Genial opprydning

Det var så hyggelig i går kveld! Kvalitetstid med venner og god mat kan aldri slå feil ♥ Så kos og lage middag når det er til flere, og hvorfor vente til helgen med å gjøre ting som dette, når det er fint å ha noen høydepunkt i uken også. Det blir ikke siste gang for å si det slik, og oppskriften skal deles med dere for den var helt nydelig.

Men dere, jeg har en opprydning og legger ut masse på Tise om dagen! Om noen er interessert er det bare å ta kontakt. Dette er forresten ikke noen reklame for Tise annet enn at jeg bruker appen daglig og synes den er helt genial. Har solgt veldig mye gjennom Tise allerede, og kjøpte meg senest en kåpe der i dag. Er så kjipt at ting som har feil størrelse, ikke passer lengre eller som man selv har gått lei av (men andre liker), skal bli liggende ubrukt og ta plass. Deilig med en opprydning som kan glede andre.

Vi snakkes i innboksen på Tise om du er interessert i noe!

 

Riktig mood

God onsdag! Innimellom alle de lange tekstene mine er det greit å ha noe som er lettere å lese og flere bilder, så det kommer det mer av fremover. Jeg har tatt på meg et av de diggeste antrekkene jeg vet om, men likevel kan jeg bare ha det på meg når jeg er i riktig mood for det. Vanligvis liker jeg det litt mer feminint. Skjorta ville ikke pappa ha lengre, og da nølte jeg ikke et sekund og tok den med til eget klesskap. Klærne har med en gang mer historie når man har overtatt de fra noen, og derfor har jeg blitt glad i å både kjøpe og selge gjenbruk. Det er en fin ting, i tillegg til at det er bra for miljøet. Er man lei av klærne sine får man litt bedre samvittighet av å selge eller gi bort. For all del, ikke kast med mindre det er ødelagt. Haha! Ikke at jeg er noen ekspert på å tenke grønt, men jeg vil bli og er stolt av å ha en søster som lærer meg til å bli enda flinkere.

Skjorte: Tommy Hilfiger (fra klesskapet til pappa)
Hatt: H&M
Bukse: NLY Trend – her
Sko: Sixtyseven – her (på salg nå)
Kåpe: New Look – her

Siden i går har jeg forresten gledet meg til i dag, for vi skal ha 10 venner på middag. Skal prøve å lage noe helt nytt, men det blir Thaimat på menyen. Blir så hyggelig det. Oppdatering og oppskrift kommer senere!

 

Helt ærlig, hvor bra har du det?

Er du helt ærlig lykkelig? 

Eller har du det helt ærlig kjipt?

Mesteparten av livet har jeg vært student. Gjennom ulike faser av livet har jeg prøvd å mestre skolehverdagen så godt som mulig. Lekser, karakterer, prestasjoner, forventninger, press og det sosiale i tillegg. Noen ganger har det føltes for mye, og på veien har jeg slitt med spiseforstyrrelser, depresjon, angst og svært mange bekymringer. Det meste kom som en følge av at jeg skulle være «flink pike» og fylle gitte forventninger og krav –som jeg hadde til meg selv og som andre også hadde til meg.

Helt ærlig har det vært minst like mange nedturer som oppturer. Jeg startet som 6 åring og var ferdig med høyskole da jeg var 23 år. Et stort aldersspenn, og jeg har vokst, lært og opplevd, både på godt å vondt. Likevel hadde jeg ikke ønsket å være for uten noe av det, men jeg skulle ønske jeg var enda mer ærlig ovenfor meg selv og andre for å få det bedre. Da jeg åpnet meg og klarte å dele mine psykiske problemer med noen ble alt enklere å takle, så det skulle jeg ha gjort oftere. Det var jo godt å dele med noen og få det ut, likevel lå det til tider langt inne. Hadde det vært en undersøkelse på nett hadde det vært lettere å være helt ærlig.

Det føles viktig for meg å oppfordre dere til å være helt ærlig! Denne uken har Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) blitt sendt ut, og hensikten er at alle studenter i landet skal svare HELT ÆRLIG på undersøkelsen. Dette for å kartlegge hvordan studentene i Norge har det, i tillegg til at undersøkelsen vil bidra til bedre studenttilbud, tiltak for den aktuelle målgruppen og viktig helseforskning. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom studentsamskipnadene SiO (Oslo), SiT (Trondheim) og Sammen (Bergen) og utføres av Folkehelseinstituttet. Undersøkelsen blir gjennomført hvert fjerde år, og nå har du mulighet til å skape resultatene for 2018. Ta undersøkelsen her!

Vær helt ærlig, så vil du som student og andre studenter i landet få det bedre!

Dette er viktig for å kartlegge hvordan norske studenter har det! Om en uke deler jeg mer om min skolehverdag med psykiske plager –frem til da håper jeg dere har tatt undersøkelsen og er helt ærlig ♥

 

Vixen Influencer Awards

I forkant av Vixen Influencer Awards var det mye oppstyr, og det er nok ikke siste gangen det blir det i denne bransjen. Spør du meg er dette en etterlengtet diskusjon som vi burde ha tatt for lenge siden. Bakgrunnen for det hele er at det er mange sterke stemmer i bransjen, og det virker som de aller fleste nå har blitt bevisst på påvirkningskraften influencere har. Mange har visst dette lenge, men det er fortsatt ikke blitt belyst sånn det burde. Dette er ikke en krangel, men det er med å belyse noe som vi må snakke om og diskutere. For influencere når ut til mange og påvirker enten bevisst eller ubevisst. Vixen Influencer Awards, med arrangører og jury, er med å synliggjøre dyktige influencere og står i en unik posisjon til å påvirke til at vi som publiserer på sosiale medier skal ta ansvar og bli mer bevisst på rollene våre. Denne jobben burde vi sette pris på! Om noen fraskriver seg dette ansvaret er det synd, men jeg håper da at det før eller siden blir synlig. For influencere MÅ følge Forbrukertilsynet sine regler, og influencere MÅ tenke over hva de offentliggjør for andre.

Jeg synes ikke vi skal legge ansvaret på enkeltpersoner eller skylde på noen, for vi må alle ta ansvar og konsekvenser. Når man ut og har et publikum burde man ta ansvar og tenke over hva man publiserer i de ulike kanalene. Er man et sunt forbilde, eller er man med å skape kroppspress, kjøpepress og usunne holdninger? Ansvaret ligger også hos de som leser, for blir man positivt eller negativt påvirket? Svaret finner man om man er ærlig ovenfor seg selv.

Jeg håper man som influencer velger å være et forbilde som påvirker andre positivt. Bygge opp selvfølelse og selvtillit, rette fokus på viktige saker i samfunnet, inspirere til bedre holdninger og at man kan bli mer reflektert. Så håper jeg man blir inspirert, enten man leser matblogger, interiørblogger eller livsstilsblogger for å ta noen eksempel. Synes det er feil å skylde på noen andre for at man blir negativt påvirket, men det er lov å gi kritikk og belyse dette om det gjøres på en folkelig måte som ikke støter noen personlig. Dette er et ansvar vi må ta sammen.

Å trekke seg fra en prisutdeling synes jeg midlertidig ikke er den riktige måten å gjøre det på, for det er viktig å hylle de som gjør en god jobb i bransjen, står på og skaper en viktig og positiv forskjell. Det er utrolig mange flinke influencere, og mange som fortjener å bli løftet for det. Arrangør og jury har en stor oppgave, og jeg synes absolutt de har tatt den på alvor! Det er ikke lett å tilfredstille alle, men de gjør sitt beste for at det skal gjøres på en profesjonell og rettferdig måte. Det sier seg selv at det er en jobb der man må ta hensyn og følge med, og det er synd hvis influencerne skal ødelegge for at en slik prisutdeling finner sted i årene fremover. Nei, man trenger kanskje ikke en pris for å vite at man gjør en god jobb, men forsvinner en slik prisutdeling tror jeg regler blir brutt oftere og at flere fraskriver seg ansvaret man har.

Selv har jeg sett frem til prisutdelingen hvert år, og det er hyggelig å møte «kollegaer» i bransjen, hylle hverandre og møte mange på et og samme sted. Selv foretrekker jeg å løfte andre, og Vixen har lagt dette til grunn i mange år nå. Jeg orker ikke å bli skuffet eller bitter om jeg ikke vinner en pris (som mange dessverre har blitt), men jeg velger å glede meg over andres innsats og sette pris på at de inspirerer. Vi må heie hverandre frem, ta ansvar og stå sammen om dette. Bare på den måten kan det bli bedre!

Jeg hadde det utrolig gøy på prisutdelingen og koste meg mye! Det er bare en gang i året man møter så mange fra bransjen på et og samme sted. Fikk også stylet håret på Vixen sitt pre-party og følte meg bra. Vel gjennomført kveld med verdige vinnere! Synes alle bak Vixen Influencer Awards skal gi seg selv en klapp på skulderen, og at vi som var til stede skal føle oss takknemlig for å få ta del i dette.

Må også gi en stor takk til søsteren min for kjolen! Hun er så utrolig dyktig og har lagt stor innsats i å få til en kjole jeg ønsket meg. Ikke verst å ha en søster som er så flink til å designe og sy klær.

 

Hvem mener du fortjener en stor takk?

ANNONSE KLP

Hver eneste dag er det noen som redder et liv. Hver eneste dag er det noen som får andre mennesker til å trekke på smilebåndet, og le. Hver eneste dag er det noen som gir håp til andre, kanskje trøst eller annen god hjelp. Hver eneste dag er det noen som står på som helter på arbeidsplassen sin, gjør en uvurderlig innsats og legger et stort engasjement i jobben de utfører.

Det er mange som fortjener en ekstra anerkjennelse for jobben de gjør, men hvor ofte får man mulighet til å gi dem en ekstra stor takk? Nå er muligheten her, og jeg er sikker på at dette vil glede mange! Det gleder hvert fall meg, og jeg er sikker på det gleder personen jeg gir en takk til også.

I samarbeid med KLP har jeg nemlig blitt bedt om å nominere en person som jobber i kommune- eller helse-Norge som fortjener en stor takk. Det er så mange jeg kunne ha takket, og jeg har tenkt på flere av de. Psykologen jeg hadde over lang tid som satt med meg hver eneste uke og ga råd, veiledning og hjelp. Legen jeg var hos for noen uker siden. All helsepersonell jeg har møtt når jeg har vært innlagt, og ikke minst gjennom livet. Det er så utrolig mange, og jeg har flere positive opplevelser som kan nevnes her.

Det var en spesiell person jeg tenkte på med en gang jeg fikk høre om denne kampanjen, og det er Erik. Han jobber på Oslo Legevakt og var den psykiatriske sykepleieren som møtte meg da jeg trengte hjelp. Psykiske utfordringer kan ikke alltid sees, men er minst like viktig å ta på alvor. Jeg var utbrent og hadde aldri vært så deprimert. Grunnen til at jeg kom til legevakten var fordi jeg hadde panikkangst. Før jeg klarte å komme meg dit lå jeg så lang jeg var i en park, ristet, gråt og følte jeg mistet meg selv fullstendig. Når jeg kom litt til meg selv igjen klarte jeg å ringe legevakten, og de ba meg få hjelp til å komme til de. På dette tidspunktet var jeg på null, og trodde ikke det kunne gå oppover igjen.

Heldigvis fikk jeg fantastisk hjelp! Erik så meg, forstod mer enn jeg gjorde selv, tok meg på alvor og visste hvordan han kunne hjelpe. Dette etter at jeg hadde vært flere runder hos daværende fastlege, og noen psykologer som mente at jeg var så ressurssterk at jeg kom meg gjennom depresjon og angst på egenhånd. Det var fortvilende å ikke få hjelp når jeg ønsket det, men heldigvis møtte jeg Erik som forstod meg fullt og helt og fikk situasjonen min til å føles normal og menneskelig (og ikke det motsatte som jeg følte selv).

En uke senere møtte jeg Erik igjen. Han hadde ekstravakt på Oslo Hospital. Der satt jeg i sofaen når han kommer inn. Han blir blank i øynene, smiler og sier noe som rørte meg. «Det er fantastisk at systemet kan fungere. Hvordan går det med deg nå?».

Jeg fikk aldri takket Erik for den fantastiske hjelpen, oppfølgingen og veiledningen han ga meg. Noen av metodene mot angst bruker jeg den dag i dag, og jeg har aldri hatt et slik anfall igjen etter legebesøket med Erik. Tror heller aldri jeg kommer til å få det, for før det går så langt klarer jeg å håndtere det. Tusen, tusen takk til Erik, og hans hjelp, som alltid kommer til å bety mye for meg. Han gjorde en eksemplarisk jobb og det fortjener han å vite!

Hvem mener du fortjener en stor takk? Håper du vil nominere noen på enstortakk.klp.no. En jury skal velge fire personer som skal få en stor takk, og som ikke bare får den anerkjennelsen de fortjener, men som også vinner en gave de kan velge selv til en verdi av 5000 kroner. Det gir utvilsomt rom for noe fint, i tillegg til at denne æren vil glede –og det uavhengig om man vinner eller ei!

Lurer du på hvorfor KLP gjør dette?
KLP er pensjonsselskapet til kommune og helse-Norge. Jobben deres er å sørge for at alle får den pensjonen de har rett på når de blir gamle, og å ta vare på dem underveis i livet med spesielt gode betingelser innen bank, forsikring og pensjonssparing.

På vegne av eierne deres, som altså er arbeidsgiverne til de som jobber i kommuner og helseforetak, er de opptatt av å øke yrkesstolthet og arbeidsglede i disse yrkene. Derfor ønsker de å heie frem de som gjør disse viktige jobbene. Det er de som jobber i helsevesenet, eldreomsorg, barnehager, rusomsorg, brannvesen, park- og idrettsvesen, veiarbeid og alle dem som administrerer disse tjenestene i kommunen.

Les mer på enstortakk.klp.no.

 

Et steg fremover

Jeg har har lent meg tilbake og gjort noe jeg ikke har vært så flink til gjennom livet. Å tenke på meg selv. 

Når man alltid setter noe eller noen foran seg selv, så sier man til seg selv at man ikke er viktig. Når man lar egne behov vike unna for andres behov, så sier man også til seg selv at man ikke er viktig. Eller hva med alle gangene man sier ja, når man egentlig vil si nei. Da sier man også det. Også alle gangene man kjenner at man trenger å hvile, men ikke tar seg tid til det.
Det går helt fint å sette egne behov til side innimellom, men når man gjør det igjen og igjen over lang tid så får det konsekvenser.

Nå har jeg tatt en liten pause for å sette meg selv først. Det har vært etterlengtet og nødvendig. Gnisten begynner å komme tilbake og jeg føler meg litt bedre. Likevel er det nå jobben starter, og for meg blir det muligens en kunst å få det til –nemlig å finne en balanse. Sette mine egne behov først, si nei uten å ha dårlig samvittighet og ta meg tid til å hvile, ha det gøy og ikke la stress utenfor påvirke meg. For alt dette gjør at jeg har glemt litt av hvem June er, og jeg har stilt spørsmålstegn til ting jeg aldri burde ha stilt spørsmålstegn til, bare fordi jeg har vært så sliten. Det er klart dette ikke går bort over natta, og jeg er fortsatt ikke der jeg skal være helt enda, men jeg føler jeg er på et riktig spor og håper jeg holder dette sporet i lang tid. Jeg kommer sikkert til å glemme meg noen ganger fremover også, og ta meg selv i å gå litt for fort frem og kanskje sette egne behov til side, men jeg tror og håper at jeg er en lærepenge rikere.


Vi må alle stoppe litt opp, stille oss selv spørsmål om vi gjør det som er riktig for oss eller ikke. Grunnen til at jeg sier det er fordi jeg møter så mange som forstår situasjonen min fordi de har vært der selv eller er der. Vi lever nå, og må gjøre det beste ut av det, og da er det viktigste vi kan gjøre å ta vare på oss selv. Jeg er den viktigste personen i mitt liv, og du i ditt. Har man ikke noe til seg selv, har man heller ikke noe å gi til andre.

Jeg ville bare skrive dette innlegget til dere før jeg starter bloggingen som «normalt» igjen. For jeg har hatt lyst lenge, men ikke prioritert det. Nå skal mine behov settes først og det er deilig å møte det med følelsen av at jeg har tatt et steg fremover. Ta vare på dere selv, og drit litt i «hva alle andre mener».

 

Time’s up

Mitt aller første forbilde var Oprah. Hun er fortsatt et forbilde for meg, og kommer alltid til å være det. Da jeg hørte appellen hennes under Golden Globe tørket jeg noen tårer, kjente gåsehud og ble helt tom for ord. For hun fikk sagt det. Det vi har hatt på hjertene våre og som trengte å bli formidlet. Time’s Up! Og ja, det er det virkelig. Fortsatt er det mye som bli sagt, og dette må vi kommunisere og få ut. I noen uker nå så har jeg vært med på møter for å planlegge gårsdagens markering. Women March Norway + #MeToo-oppropene laget en flott marsj med godt over 1000 møtende i går. Det var flott program, aktivisme, mangfold og samhold.

Bakgrunnen for marsjen var for å vise omfanget av trakassering i alle former og med tydelige stemmer, samt gi klar beskjed om hvordan vi vil ha det fremover. Look back, march forward! Stolt av å ta del i dette, og ikke minst være med på en bevegelse som må til for å gjøre fremtiden vår bedre. 

Vi stoppet ikke med markeringen, for etter den dro vi for å ta en kaffe som ble til mange timer med viktige samtaler! Folk jeg har vært så heldig å bli kjent med dette året, og som jeg ser opp til. Nancy Herz og Sofia Srour som holdt appell i går og er medforfattere i boken «De skamløse jentene». Iselin Shumba som også holdt appell, står bak oppropet #Stilleforopptak og er skuespiller. Kama Dualeh som leste et personlig dikt og er med i Black Lives Matter Norge. Stian Sandø som var konferansier og som står bak den fantastiske anti-voldtektsappen Flare som han har utviklet med tre venner. Den kommer snart ut, og jeg lover at den vil gjøre hverdagen tryggere for oss!

Tusen takk til alle som møtte i går ♥ Ser frem til fortsettelsen, for dette er bare en start!

 

Deprimert, men ikke prioritert

Nedstemt. Tom. Likegyldig. Fraværende. Trøtt. Sliten. Lei. Tiltaksløs. Mye søvn.

Det kom i forrige uke. Egentlig helt uventet og ut av det blå. Depresjon. Jeg tror ikke det er vedvarende, bare et signal om at jeg nå må hjelpe meg selv før jeg kan hjelpe andre. Jeg har ti baller i lufta, og klarer ikke å finne en balanse, roe meg ned eller slappe fullstendig av før noe stopper meg. Jeg er «på» hele tiden, og tilgjengelig alle steder. Så får jeg dårlig samvittighet av å føle at jeg ikke strekker til. Er fortsatt dårlig på å si nei, og går på autopilot for det meste. Det har skjedd før også. Kan føles som en evigvarende sirkel det er vanskelig å bryte ut av.

Det kjipe når man har det vanskelig og vil ha hjelp er at man ikke får hjelp. Jeg var hos en utrolig dyktig lege denne uken. Han henviste meg til psykolog, men det han sa visste jeg fra før «du som er så velfungerende, ressurssterk og med selvinnsikt blir dessverre ikke prioritert». Det er som at man må låse seg selv inne i leiligheten i flere måneder, ønske å ta livet sitt eller utøve skade på andre for at man skal få hjelp. Det er ikke aktuelt å overdrive for å få hjelp. Det er heller ikke aktuelt å sette meg selv foran noen andre, noen som kanskje trenger hjelpen mer enn meg. Da klarer jeg meg vel like fint uten, men det hadde vært utrolig godt å få utløp for tanker og følelser. Det er så mye i hodet mitt i blant at det føles som det eksploderer, og andre ganger kjennes det bare helt tomt, som at jeg er ingenting. Det hadde vært godt å snakke med en profesjonell og utenforforstående. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie, men det er ikke sånn at jeg vil laste de med det (selv om det skjer til tider nå). Jeg vil helst klare meg selv. Selv om jeg har selvinnsikt, klarer jeg ikke finne årsaken til hvorfor jeg har en konstant indre uro og føler ting må skje hele tiden. Det er jo ikke bra i lengden. Dette vil jeg gjerne bli bedre på, for da vet jeg at jeg hadde fått det bedre selv også. Jeg kunne ha unngått at disse nedturene blir så store.

Det er noe dritt at jeg og andre som er i samme situasjon må vente flere måneder, kanskje over et halvt år for å få hjelp. Da jeg hadde panikkangst hver dag og tenkte på å ta livet mitt, så måtte jeg vente i tre måneder for å få hjelp hos psykolog. Det er dritt at vi ikke har bedre hjelp innen psykisk helse i Norge. Flere og flere sliter, men likevel er ikke tilbudene tilstrekkelig. Det hadde vært forebyggende å få hjelp med en gang man trenger det og/eller ber om det. Det vil også være mer økonomisk for samfunnet.

Før eller siden opplever vel alle en mildere eller mer alvorlig grad av depresjon. Jeg lurte på om jeg skulle skrive om dette eller la være denne gangen, siden jeg har tatt på meg en rolle med å hjelpe andre. Kanskje andre blir redd for å be om hjelp fordi jeg selv ikke har det så bra nå. Slik skal det ikke være, for vi er alle mennesker. Vi skal ikke være redd for å være ærlig, be om hjelp eller si fra om noe er galt. Alle har sine perioder i livet, og alle perioder kan ikke være like bra. I tillegg til det er jeg både en ærlig og åpen person. Ganske ujålete egentlig. Det er viktig for meg at det kommer frem på bloggen min også. Det er også lov å si nei i blant. Man kan ikke gjøre alt eller redde verden på egenhånd. Selv om jeg skulle ønske det var mulig.

Nå skal jeg bruke helgen og de neste ukene godt. Lytte til kroppen, si mer nei og slappe av. Jeg skal også tilbringe tid med gode venner som gir meg gleder og gode samtaler, for jeg vet det gjør godt for meg. Som noen fortalte meg, det er mulig dette bare vil vare noen dager eller uker, men om du gir alt du har med en gang du føler det er en bra dag, er det lett at du faller igjen. Tankene er heldigvis ikke så mørke som de har vært før, og jeg vet at jeg får det bra igjen om jeg bare tar vare på meg selv i en periode –så skal jeg gjøre alt jeg kan for at det ikke bare er for en periode, men for alltid. Jeg savner å ha den balansen i livet nå. Jeg er tross alt den viktigste personen i mitt liv, og du i ditt –derfor må vi ikke glemme oss selv. Dere må huske å lytte til hva kroppen sier, og sliter du med det samme som meg er det en trøst at det kommer bedre dager. Det har jeg bevist for meg selv flere ganger nå.

 

«Vær så snill. Ikke svikt henne igjen»

I sommer møtte jeg Bente og Trude. De er mor og datter. På forhånd hadde jeg noen telefonsamtaler med mor. Hun trengte å snakke med noen som forstod. Og jeg forstod, selv om saken var grusom. De hadde akkurat hatt en tøff tid i tingretten, der datteren hennes var fornærmet. Nå var saken offentliggjort i medier, selv om partene ble holdt anonyme. En svært alvorlig sak. Overskriftene lød slik «vaktmester dømt for overgrep mot barneskoleelev». Ikke bare en gang, men i følge dommen ble hun utsatt for opptil tretti overgrep på skolen. Vaktmesteren ble dømt til 6 år, men han anket på stedet.

Jeg husker første møte godt, og jeg vil muligens aldri glemme det. Det var en varm junidag, og vi sitter på brygga med sola i ansiktet. En kontrast til hva vi skal snakke om. Det som foregikk på et mørkt, teknisk rom på skolen med vanntanker. En vaktmester, som er over 30 år eldre enn den fornærmede, utfører seksuelle overgrep mot henne ukentlig. Hun er et barn, og vet ikke om handlingene som foregår er riktig eller feil.

Trude virker ikke interessert i å snakke med meg fra starten av. Steinansikt, kanskje litt kald og kan etterlate seg følelsen av å være ufølsom. Hun trekker heller ikke på smilebåndet, og jeg spør meg selv om jeg kan hjelpe Trude. Men så kommer det. Etter hvert som samtalen med meg og mor ble dypere, og jeg åpner meg mer, deltar Trude i små drypp, før dryppene ble hyppigere. Hun starter først å åpne seg opp om dyr, venner, interesser, skole og fritid. Etter hvert kommer vi innpå «det». Hva som hadde skjedd. Tillitsforhold som ble brutt gang på gang, og litt om tiden før og etter det vedvarende traumet. Trude viste nå følelser. Det var tårer, og når vi byttet samtaletema kunne hun smile og le. Jeg kjente at skuldrene senket seg og at møtet fikk betydning. Det tok bare litt tid før det føltes naturlig for Trude å åpne seg.

Siden første møtet har jeg opprettholdt kontakten med mor og datter. Tidlig spurte de om jeg ønsket å støtte dem når saken kom opp i lagmannsretten. Det svarte jeg selvsagt ja til. I mellomtiden har det blitt mange telefonsamtaler, oppdateringer om saken og både mor og datter har ringt når de har hatt behov  for å snakke om noe.

Da jeg arrangerte MeToo-markeringen foran Stortinget, på vegne av Vi Tror Deg-Stiftelsen, holdt Trude appell. En utrolig viktig og sterk appell som etterlatte inntrykk hos oss alle. Jeg holdt rundt henne mens hun leste ordene fra papiret. Tårene rant kontinuerlig ned kinnene mine. Denne gangen viste Trude også følelser, men det kom ikke med det samme. Masken som hun har holdt der i mange, mange år, har begynt å forsvinne litt etter litt det siste året. Det ekte ansiktet hennes har blitt mer og mer synlig. Spør du meg er det en seier. Man skal ikke være redd for å vise hvem man er eller for å vise følelser, men jeg skjønner også at det har vært vanskelig for Trude å vise alle følelsene hun har holdt inni seg. Kanskje var det lettere å holde alt inne enn å få det ut. Nå kunne Trude fortelle historien sin for alle. Kanskje kunne mobberne trekke seg tilbake, forstå hvorfor Trude har vært som hun var og ikke minst forstå at «problemer» ofte har en årsak. Det viktigste for Trude var ikke at folk skulle forstå henne, det var å hjelpe. Det var også derfor hun klarte å anmelde dette. Hun ønsket ikke at lillesøsteren hennes og andre som gikk på skolen skulle gjennomgå det samme som hun selv hadde blitt utsatt for. Kanskje hadde andre gjennomgått lignende og kunne klare å fortelle det til noen fordi hun gjorde det. Møter man Trude og blir kjent med henne forstår man at hjertet hennes bare er fylt med varme, godhet, omsorg og kjærlighet.

Selv om Trude har blitt sviktet gang på gang, har hun klart å stå i det på sin måte. Det forteller mye om styrken hun innehar. Fra tidlig barneårene opplevde Trude vold fra far. Ikke bare mot seg selv, men hun ble også vitne til at det blir utført mot mor. Dette preget familien i stor grad. Det som skal være trygt og fint innenfor husets vegger er det motsatte. Trude får også en lillesøster når hun er seks år gammel. Mor og døtre klarer etter hvert å rømme fra Sverige og over grensa. Når Trude begynner på skole i Norge er hun fra starten av et mobbeoffer. Familien får hjelp fra flere hold, men Trude opplever ikke at hjelpen strekker til og at hun får en trygg og fin hverdag på skolen likevel. Hun sitter med mye aggresjon. Daglig mobbing gjør det ikke bedre, og noen av barna som mobber synes det er morsomt å se henne sint. Andre barn blir redd henne og trekker seg unna. Mor har utallige møter og samtaler med skolen og hjelpeapparater. De prøver å tilpasse seg barnet, men spørsmålet er, hjelper det? Blir Trude forstått? Får hun hjelpen hun trenger? Jeg vil si nei. Trude får en ordning der hun kan gå ut fra klasserommet når hun ønsker. Hun er et lite barn som blir overlatt til seg selv. Ingen følger med henne i det hun går ut av døra til klasserommet. Noen ganger går hun også ut av skoleområdet. Hun går som regel ut av klasserommet flere ganger i løpet av skoledagen. Hun går ofte i gangene på skolen, og der møter hun ofte vaktmester. Han kjenner til problemene til Trude, og det gjør alle andre som jobber på skolen også. Ei lita jente som blir sett på som et «problembarn». Ikke et riktig ord å bruke, for jeg vil si at det ikke finnes «problembarn». Det er barn som ikke får den hjelpen og forståelsen de har behov for. Trude får et tillitsforhold til vaktmester, da han er både snill og hyggelig mot henne og behandler henne ikke som de andre på skolen gjør. Trude får hjelpe han med å utføre diverse arbeid på skolen, og da føler hun også at hun kan gjøre nytte for seg og ikke bare være et «problem». Men hva skjer videre? Inne på vanntankrommet der ingen ser? Etter at tillitsforholdet har bygd seg opp, starter alle seksuelle overgrepene. 

Trude forteller om ubehagelige episoder med vaktmester til mor, venninner og rektor. Mor ringer rektor for å fortelle om det, og han sier han skal ta tak i det. Rektor har en samtale med vaktmester, men mer skjer ikke. Mor får ikke videre oppfølging fra rektor. Trude går også til rektor for å fortelle om ubehagelige opplevelser med tre andre jenter, og i rettssaken kommer det frem at flere har gjort det samme. Rektor svarer alle med at det er på grunn av kulturforskjeller at vaktmester oppfører seg slik, da han er fra Brasil. Rektor har også fortalt til en annen vaktmester på skolen (sjefen til den dømte vaktmesteren) at han har fått klage angående hans ansatt, men at han ikke tror det kommer til å bli noe sak om det i Romerike Blad. Her sier rektor indirekte at det er noe alvorlig som foregår på skolen som det kan bli en nyhetssak om, men han ser ikke noe hensikt med å gjøre noe med det likevel. Rektorens latskap, ansvarsfraskrivelse og likegyldighet blir til konsekvenser. Store konsekvenser. De seksuelle overgrepene kunne ha blitt stoppet mye før –og mange av de ubehagelige episodene som skjedde kunne også ha vært unngått.

«Vær så snill. Ikke svikt henne igjen», var ord jeg fortalte meg selv igjen og igjen under rettssaken. Hadde det skjedd at hun ble sviktet, hadde jeg fått en psykisk knekk. Bare som støtte disse dagene i retten satt jeg der anspent, med skuldrene hevet og følte meg helt tappet av energi og krefter når dagen var over. Når det er så vanskelig for meg, så forstår man viktigheten av å være der for de som står midt oppi det. Noen kilo rant av skuldrene mine da lagretten dømte tiltalte. Så kom straffeutmålingen. Etter min mening er 4,5 år en mild dom i denne sammenhengen når det er mot barn. Dette med tanke på den lange tiden det foregikk og alle som har blitt rammet.

Selv om jeg trodde at jeg forstod, så viste omfanget seg av denne saken å være enda større da jeg satt i rettssalen. Ei jente som har blitt sviktet hele livet. Mor som prøvde å gjøre alt for jenta si, men likevel ikke fikk den hjelpen hun trengte. Dette har tappet de begge, og det vil kanskje alltid prege de. Skole og enkelte som har stått til ansvar for å hjelpe Trude er de som har sviktet mest. Det ble slik at Trude mistet tillit til skole, psykologer, systemet og mennesker generelt, og det med god grunn. Nå ble de ikke sviktet, men trodd. 

Nå håper jeg Trude og familien ikke opplever noe mer svikt. De har vært gjennom nok. Jeg håper også at historien får alle til å åpne øynene. Se, høre og tenke over ting. Det er som regel en grunn til at alle er som de er. Jeg håper alle som har mobbet, snakket stygt om Trude og behandlet henne dårlig på veien går inn i seg selv, erkjenner en stor feil de har gjort og ber henne om unnskyldning.

Innlegget er skrevet med tillatelse fra Trude og Bente.

Denne klemmen ble helt spesiell for mor og datter. Dommen hadde falt, og de ble trodd  ♥

 

Inspirasjon til fornuftig trening i 2018

Hva er et nytt år for deg? Mange sier blanke ark, nye muligheter og forandringer. Gjerne nyttårsforsett. For meg er det nye året en fortsettelse. Jeg tar med meg det som har gitt meg positivitet, energi, glede og lærdom. Trening er en av de tingene jeg skal ta med meg i 2018, for det har gitt meg mye. Siden jeg startet i september, føler jeg det har vært med å gjøre meg til en bedre versjon av meg selv. Slik skal det fortsette. Det var et stort steg i begynnelsen, men det har blitt gøy og nødvendig.

Hva lærte jeg av treningen da jeg kom i gang? At jeg fort kan tenke svart-hvitt, og gi alt jeg har når jeg kommer i gang, både med kosthold og trening. Det tror jeg ikke er typisk for bare meg, men mange andre også. I det langsiktige løp kan det være vanskelig å holde ut, så det er bedre å gjøre det til en overkommelig livsstil. Å finne en balanse er viktig for at ikke nyttårsforsettene skal dabbe av etter noen uker. Så hvem vil du være? Hun eller han som hadde en god start, men brå avslutning? Hun eller han som hadde en jevn overgang og holdt det gående som en livsstil? Jeg vil absolutt være hun som klarer å holde treningen og kostholdet jevnt gjennom hele året, og ha en livsstil som en sunn og fornuftig, men ikke kjedelig.

