det burde ikke være tabu eller noe å snakke ned om. Derfor føler jeg igjen for å dele. Det er nemlig like normalt å gå til psykolog som til legen eller en personlig trener.

Jeg vil ikke at andre skal få ta fra meg min åpenhet. Faktisk må jeg bare rope høyere når jeg kjenner det sånn. For da vet jeg at andre også føler det sånn, og at de trenger å høre noen som snakker om det.

Å gå til psykolog er en av de største investeringene jeg gjør for meg selv. Selv om det kan være vondt og opprivende, så blir det bedre og lettere. Kanskje man ikke ser det helt med det samme, men man vil føle det med tiden. Det er hvert fall sånn jeg ser det nå. For når jeg skriver dette, så gråter jeg ikke eller føler meg svak. Jeg føler meg sterkere enn noen gang. For lyset er der i tunnelen. Jeg går fremover med flere svar, større bevissthet og mer balanse. Den floken som var der da jeg startet behandlingen, løsner litt etter litt. Å se lengre ender på noen av trådene, er et bevis på fremskritt. Jeg tok fatt på floken, meg selv.

Sår vil som regel gro, men om de ikke gjør det, forblir de åpne sår. Da må man få medisinsk hjelp. Det kan sammenlignes med en psykisk påkjenning som aldri går over, bare at såret ikke synes utad. Det ligger der på innsiden. Noen kan kjenne på det av og til, noen hver dag en periode og noen i det som føles som en evighet. Jeg vil at dette innvendige såret skal bli mindre, så det blir lettere å leve med. For at jeg skal bli en bedre meg. For at fremtiden skal ha flere gode dager enn dårlige. For jeg vil ikke ha det sånn som jeg har hatt det i alt for mange år allerede. Jeg vil ta meg av sårene mine, for å ta vare på meg selv. Om jeg ikke gjør det, går det over til at livet ikke føles verdt noe som helst.

Håper virkelig psykisk helse blir et fag på skolen. Det vil også skape større forståelse og omtanke (noe alle har godt av). Spiller liten rolle hvor gode karakterer man får på skolen, om man ikke har det bra selv. Faktisk var det der alt startet å bli vanskelig for meg. Jeg var så opptatt av prestasjoner, karakterer og å gjøre andre tilfreds at jeg ble syk selv. Psykisk helse i skolen, vil også være forebygging. Det henger ikke på greip at ventelistene er overfylte, og at mange ikke får hjelp fordi det ikke er plass til de i systemet. Det gjør meg vondt. Vi kan løse mye, før det går for langt. I dette tilfellet har det vært for lite fokus på forebygging, derfor har det dessverre gått for langt allerede. Jeg har likevel håp og tro på forbedring!

Ta vare på deg selv 🌸

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *