EN SKADESKUTT FUGL SOM PRØVER Å FLY IGJEN

Skrevet 5. mai 2019:
For første gang har jeg beskrevet det som en risikosport. For første gang har jeg sagt at det er som å stå på kanten av et stup. For første gang har jeg sagt at jeg er som en skadeskutt fugl som prøver å fly igjen.

Greia er at vi plutselig møter noen, og kanskje skjer det når vi minst venter det. Kanskje vil man klype seg selv i armen for å spørre om det virkelig er sant også. For jeg kunne virkelig ikke skjønne, og når jeg ser meg tilbake blir jeg forundret over egne handlinger. For hvordan kunne det jeg aldri trodde kunne skje, faktisk skje. Jeg gikk med en tanke om at jeg aldri kunne tørre å åpne opp, fordi jeg var for sårbar i utgangspunktet. Jeg hadde også sagt at jeg aldri kom til å møte noen, for jeg kunne virkelig ikke se for meg hvordan det skulle skje. Det lå nemlig for mange hindringer i veien for meg. Jeg ønsket det, men det ble så skummelt at jeg likevel ikke ønsket det.

Lenge har jeg gått i et mønster uten å ha vært bevisst over det. Det siste halvåret har jeg derimot blitt bevisst, og åpnet opp for at jeg må endre mønsteret og forandre meg. Lettere sagt enn gjort, men jeg visste det måtte til. Det føles som jeg har tøyd en strikk lengre og lengre, nesten ventet på at den skal slite. Det føles også som jeg har brukt lang tid på å bygge opp en mur foran meg. Den er høy og solid etter mange år i dette mønsteret. Det føles som den har vokst seg større og større for hver gang jeg har prøvd å slippe noen til tidligere, og jeg vet at den ikke kan rives av hvem som helst. Som at det måtte en spesiell person til for å hjelpe meg med å rive den. Enda hvor selvstendig jeg har vært og er, så har jeg lært at det er godt med hjelp også. I dette tilfellet tror jeg det vil være umulig å fjerne muren uten hjelp fra noen som viser meg trygghet, gjensidighet, tillit og respekt.

Muren som har vært som en trygg beskyttelse, men det betyr ikke at jeg ønsker at den skal være der. Den har kommet som en følge av erfaringer jeg skulle ha vært foruten. Nå som den rives ned, føles det som en «følelsesmessig berg- og dalbane», og den karusellen går både høyt og lavt, raskt og sakte. Men den får fortsette å gå, fordi jeg har troen på dette. Det har ikke vært et alternativ å stoppe karusellen, så her trosser jeg meg selv mer enn jeg noen gang har gjort før. Det beste med det hele, er at det utvilsomt er aller mest fint med det. Jeg blir en versjon av meg selv som jeg ikke trodde jeg kunne være, i positiv forstand.

Selv om denne relasjonen ikke var noe jeg så for meg kom til å skje, var det utelukkende å legge et lokk over det. Livet skjedde, og jeg tok det imot med åpne hender. Heldigvis. Enda hvor skummelt, og enda hvor mye frykt og redsel det har medført. Jeg tenkte tanken i begynnelsen, at det muligens er best å legge et lokk over det, så jeg slipper å risikere å bli såret. For jo mer vi involverer oss i hverandre, desto høyere vil fallet bli om noe går galt. Men hvis ikke nå, når da? Jeg kan bare ikke la denne sjansen gå fra meg. Ikke hvilken som helst sjanse, men en sjanse jeg anser som helt spesiell. Det er skummelt, men hadde det ikke vært det, hadde dette heller ikke vært riktig. For denne relasjonen gjør det verdt å kjempe gjennom det som skremmer meg.

Hvorfor så skummelt? Jeg er redd for å miste en jeg har blitt så glad i. Jeg er redd for å miste en jeg har knyttet meg til. Jeg er redd for å miste en som får meg til å føle meg heldig. Jeg er redd for å miste en jeg er stolt av. Jeg er redd for å miste en som jeg føler meg bra sammen med.

Det virker som det var du som skulle hjelpe meg med å rive ned muren jeg nevnte over her. Og jeg er glad for at det var deg og ikke noen andre.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *