KJÆRE JUNE

Akkurat nå skal du få lov å gi deg litt selvmedlidenhet. Akkurat nå skal du få lov å se deg selv. Akkurat nå skal du bare være. Ikke gjøre, tenke eller strebe. 

Du hater disse stundene der du sitter alene en kveld, spesielt på helg. Husker du egentlig forrige gang du satt en fredag- eller lørdagskveld i eget selskap? Nei. Du blir rastløs og stresset av det, og vil helst være rundt mennesker du er glad i. Du sier ja. Smiler stort. Ler. Byr på deg selv. Er der. Det er ikke påtatt, det kommer naturlig. For du føler deg glad, og det får deg til å glemme hvordan du egentlig har det. De gjør deg trygge, selv om du stadig scanner omgivelsene for eventuelle farer. Er du alene distraherer du deg fra det, med gjøremål, distraksjoner og annet. Alltid så overaktivert. Aldri snill med deg selv.

Det er en forskjell fra da til nå, for nå har du bevissthet rundt det. Bevisstheten vekker reaksjoner, faktisk ganske mange reaksjoner inni deg. Det føles overveldende, og alt blir enda mer skummelt. Det har gått opp for deg at dette mønsteret som har vært det eneste riktige for deg, egentlig er helt feil. Du jobber med det hver uke nå, og har gjort det lenge. Alene, eller sammen med fagpersoner. For mønsteret kan ikke få fortsette lengre. Du bryter det, litt etter litt.

Du prøver å si til deg selv at du har tatt store steg, men du belønner ikke deg selv. La deg selv gå fra å være overaktivert til innenfor en toleranse. For det er innenfor toleransen du kan senke skuldrene og ta vare på deg selv. Du må holde ut rastløsheten, stresset og la «alle andre» ha det gøy, uten at du tar del. For i det du sier ja, sier du nei til noe annet. Du sier alltid nei til deg selv, men ja til alt det andre. Nå må du begynne å gi deg selv noen ja også.

Dette må til for at det som er skummelt, skal bli mindre skummelt. Alt det som du nå anser som farlig, blir kanskje ikke så farlig om kroppen din er rolig og øynene dine klare. Det er jo sånn du egentlig vil se det. Du vil se realiteten og ikke traumene. Men så blir traumene realiteten, for de har satt sine spor i deg. Nå må du stå i det som trigger deg, og stå i det som kan utløse alle disse farene. For hver gang du gjør det, blir det en seier til deg selv. Det er så mye følelser, tanker og bevissthet hos deg nå. Vi har det alle, og akkurat i dag har dette gjort ekstra vondt for deg. Det tok kanskje overtaket, og du måtte vise deg svak. Kanskje måtte det til for å bli sterkere.

Bildet du tappert streber med å gjøre perfekt, ser fint ut på avstand. Ser man nøyere etter, kommer sannheten frem.

Prøv å vær stolt for at du viste deg svak. Prøv å vær stolt over at du har tatt noen steg. Prøv å vær stolt for at du akkurat nå sier ja til deg selv. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *