NOE Å SE FREM TIL OG NOE Å SE TILBAKE PÅ

Et av mine høydepunkter i februar er BURSDAG! Det skal ikke bare være noe å se frem til, men også noe fint å se tilbake på. Jeg skal slå på stortromma i år som i fjor (og årene før), selv om det er småskummelt å si at jeg fyller 28 år. En gylden mulighet for feiring er det likevel. I år skal bursdagsfeiringen starte tidlig, så vi starter allerede til brunch med syvretters. Ler litt av meg selv, men det er en gang i året og jeg vil det skal være bra!

Det blir en måned å glede seg på, så i mellomtiden vil jeg mimre tilbake til fjorårets. Den startet med styling hos en frisør, før vi kom til dekket langbord med alt det vi kunne tenke oss fra Sumo sushi. Uten tvil min favorittsushi i byen, og jeg ble rett og slett helt målløs over hva de hadde stelt i stand til oss.

Nå frister jeg meg selv her!

 

Etter årets beste middag fortsatte feiringen i leiligheten, der det ventet mer enn en flaske champagne på hver. Etter det dro vi videre til et utested hvor vi hadde bord. Måten den avsluttet på? En venn hadde sagt at jeg kom til å møte drømmemannen denne kvelden, og jeg var åpen for det. Ikke en eneste spennende mann dukket opp, så fem minutter før jeg skulle dra lastet jeg ned Tinder. Haha. Det ga ikke noe hell det heller, så jeg gikk alene for å spise nattmat, men i det jeg kom inn døra på McDonalds skjønte jeg at det ikke var der jeg skulle møte mannen i mitt liv. Dro hjem mutters alene, men hva gjorde det med så gode venner og en så morsom feiring bak seg!

 

PODCAST PÅ ETTERSKUDD

Hei dere ☃️ Julia har allerede sluppet det for sine følgere, så jeg kan vel bare henge meg på. Vi kommer med podcast! Jeg, Julia og Glenn! Dette er noe jeg tok opp med de for godt over et år siden, men vennene mine har ikke fått fingeren ut før nå. Så fra å være en pådriver, ble jeg passiv fordi de ikke viste noe særlig engasjement for mitt fantastiske forslag, haha. Etter noen glass på lørdag, kom de derimot bort til meg med en beskjed. «Hvorfor er vi så treige? Dette har du snakket om lenge, og så klarer vi ikke å våkne før nå? Vi må ha podcast, og det kommer til å bli så gøy!» Da kunne ikke produksjonen komme fort nok i gang, og ting har skjedd på noen dager. Produksjonsselskap er i boks, og innspillingen starter neste uke. Jeg er muligens hakket mer perfeksjonist enn Glenn, og så kommer Julia bakerst i rekka med en litt mer «gi faen» holdning, men både jeg og Glenn er enige om at det ikke blir sluppet før vi er 100 % fornøyd. Kvalitet foran kvantitet! Var egentlig ikke meningen å dele dette med dere enda, men Julia har publisert det uten samtykke, så da er allerede katta ute av sekken.

Fikk akkurat en telefon fra en foresatt om at jeg må roe meg ned. Passe på at det ikke blir for mye i livet mitt, så jeg ikke blir sengeliggende på grunn av utbrenthet igjen. Svarte med at denne podcasten blir som en alternativ vennekveld, så det er ingen grunn til bekymring. Dette går av fritiden min, og jeg er uansett avhengig av å fylle på med sosiale sammenkomster innimellom. Om vi sitter i et studio eller i en sofa sammen er litt hipp som happ. GLEDER MEG, og det vet jeg at de to andre også gjør! Oppdaterer dere selvsagt om podden etter hvert. 

ANNONSELENKER
Kåpe: ONLY – HER
Øredobber: Lily and Rose – HER
Boots: NLY Shoes – HER
Skjerf: Holzweiler

Tusen takk for at dere klikker dere inn, selv om jeg ikke har hatt en rutine på denne fronten på lenge nå! Det er rett og slett min egen kritiker som stopper meg, men det er noe jeg jobber med 🤗

 

SPØRSMÅL Å STILLE SEG SELV

Januar har virkelig kickstartet med mange gjøremål og relativt full timeplan. Liker når ting skjer, men den balansen jeg ønsker, har jeg fortsatt til gode. Jeg vil ha dager med en fin flyt, der jeg kan jobbe når jeg skal og koble av når jeg skal. Heldigvis er jeg selvbevisst og reflektert over det, så det skal bli ord ut av handling til slutt.

I den anledning har jeg funnet noen spørsmål, som jeg tror alle har godt av å stille seg selv. Har alltid hatt interesse for selvutvikling og selvrealisering, så hvorfor ikke dele noe av denne reisen med dere. Kanskje dere kan bli bedre kjent med dere selv, og bli inspirert av det!

Hva ville du ha gjort, om du ikke kunne mislykke?

Da jeg ble utbrent for to og et halvt år siden, måtte jeg ta en gjennomgang i og med meg selv. Jeg visste at utbrentheten kom av at jeg hadde gått på akkord med meg selv i for lang tid. Noe måtte endres om jeg skulle få det bra igjen. Sakte men sikkert så jeg mulighetene, og valgte å ta de. Det føltes litt som å hoppe fra et stup, uten å vite hvordan jeg kom til å lande. Jeg valgte å gjøre det likevel. Sa opp fulltidsjobben min, og bestemte meg for å ta en stor sjanse for meg selv. Det kommer jeg aldri til å angre på. Jeg er med andre ord ikke redd for å ta sjanser, for jeg følger drømmene og prøver heller en gang for mye enn for lite. Bekymringer for å mislykkes har det derimot vært noe av. Likevel hadde jeg ikke endret på noe om jeg fikk muligheten igjen.

Hva er en perfekt jobb for deg?

Jeg tror en perfekt jobb er det som er lidenskap for en. Hva engasjerer deg mest? Hva gir deg mest? Hva vil du oppnå? Hva vil du utrette? Jobb er en stor del av hverdagen, så når det gjelder jobb og relasjoner, gjelder det virkelig å lytte til seg selv. For meg er det fire nøkler her: Medmenneskelighet, formidling, kreativitet og frihet. Det må til for meg. Du har kanskje helt andre «nøkler» enn meg her? Følg de!

Jeg må gjøre noe som kan hjelpe og inspirere andre, ellers gir det meg ikke mening. Vet jeg har gjort mye som har vært til god hjelp, og det skal jeg fortsette med. Når det gjelder formidling, kreativitet og frihet, ønsker jeg å ta i bruk det i større grad. Det kommer, eller jobbes med det også. Underveis på denne reisen skal jeg bli  flinkere å ha tålmodighet og balanse, da tror jeg alt vil oppleves bedre!

Hvordan vil du behandle mennesker som ikke kan gjøre noe for deg?

Jeg behandler de på akkurat samme måte som jeg behandler de som kan gjøre noe for meg. Det synes jeg er fint. Man kan få mange overraskelser og ny lærdom av de man kanskje ikke har så mye til felles med også.

Hvem er du, sånn egentlig?

Det virker som et utrolig lett spørsmål, men er det egentlig det? Alle har positive og negative egenskaper, når det gjelder positive er jeg omtenksom, snill, viljesterk, ærlig, engasjert, åpen, reflektert og oppriktig. Når det gjelder negative, er jeg selvkritisk, har jeg høye krav til meg selv og er snillere med andre enn meg selv. Dette jobber jeg mye med nå, for å få det bedre. Jeg har hatt et usunt mønster lenge, og dette skal jeg ut av. Det største steget har jeg muligens tatt med å bli bevisst og klar over situasjonen jeg har vært i. Jeg er også utrolig følsom, en egenskap som kan være både god og vond. Til slutt, jeg er trygg og sikker på enkelte områder, men på andre er det ikke-eksisterende. Dette er det overordnede jeg kommer på i første omgang, men alle er komplekse, så jeg kunne selvsagt ha skrevet mer!

Hva eller hvordan blir du oppglødd?

Det aller viktigste her er positive mennesker med en energi som smitter over. Ikke minst dyr, jeg blir så glad av dyr! Ellers naturen, reiser, opplevelser, se fremgang, oppnå milepæler, ha engasjement og giv for noe. Elsker også de stundene der det ikke skjer noe som helst, men jeg kan likevel smile for meg selv. Når det skjer vet jeg at jeg har balanse!

En annen viktig ting å nevne, som alle bør ha med seg: Å bli glad for andre! Jeg blir glad når andre er glad, når de lykkes, oppnår noe, finner kjærligheten eller opplever andre positive ting i livet. 

Følte for et tilbakeblikk. Våren hadde akkurat kommet i fjor, og jeg husker så godt hvor glad jeg var denne dagen!

 

HELGAPRATEN

Dagene går. Litt fortere enn man kanskje vil. Av og til vil man bare sette på pause. Spole tilbake og la det skje igjen. Sånn har det vært i det siste. Jeg har hatt en fin helg med venner i Bergen. Nå er det hverdag igjen. Gått over en uke siden forrige oppdatering. Jeg tror det må bli sånn. Må si meg fornøyd med å ikke klare alt, selv om jeg helst vil klare alt.  

Forrige uke kom Sunnmørsposten på besøk til Oslo. De ønsket å ha den ukentlige «Helgapraten» med meg. Jeg sa ja, for å fremme arbeidet til Vi Tror Deg-Stiftelsen. Siden oppstart har jeg fått mange påminnelser om hvorfor arbeidet er viktig. Hvorfor jeg må fortsette å bruke stemmen min for å spre budskapet. Det er en rolle jeg har tatt, selv om jeg er så mye mer enn denne rollen. Jeg velger å fortsette å la dette være en del av meg, på grunn av behovets skyld. Egentlig er jeg ferdig å fortelle historien min. Som intervjuets overskrift sier det så fint «Å ta tilbake kontrollen». Det har jeg gjort. Jeg er rustet nå. Står heller opp for andres skyld enn min egen. Dette skal ikke få definere meg. Jeg har kastet lasten av skuldrene mine, men vet at andre fortsatt bærer den samme lasten. Håper jeg kan inspirere andre til å få det bedre, lettere.

«Takk for at du sier fra, når vi ikke klarer,» sa en mor og datter til meg. «Hadde aldri trodd at en person herfra, som har gått noen kull under meg på skolen og som jeg måtte se ned på fordi du var yngre og lavere, skulle bli en inspirasjon for meg. Men du har blitt forbildet mitt,» sa en mann fra hjemstedet mitt. «Jeg husker godt saken da den ble kjent, og jeg føler meg som en idiot når jeg sier at jeg ikke trodde deg da. Nå har du all min respekt. Jeg har fått en datter, og er så glad for at det finnes sånne som deg som kan gjøre det bedre for datteren min å vokse opp,» dette og mer, kom en far å fortalte meg med tårer i øynene. Det er så mange som har vist meg takknemlighet. Det tar jeg ikke for gitt. Jeg har aldri vært flink til å anerkjenne det jeg selv gjør. Det forteller meg likevel at dette må bli tatt videre, at jeg ikke kan stoppe det her. Det skal jeg fortsette med. For at andre skal bli trodd, hørt og sett. 

I dag fikk jeg beskjed om at saken med meg, var den mest leste «Helgapraten» på et år. Saken kan leses med pluss-abonnement i Sunnmørsposten, her.

Avisen ønsket bilder fra barndommen min, så her er et knippe fra fotoalbumet:

Ballene er i lufta. Mye skjer og skal skje. Jeg ser med glede på det som er nå og det som er i vente.

 

PSYCHOBITCH

Torsdagskvelden dro jeg og lillesøsteren min for å se førpremieren av Psychobitch på kino! Det var premiere i går, og jeg håper mange vil se den. Dette er en viktig film, kanskje spesielt for ungdommen. Den handler om å våge og være den man er. Husker selv at jeg ikke turte å gå i mange av de klærne jeg ønsket, fordi det ikke var «kult» på skolen min. Derfor lot jeg være, og gikk for det meste med de vanlige jeansene og en hettegenser med en stor logo på. Man skulle passe inn, og jeg prøvde å gjøre alt for å gjøre det. Egentlig ganske slitsomt og trist å tenke tilbake på, men jeg håper denne filmen kan få unge til å skjønne at det er kult å være seg selv. At andre ikke skal få definere om man passer inn eller ikke.

Terningen er rullet av de fleste medier, og Psychobitch har fått en rekke femmere! Selv kjedet jeg meg ikke et sekund, og hadde lyst at filmen skulle fortsette på lerretet da 1 time og 50 minutter var over. Det sier sitt. Mye latter, noen tårer og enkelte ganger blir du så klein at du bare vil se bort.

Heller ikke farlig å dra på kino når stolene er så behagelig at man kan sovne i de, men heldigvis var filmen så bra at det ikke lot seg gjøre. Håper dere har en fin helg 💛

 

FREMSNAKK OG FOREBYGGING AV PSYKISK HELSE

«Å gå til psykolog er som å dra til personlig trener med hodet sitt.»

Det ble ufarliggjort og mindre skummelt av å tenke, si og skrive det. Jeg synes ikke det å gå til psykolog er skummelt, men jeg synes det er skummelt å dele det (selv om jeg har delt langt mer personlige ting før). Det har vel bare kommet til et punkt der jeg har gått så lang tid uten å ha det helt bra, at jeg vet at folk vil mene sitt på grunn av det. Jeg vet folk har snakket om åpenheten min angående de mer «tabubelagte temaene» før. Jeg skriver det i gåseøyne, for det burde ikke være tabu eller noe å snakke ned om. Derfor føler jeg igjen for å dele. Det er nemlig like normalt å gå til psykolog som til legen eller en personlig trener.