Hvert år, så starter det med avisforsider og nettsaker som utelukkende består av slanking, trening, bedre vaner og kosthold. Det er lett å la seg rive med, men i år overser jeg dette. Jeg skal ikke bli påvirket, men heller finne min løsning –da på egenhånd, uten en guide i et ukeblad, noen råd eller hva jeg skal få tillate meg og ikke. Glem å gå ned fem kilo på fem uker, eller trene hver dag i tre måneder (ja, jeg har lest om de begge). Gjør noe som gjør deg fornøyd, og som du kan leve med i hele 2018!

Små endringer kan gjøre store forskjeller. Jeg vil fortsette med å få råd fra PT om hvordan jeg kan forbedre treningen, få variasjon og gjøre øvelser riktig og med program. Det har gjort treningen for meg gøy, i tillegg til at det har vært en trygghet. Trening skal nemlig ikke være kjedelig eller et tiltak, det handler om å bruke kroppen på en måte man liker. Det finnes også utrolig mange former for trening.

Hvordan kan treningen gi deg noe nytt i 2018? Uten at det blir skummelt? En stor kontrast? Eller vanskelig å opprettholde?
1. Lag en ny spilleliste: En liten endring kan gjøre det mye gøyere som nevnt! Musikk på ørene kan gjøre at man kobler av, samtidig som kroppen er i aktivitet og presterer. Kanskje får det deg til å yte litt ekstra, samtidig som du smiler. Musikk får humøret mitt opp, og gjør det lettere å motivere meg selv!

2. Hva motiverer deg? Uansett hva jeg gjør, om det er på jobb, trening eller i fritiden, så har jeg en plan og noe som motiverer meg. Å sette seg ned, skrive en oversikt over hva man ønsker med delmål og mål kan hjelpe meg på veien. Bare sørg for at det er realistisk og overkommelig, slik at man ikke skuffer seg selv på veien. Husk også at det er bra nok å gjøre sitt beste. Har du noen «dårlige» dager, så er det aldri for sent at det snur. Ikke vent med at noe skal skje, men få det til å skje selv!

3. Få en treningspartner: «Jeg har ingen å trene med…». Den har jeg hørt, men det er bare tull! Da ser man begrensninger og ikke muligheter. Gjenoppta kontakten med noen du ikke har snakket med på en stund, og kanskje kan gamle vennskap blusse opp igjen. Spør noen i familien så dere får mer til felles. Hør med en klassevenn eller tidligere klassevenn, eventuelt kollega (det er sunt å møtes andre steder enn i klasserommet og på arbeidsplassen). Få med kjæresten eller en god venn, og prøv noe nytt sammen. Vi har mange mennesker rundt oss, både kjente og ukjente. Du kan også høre med naboen om du kan ta en joggetur med hunden deres. En treningspartner kan være en drahjelp som gir treningsøkter og aktiviteter mer mening!

4. Få en PT: Om alternativet over ikke er aktuelt, kanskje en PT kan være det? Jeg har ikke bare fått meg PT, men også en god venninne i Anette som er PT-en min! Det har gjort treningen gøyere og mer meningsfull. Jeg har også blitt tryggere takket være råd, motivasjon og instruksjoner av Anette.

5. Noe nytt: Om det er å melde seg inn i et treningssenter, få PT, kjøpe nye treningsklær eller fylle kjøleskapet med frukt, grønt og næringsrike ingredienser –det kan være noe nytt og positivt for å gi ekstra motivasjon. Om du ikke gjør det nå, så kanskje det kan være en belønning etter hvert som du har holdt på ønsket livsstil eller vist fremgang. Du vet hva som motiverer og gjør deg selv glad!

Mer inspirasjon –her er innleggene jeg har skrevet i samarbeid med Evo:
1: Alle passer inn på et treningssenter
2. Jeg føler meg endelig som meg selv igjen
3. Hvorfor trening har blitt så gøy og viktig for meg

Ønsker du enda mer inspirasjon, er jeg sikker på at rabattkoden som gir opp til 40 % rabatt på personlig trening også kan hjelpe deg på god vei. Jeg ble både motivert og inspirert av dette innlegget, og ser frem til å trene både i dag og flere ganger i løpet av uken, og da på en fornuftig måte som gjør godt for meg. Sånn har jeg bestemt meg for at det skal fortsette, og den tankegangen som har vært svart-hvitt har jeg nå lært av.

Beste tilbudet du kan få på trening får du hos Evo! De har nå fri innmelding, i tillegg til halv pris i januar, februar og mars! Dette i tillegg til 1 kartleggingstime med PT på 50 minutter. Du sparer 788 kroner. For en deal!

Håper du er klar for å ta fatt på 2018 med en realistiske og fornuftig livsstil.  Om du skal trene og være aktivitet (noe jeg håper du vil), så gjør det for deg selv, for å bry seg om egen helse og ta vare på den fantastiske personen du er!