Jeg vil ikke at andre skal få ta fra meg min åpenhet. Faktisk må jeg bare rope høyere når jeg kjenner det sånn. For da vet jeg at andre også føler det sånn, og at de trenger å høre noen som snakker om det.

Å gå til psykolog er en av de største investeringene jeg gjør for meg selv. Selv om det kan være vondt og opprivende, så blir det bedre og lettere. Kanskje man ikke ser det helt med det samme, men man vil føle det med tiden. Det er hvert fall sånn jeg ser det nå. For når jeg skriver dette, så gråter jeg ikke eller føler meg svak. Jeg føler meg sterkere enn noen gang. For lyset er der i tunnelen. Jeg går fremover med flere svar, større bevissthet og mer balanse. Den floken som var der da jeg startet behandlingen, løsner litt etter litt. Å se lengre ender på noen av trådene, er et bevis på fremskritt. Jeg tok fatt på floken, meg selv.

Sår vil som regel gro, men om de ikke gjør det, forblir de åpne sår. Da må man få medisinsk hjelp. Det kan sammenlignes med en psykisk påkjenning som aldri går over, bare at såret ikke synes utad. Det ligger der på innsiden. Noen kan kjenne på det av og til, noen hver dag en periode og noen i det som føles som en evighet. Jeg vil at dette innvendige såret skal bli mindre, så det blir lettere å leve med. For at jeg skal bli en bedre meg. For at fremtiden skal ha flere gode dager enn dårlige. For jeg vil ikke ha det sånn som jeg har hatt det i alt for mange år allerede. Jeg vil ta meg av sårene mine, for å ta vare på meg selv. Om jeg ikke gjør det, går det over til at livet ikke føles verdt noe som helst.

Håper virkelig psykisk helse blir et fag på skolen. Det vil også skape større forståelse og omtanke (noe alle har godt av). Spiller liten rolle hvor gode karakterer man får på skolen, om man ikke har det bra selv. Faktisk var det der alt startet å bli vanskelig for meg. Jeg var så opptatt av prestasjoner, karakterer og å gjøre andre tilfreds at jeg ble syk selv. Psykisk helse i skolen, vil også være forebygging. Det henger ikke på greip at ventelistene er overfylte, og at mange ikke får hjelp fordi det ikke er plass til de i systemet. Det gjør meg vondt. Vi kan løse mye, før det går for langt. I dette tilfellet har det vært for lite fokus på forebygging, derfor har det dessverre gått for langt allerede. Jeg har likevel håp og tro på forbedring!

Ta vare på deg selv 🌸

 

IKKE SOM I «GAMLE DA’R»

Av en eller annen grunn synes jeg sånn hverdagsblogging jeg drev med før har blir rart. Eller det føles rart når jeg prøver, og jeg får det heller ikke til. Fjernt å blogge som i «gamle da’r». Blir klein når jeg starter et innlegg med «hei onsdag», «hei søtinger» «hei og god morgen». Eller hva med å påpeke dagens frokost, eller alt annet man har tatt seg til med fra alarmen ringer om morgenen til man legger seg på kvelden. Ikke at det er noe galt i at andre gjør det. Finner det bare ikke interessant å skrive om selv. Med mindre det er noe spesielt ved dagen. Før derimot, var det som verdens mest naturlige ting å gjøre, og jeg leste bare andre blogger som gjorde det på samme måte. Konkluderer med at det er greit med forandringer.

Men i dag dere, stod alarmen på klokken 06.00, jeg har vært på trening, laget knekkebrød fra bunnen og vasket leiligheten…. Neida, jeg bare tulla! Nå ble ikke det her innlegget så veldig interessant heller, men jeg tenker en balanse på viktig og uviktig. Orker ikke være seriøs hele tiden, haha!

Annonselenker: Fått så mange fine tilbakemeldinger på denne jakka! Typisk nok nesten utsolgt på Nelly, men lignende her. Genser her og jeans her.

👋👋👋👋

 

SMILER FORDI HUN ER BEDRE NÅ ENN DA

Ha det Tomrefjord.
Ferien og oppholdet er over. To venninner er i forsetet av en bil. Det er kjøretur fra vest til øst. 480 km på hjul. I tåken og mørket. Bilen er varm. De er varm. Musikk og podkast over anlegget. Gode samtaler innimellom og underveis. Tilbakeblikk på det som var. Frampek på det som kanskje blir. Åtte timer gått. Destinasjonen nådd.

Hei Oslo.

Leiligheten. Sengen. Klesskapet, og ikke kofferten. Oppslått almanakk med notater og avtaler. Kollektivtrafikk og byliv på godt og vondt. Det er hverdag igjen. Akkurat nå tirsdagsmorgen. Te i et krus. Håret i en dott. Bare venter nå, på tiden som skal gå. Hun smiler litt, men kjenner noe over brystet. Fordi hun kjenner etter og fordi hun vet. Det står et klokkeslett med en avtale. Kanskje ikke hvilken som helst avtale, selv om hun følger den opp, igjen og igjen. Ferie og tre uker siden sist. Det har gått bra før. Det kommer til å gå bra igjen.

De møtes. De går inn på det hvite rommet. Ord blir delt, og ord blir til hjelp. Våte servietter knurves inn i hånden. Skuldrene senkes. Spenning slipper tak. Litt etter litt, men ikke lett. Det er tapperhet. Det er frigjøring. Kanskje blir hun modigere og sterkere. Kanskje mer reflektert og bevisst.

Tror hun blir det. Hun føler det.

Smiler
fordi hun er bedre
nå enn da


Smiler
fordi hun har slått seg til ro

med at alt ikke er helt bra

 

SERIETIPS: THIRTEEN

Denne mini-serien dro meg rett inn i skjermen fra første sekund. Den handler om 26 år game Ivy Moxan, som går ut av et vanlig hus, på en vanlig gate, på en vanlig dag. Men jenta er ikke helt vanlig. Hun har ikke blitt sett på tretten år. Hun ble kidnappet i 2003, og siden det har ingen sett henne. Hvordan er det da for Ivy å finne tilbake til hverdagen? Får hun i det hele tatt en normal hverdag igjen?

Jeg vil ikke si for mye, men jeg klarte ikke å stoppe å se før de fem episodene var sett. Skulle gjerne sett mer, men det ser dessverre ut som dette var første og siste sesong. Dette er utrolig nok første serien mamma har sett, så det sier litt om spenningen her. Jeg tror flere enn oss vil like den, så snurr serie om du har tid til overs i helgen. Den ligger på HBO.

Nå er jeg forøvrig helt blank på hva jeg skal begynne å se, men jeg har en liste med tips på telefonen. Det er vel bare å starte, men først en liten pause for å få ferdig noen bøker jeg er godt inni.

GOD HELG!

 

LAST DAYS

Jeg har en stund vært usikker på hva jeg vil med å bruke sosiale medier. Om jeg skal kutte det helt ut, være flink eller bruke det halvveis. Jeg har utviklet meg mye som person siden jeg begynte å blogge som 15 åring. Nå sitter jeg her 12 år etter, og jeg tror nok det er sunt å sette spørsmålstegn til det hele. Jeg har vært helt på topp med titusener av lesere hver dag, og jeg har hatt måneder uten en eneste oppdatering. Dere har fulgt meg fra å være skjør og usikker, til å bli en sterkere og klokere versjon av meg selv. Jeg har aldri angret på at jeg startet som 15 åring, for jeg har lært mye, utviklet meg og ikke minst måtte stå i mye som jeg ikke hadde gjort foruten. Det har jeg lært og ikke minst utviklet meg av. Jeg har fått oppleve reiser og andre høydepunkter som jeg ikke hadde fått tilbud om uten. Jeg har også fått et stort nettverk og mange gode personer inn i livet mitt på grunn av sosiale medier. Dette er jeg så takknemlig for, og det vinner over baksiden av medaljen!

Jeg føler meg ikke ferdig, fordi jeg har bygget opp så mye her. Vet jeg ville ha angret en dag om alle timene jeg har lagt bak meg, skulle forsvinne med et enkelt tastetrykk. Da kan man ikke ta det tilbake, for det bygger seg ikke selv. Jeg vil ikke beklage for at jeg har vært lite aktiv i det siste, men jeg synes dere som har vært trofaste fortjener å høre oftere fra meg. Så konklusjonen er at jeg skal gjøre noe med det. Som noen sa så fint til meg for noen dager siden «ingen er sånn som deg på sosiale medier, du er en motvekt til alt det andre». Det følte jeg var en grunn i seg selv til å ikke «gi det opp».

Nå er jeg hjemme den nest siste dagen i Tomrefjord, før jeg drar tilbake til Oslo. Timeplanen for neste uke har allerede begynt å fylle seg opp, og jeg gleder meg sånn til det som skal skje fremover. Skal likevel ikke legge skjul på at det blir trist å reise fra disse to firbente vennene. Måtte få noen bildeminner med de før jeg drar 🐶💕